Energisk, men ujevnt om identitet

«Historien om Sigbjørns og min begynnelse er både vond og rørende», skriver Synne Sun Løes i begynnelsen av denne essay­samlingen.

Etter en komplisert tvilling­fødsel svevde moren mellom liv og død på syke­huset i Sør-Korea i 1975. I fortvilelse valgte faren å adoptere bort barna fordi han ikke kunne ta vare på dem alene.

Da moren mirakuløst kom til hektene, var det for sent å trekke adopsjonen.

Foreldrene etterlot seg en lapp på barne­hjemmet med en bønn om at tvillingene måtte ta kontakt om de en gang skulle komme tilbake.

26 år senere er Synnes bror på reise i Sør-Korea. Han finner lappen på barne­hjemmet og kontakter de biologiske foreldrene.

Synne reiser året etter og blir i voksen alder kjent med mor, far og søster. Foreldrene i Norge kaller hun mamma og pappa.

Den stolte gråten

Med utenlands­adopsjon som bak­teppe utforsker Løes en rekke temaer knyttet til identitet.

Hun skriver om å være annerledes og om motviljen mot den samme annerledes­heten. Hun skriver om kulturelle røtter og traumer som kan gå i arv.

Ikke minst bruker hun egen erfaring som samtale­terapeut og bringer inn psyko­analytiske perspektiver inn i tekstene.

Løes er en dreven historie­forteller og velger talende detaljer med omhu.

Hun skriver om filmene hennes norske 25 år gamle mamma ble tilbudt av SAS på flyreisen til og fra Korea i 1975 – «Funny Lady» med Barbara Streisand på vei ned, «The Wind and the Lion» med Sean Connery på vei tilbake.

Hun skildrer farens tårer da de møtte hverandre i voksen alder og får frem kulturelle forskjeller mellom Norge og Sør-Korea. Gråt i Sør-Korea kan i tillegg til sårbarhet også stå for styrke og stolthet og kan symbolisere noe heroisk.

Med rett til å krenke

Den primære driv­kraften i boken synes å være en vill og fandenivoldsk energi.

Løes går inn i aktuelle debatter om krenkelse og rasisme og tar til orde for det mange­tydige:

Det essayistiske tvi­synet fremstår flere steder forfriskende og raust. Andre steder blir det forvirrende.

I essayet «Med rett til å krenke» utforsker Løes den hvite anti­rasisten Robin DiAngelos perspektiver på «hvit skjørhet». DiAngelo er kjent for å hevde at hvite nesten alltid vil ha bevisste eller ubevisste fordommer i møte med melanin­rike mennesker.

I samme kapittel støtter Løes Siv Jensens rett til å kle seg ut som Pocahontas. Det er først og fremst medias fokus på at minoriteter blir krenket som er krenkende, ikke selve kostymet.

Løes skriver:

«Måtte hele verden kle seg ut som Pocahontas, Oprah Winfrey, Sølvpilen og Karate Kid. Og måtte 'den hvite rase' ta innover seg sin egen liten­het og marginaliserte innsikt om hvordan de historisk og i nåtid forholder seg (bevisst og ubevisst) til egen og andres hudfarge – og hvordan et hvitt tanke­sett har påvirket og skadet samfunnet, grupper og enkelt­mennesker gjennom tidene.»

I ønsket om å favne flere posisjoner på en gang, kan Løes argumentasjon fremstå uforpliktende.

Blomstrete språk

Løes er mest interessant når hun forankrer teksten i det konkrete, for eksempel i egen familie­historie. I refleksjonene er det som om tekstene iblant mister fot­festet, og språket kan bli i overkant blomstrete.

Et sted sammenligner hun mennesker som ser annerledes ut med engler:

«Men engler vil alltid forbli gåtefulle og mytiske. Usynlige og evige. Annerledes. Med sine flagrende vinger. Svevende. Utenfor enhver definisjon. Ikke sjelden vil de søke tilflukt mellom trygge roman­permer eller i under­fundige diktvers. På den andre siden av månen. Der merke­varer ikke eksisterer, der de kan spre vingene sine ut.»

Dette er ett av flere eksempler på språklige bilder som etter min mening gjør det vanskelig for leseren å henge med.

På samme måte kan den ironiske forteller­stemmen iblant forvirre, særlig når det tipper over i kåseriet. En stund var jeg usikker på om Løes mente alvor da hun foreslo at hvite kvinner burde test­kjøre to-tre asiatiske menn for å komme over egne fordommer.

Potensiell energi

Boken er et originalt bidrag til den pågående samtalen om utenlands­adopsjon og gir et innblikk i en kompleks opplevelse av å være annerledes i Norge.

Løes perspektiver utfordrer majoritets­befolkningen til å se med nye briller på sin egen selvfølgelige posisjon.

Men den potente energien som ligger i det både kloke og ubearbeidede i Løes skrift, blir ikke tilstrekkelig kanalisert inn i en form som bærer helt inn.