Hopp til innhold
Anmeldelse

Å sirkle inn en kråkefugl

I sin debutbok utfordrer Alf Marius Opsahl bildet på kråker som dumme, djevelske skadedyr. «Kråkemannen» både underholder og vekker tanker, men er for lojal til sin egen tenkning.

Bokomslag og forfatterportrett for Kråkemannen av Alf Marius Opsahl.
Foto: Cappelen Damm/Chris Maluszynski
Bok

«Kråkemannen: En historie om liv og død»

Alf Marius Opsahl

Biografi

20.januar 2022

Cappelen Damm

Kråker er åtseletere og har gravlunder som vannhull. Koblingen mellom dem og døden er derfor ikke den merkeligste. Opsahl spør likevel om vi ikke kan justere synet vårt på kråkene, for kanskje finnes det noe vesentlig der inne i den mørke fuglen, en urtidsvisdom bak dens tilsynelatende likegyldige blikk?

Egentlig skulle han bare gjøre en reportasje om Espen Sletteberg, mannen som bor med kråka Hafez på 17. året. Men i en nedstrippet pandemihverdag tiltok nysgjerrigheten for kråkefuglene, hvis rampete lek minner om menneskebarns, og Opsahl ble betatt.

Et voilà: et fortellende essay om kråker, fullt av personlige så vel som kulturhistoriske drypp. At pennen er ført av en journalists hånd er imidlertid lett å spore – på godt og vondt.

Fotografi av ringeklokke med navnene Hafez og Espen. Fra boken «Kråkemannen» av Alf Marius Opsahl.

KRÅKE OG MANN: Ringeklokka hos kråka Hafez og mannen Espen Sletteberg.

Foto: Alf Marius Opsahl/Cappelen Damm

Kråker leker – som mennesker!

Som med vrimmelen av busser og mennesker er ikke kråker noe man biter seg merke i, men hos Opsahl stiger de frem fra byens summende bakgrunn. Han henter opplysninger fra forskning, kommer med anekdoter og gjør rede for fuglens symbolske betydning gjennom tidene. Utgreiingene er konsise, overgangene sømløse.

Jeg må innrømme at jeg selv blir litt forelsket i disse kråkene. De gjenkjenner ansikter, overleverer kunnskap mellom generasjoner og driver med rampestreker. Kråkene kjeder seg, fordi intelligensen deres overstiger hva de trenger for å overleve som art, derfor leker de.

Sånn er det jo for vår art òg – leken, overskuddet, sies å være kulturens opprinnelse.

Vi er alle blitt tittere

Tidlig i teksten blir Opsahls avstand til naturen tydelig, uttrykt ved hans gjennomgående mystifiserende syn på kråkene, som han ikke ser ut til å være bevisst. Et eksempel er når han spekulerer om kråkene innehar «en slags magisk drivkraft» – «bærende på hemmeligheter», noe «utenfor jordiske lover». Her illustrerer han vår tids gjeldende tilnærming til naturen.

Hør meg ut: Dyr er ikke lenger bare vesener vi lever blant, men òg noe vi står og ser på: i dyrehager og akvarium, i sofaen med dyreprogram på tv-en. Gjennom historien har dyrene gått fra å delta i vår naturlige omgangskrets til å bli ansett som maskiner, og når vi ikke lenger trenger deres muskelkraft, blir de utelukkende behandlet som råmateriale – som mat.

Denne gradvise reduseringen av dyret tar del i samme prosess som har redusert mennesket til produktive og konsumerende entiteter, skriver forfatter John Berger i sitt essay «Why look at animals?». I dagens vestlige samfunn råder holdningen om at vi først og fremst skal jobbe, dernest forbruke. Utenfor denne snevre livsutfoldelsen finner vi kunst, religion, erotikk, mystikk – kort sagt det som stimulerer sansene, følelsene og ånden.

Hit har dyrene havnet. De er blitt symbolske størrelser, bilder på det mennesket lengter tilbake til: den ville natur.

Sorthvit-fotografi av et bytorg med mange kråker på en benk. Fra boken «Kråkemannen» av Alf Marius Opsahl.

SVART OG HVITT: Forfatterens egne bilder er med i boken.

Foto: Alf Marius Opsahl/Cappelen Damm
Mange kråker med mørk siluett mot en grå himmel. Fra boken «Kråkemannen» av Alf Marius Opsahl.

KONTRASTER: Fotografiene setter kråkene i ulike kontrastfylte miljøer.

Foto: Alf Marius Opsahl/Cappelen Damm

Når journalisten skal skrive bok

En bok skrevet av en som til vanlig jobber som journalist hviler naturligvis på rikelige mengder research, men Opsahl er ikke spesielt inngående. Enten evner ikke forfatteren å reflektere videre fra sine oppdagelser, eller han er for bundet til sin journalistiske praksis og dermed ikke vant med det lengre formatet. Siden han ikke våger å dykke lenger ned i materien, sliter jeg med å finne en nerve – en følelse av nødvendighet.

Også språklig er boka noe haltende. Enkelte steder er språket skranglete, stakkato, takket være tegnsettingen. Eksempel:

«Først litt såkalt slumring, før jeg rett og slett sovnet, som en stein, som det heter – og drømte – rart – igjen.»

Jeg savner en språkvask.

Blindsoner

Tidligere ble dyr brukt som metaforer for menneskelige egenskaper – gjennom dyret ble egenskapen synlig for oss: modig som en løve, slu som en rev. I dag har vi en tendens til å gjøre det motsatte: vi ser mennesket i dyret. I stedet for å bruke naturen som målestokk for å forstå noe om oss selv, bruker vi den som speil. Selv sammenligner Opsahl kråker med menneskebarn.

Enten blir naturen sett på som en utilgjengelig helligdom, eller vi gjør den menneskelig – begge har en narsissistisk (ev. selvrefererende) komponent. Og kanskje er det uunngåelig.

«Kråkemannen» bringer mye bra på banen, men problematiserer sjeldent sitt eget synspunkt. Å insistere på kråkenes mystiske egenart bryter med intensjonen om å komme dem nærmere. Dyr vil forbli utilnærmelig for oss mennesker hvis vi fortsetter å bare stå og se på dem.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om Helene Guåkers diktbok «Rød fødekvinne» og «25. september-diktene» av Joakim Kjørsvik.

Anbefalt videre lesing: