Biologiske bruddstykker

Olbmot/Folk, som hadde urpremiere på Svalbard på den samiske nasjonaldagen 6. februar, er en kunstnerisk respons på rasebiologiens historie.

Rasebiologien vokste frem i løpet av 1800-tallet. Denne vitenskapen om forskjell mellom menneskeraser ble anerkjent i store deler av verden, fram til den ble forlatt etter 2. verdenskrig. Da hadde jødene lidd en vanvittig skjebne.

Men rasebiologien har rammet alle urfolk i møte med den hvite og erobrende mann. Og her gjør Beaivváš det de er blitt så gode på de siste årene: Å trekke inn andre urfolk og minoriteter i scenekunsten og slik løfte og utvide de enormt viktige problemstillingene teateret tar opp rundt urfolks og minoriteters vilkår.

På sitt beste har Beaivváš tidligere skapt sterke forestillinger om undertrykkelse, minoritetskomplekser og imperialisme fremført av mennesker som er berørt av denne tematikken. Det beste eksemplet er Vidas Extremas fra 2016, der Sápmi møtte Guatemala i en rystende og vakker politisk forestilling. Forestillingen fikk både Heddaprisen og Kritikerprisen.

Denne gangen har Beaivváš inngått samarbeid med Arktisk Filharmoni, og forestillingen består av ulike tekster, sang, animasjon, bevegelsessekvenser og kammermusikk. Mye er fint tenkt, men de løsrevne bitene har ingen klar retning.

Det er regissøren fra Vidas Extremas i 2016, Jon Tombre, som har gitt seg i kast med rasebiologiens ettervirkninger. Forestillingen har to tyngdepunkter: Utryddingsleiren Auschwitz i Polen og målingen av sameskaller i Sápmi. Dette siste er blitt løftet frem i flere verk av nålevende dramatikere med samisk bakgrunn de senere årene.

Men stykket berører også overgrep gjort i Afrika, tematiserer til dels kristendommens rolle i undertrykkelse av samene, og den retter søkelys mot hvem som finansierte rasebiologisk forskning (en av dem var John Kellogg – mannen bak Corn Flakes’en). At Kellogg var manisk opptatt av onani, finner forestillingen også tid til å fortelle, selv om det er uviktig i sammenhengen.

Skuespillere, musikere og kunstnerisk team har jobbet frem sine egne reaksjoner på rasebiologiske problemstillinger. De fremfører faktatekster som løsrevne fragmenter der publikum må skape sammenheng selv. Animasjonen på en bakvegg av gråpapir overlater lite til tilfeldighetene. Men i og med at tekstene både er på samisk og norsk, er det greit å ha tydelige bilder å forholde seg til.

En kvartett fra Arktisk Filharmoni står på scenen og binder sammen stykket. De har en funksjon som man må ha lest programmet for å få fullt utbytte av: Når de deporterte jødene ankom Auschwitz, satt det ofte små orkestre der og spilte kjent og populær musikk for å roe ned de nyankomne. De fleste ble sendt rett i gasskamre, men fikk med seg litt musikk på vei mot døden.

Med denne kunnskapen i bakhodet blir innslaget av strykekvartetten ekstra sterk. Særlig Ravels Bolero er godt plassert med en fin intensitet i stigningen i stykket der den akkompagnerer en slags brytekamp blant skuespillerne.

Andre passasjer er vanskeligere å forstå plasseringen av. Jeg savner en helhetlig tanke, en sammenheng i sangmiksen. Noe av det går an å tenke seg til, men et lite forsøk på sammenheng, en rød tråd, hadde gjort det enklere for publikum å se de mange lagene som ligger i musikken som er valgt.

I et teaterstykke som virker sprikende og noe oppstykket, fordi det vil så mye, er det musikken som står igjen som det mest virkningsfulle. Ikke minst en mektig stemmeperformance av Anitta Suikkari bærer i seg hele forestillingens grunnelement: Skriket fra de undertrykte, de som ble målt og veid, men aldri hørt.

De musikalske fremføringene redder inn mye av det som er vanskelig å få tak på i Olbmot/Folk.