Det er ingen ringere enn BBC som har inkludert Tsitsi Dangarembgas roman på listen over 100 historier som har endret verden.
At litteratur kan forandre verden, er en ambisiøs og vel idealistisk påstand.
Jeg skjønner likevel at denne boken, som kom på norsk allerede i 1990, men som nå er oversatt på nytt av Merete Alfsen og gjenutgitt på Press forlag, passer inn på en slik liste.
Romanen fra det sørlige Afrika viser at drømmen om frihet kan bli virkelig for de undertrykte, de kolonialiserte, de fattige, kvinnene.
Bein i nesa
Tambudzai er tretten år og nekter å sørge når broren dør. For når han er ute av veien, åpner mulighetene seg for videre skolegang for henne.
Oppvekstkårene er tøffe i Tsitsi Dangarembgas roman «Nervøse tilstander».
Jentas mor bryter ut:
Men Tambudzai vil kaste åket.
Veien til frihet går gjennom lærdom, tenker hun og er sjeleglad når hun får plass på misjonsskolen der onkelen hennes er rektor. Han har gjort karriere; han har studert i England og fått seg en respektabel jobb med rikelig lønn.
Året er 1969, landet er Rhodesia.
Det skal ennå gå et drøyt tiår før landet får sin selvstendighet og blir til Zimbabwe.
En moderne klassiker
Noen ganger går man til en bok med ærefrykt.
Det kan være fordi man har stor respekt for forfatterens tidligere verk, eller fordi boken allerede er kanonisert som en klassiker. Jeg har ikke lest Dangarembga tidligere, men dette hadde jeg fått med meg:
I tillegg til å skrive romaner, har den 64 år gamle forfatteren regissert et tjuetalls filmer. Hun er essayist, menneskerettighetsaktivist, fikk nettopp Den norske forfatterforenings Ytringsfrihetspris og har levert en tekst til kunstprosjektet Fremtidsbiblioteket.
BLE PÅGREPET: Tsitsi Dangarembga under en protest mot korrupsjon i Harare i 2020. Hun ble pågrepet senere samme dag, da myndighetene hadde gjort det forbudt å protestere på jubileet til president Emmerson Mnangagwas valgseier i 2017.
TO ÅR SENERE: Dangarembga etter et rettsmøte i Harare 4. august 2022. Hun var siktet for å ha oppildnet til voldsbruk ved å ha protestert mot korrupsjon og det juridiske systemet i Zimbabwe. Hun ble først dømt, men senere frifunnet i 2023.
Så hvordan er denne debutboken?
Tsitsi Dangarembga skildrer et samfunn der de svarte kvinnene er aller nederst på rangstigen. Likevel er dette en morsom roman, fylt av ungdommelig overmot og ikke minst håp.
Det vakte umiddelbart oppsikt da den kom i 1988. Romanen ble gitt ut på et lite, feministisk forlag i England, siden hjemlandets forleggere var engstelige for angrepene på Zimbabwes mannssjåvinistiske kultur.
Året etter ble Dangarembga belønnet med The Commonwelth Writers’ Prize for Fiction, og boken ble gitt ut i Zimbabwe.
Selveste Doris Lessing, som selv vokste opp i Rhodesia, uttalte at Dette er romanen vi har ventet på.
For «Nervøse tilstander» er en roman om frihet. Frihet for Tambudzai og for alle svarte afrikanere som har vært knuget under det britiske imperiet.
Dangarembga har fulgt ungjenta videre i livet, i to romaner til. De kommer på norsk i 2024 og 2025.
Hør anmeldelsen i Åpen Bok:
Muntlig og morsom
Jeg-fortelleren Tambudzai setter seg store mål i livet. Og de målene vil hun nå, selv om det går på bekostning av andre. Hun blir ikke noe offer vi føler medynk med, men er derimot en høyst levende ungdom med en stemme som ikke er så ulik den til Anne Frank.
Den er ung, selvbevisst og full av fremtidstro. Den kan dessuten minne om Elena i Elena Ferrantes fantastiske kvartett om «Mi briljante venninne», en parallell som forlaget også har gjort seg sine tanker om.
Likhetspunkter er venninnene, her kusinene, som både er uadskillelige og konkurrenter på samme tid. Begge forfatterne skildrer en klassereise fra uskolert fattigdom til bemidlet akademia med alt hva det fører med seg av godt og vondt.
Et annet fellestrekk er den skarpe observasjonsevnen.
Dangarembga lar Tambudzai registrere hvordan kvinnene rundt henne alle lider under en tradisjonell maktfordeling der mennene bestemmer. Samtidig er både kvinner og menn tynget av en altoverskyggende kolonimakt.
Større enn seg selv
Romanen inneholder ti lange kapitler og strekker seg over en treårsperiode. Om Dangarembga går inn i én konkret familie og dens konflikter, skriver hun også frem liv som for alltid er preget av å være prisgitt andre.
Snedig beskriver hun de hvite misjonærene:
Tambudzais veksling mellom å beundre misjonærene og skolesystemet deres på den ene siden, og kritisere den overgripende hjernevaskingen deres på den andre, er subtilt fremstilt gjennom hele romanen.
Ingen eksotisering
Det er mange personer i storfamilien, og flere av dem har ulike navn som alternerer etter graden av høflighet de tiltales med. Slikt kan bli forvirrende for en norsk leser.
Jeg liker at oversetter Merete Alfsen ikke forklarer, men lar teksten stå, direkte som den er, henvendt til en afrikansk leser som tar alle referansene.
Boken blir ikke tilrettelagt for et europeisk publikum. Forfatteren stoler på at leserne, hvem de nå er, finner ut av det etter hvert. Og det gjør vi.
«Nervøse tilstander» er en sår, leken og lærerik roman. Politisk er den også, i drømmen om frigjøring og forandring.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
