Brynjulf Jung Tjønn er ingen ny stjerne på den norske forfatterhimmelen, med hele 12 bøker allerede svevende ute i litteratursfæren. «Kvit, norsk mann» er altså nummer 13, men er alt annet enn uheldig.
Denne rørte meg til tårer. Mer enn én gang.
Å skrive om rasisme, annerledeshet, utenforskap – dette er ikke noe nytt eller banebrytende i seg selv, verken for denne forfatteren eller for forfattere generelt. Men det krymper ikke potensen og viktigheten av dette verket.
Det er noe med den dypt personlige og anekdotiske stilen, satt i et nedkokt lyrisk format, som virkelig røsker tak i en.
Lengten etter norskhet
Diktene er delt inn i bolker, eller kapitler om du vil. Sammen danner de en slags linje gjennom forfatterens opplevelser og erindringer av det å leve i hans hode, hans kropp.
En norsk mann med norsk navn, oppvokst på den norskeste måten en kan tenke seg, en imponerende karriere, og så ja, den lille detaljen da, den som har preget alt: Han ble adoptert fra Sør-Korea da han var to år.
Fokus er først på omverdenen. Små anekdoter fra et liv levd med et skall som skiller seg ut, de kommer som perler på en snor. Alle de ubevisste kommentarene og spørsmålene, som til tross for uskyld og gode intensjoner etter hvert former en brokete og fragmentert identitet.
Tusen mikroaggresjoner hoper seg sammen og blir til noe mer, noe på makroskalaen, en lengten etter å få slippe å konstant bli minnet på ens skjøre og vage tilhørighet.
Kort sagt: En lengten etter å bli en hvit, norsk mann. Ville ikke livet da vært så mye lettere?
Ikke et rop om hjelp
Reisen fortsetter, innover og utover, fremover og bakover, gjennom livslinjer og slektskap. Tanker om hvem han er og hans plass og verdi i verden. Det er til tider vondt å være med på.
Likevel. Dette er ikke et rop om hjelp, ei heller en klagesang. Det er snarere en dypt eksistensialistisk og sårbar gransking av røtter og identitet. Det er en personlig refleksjonsprosess i litterær form.
Det finnes ingen konklusjoner, ingen løsninger, men kanskje det finnes en viss forløsning i det å sende disse ordene ut i verden?
Befriende rått
Det er en stund siden jeg har lest noe så brutalt sårbart og poetisk granskende som dette. Det tar meg noen sider å lande i riktig frekvens som leser, et par klisjeer helt i starten gjør meg en smule skeptisk, men bang, så har han meg.
Jeg flyter med på tankebølgene, kjenner stikkene i magen, blir innlemmet av den snikende desperasjonen, sangen til en hjemløs sjel.
Stilen er direkte, rå og likefrem. Det kjennes befriende at ting sies rett ut uten følelsesladede adjektiver, at det er nakent og ærlig uten å være selvmedlidende. Det er en stemning i ordene som er livsnær, pepret med et takknemlig snev av ironi.
Snarvei til empati
Verdien av Tjønns «Kvit, norsk mann» er todelt, slik jeg ser det. For det første er det en utstrakt hånd til alle Brynjulfene der ute, noen som kan sette ord på følelser som en kanskje ikke har turt å føle ferdig, som en ikke har turt å si høyt.
For det andre er det et evig behov for økt bevisstgjøring rundt hvordan det er å leve i Norge og ikke være etnisk norsk. Som vi opplever igjen og igjen – det er mye «ikke vondt ment»-oppførsel som er uopplyst, ubevisst og i siste ende skadelig.
Kunst som dette er en snarvei inn mot økt forståelse, mer empati, og større respekt. Jeg velger å være optimistisk i min tro på at noen av dem som sårt trenger å våkne litt opp, vil få denne i hende.
Eller egentlig, når jeg tenker meg om, burde disse diktene leses av absolutt alle.
Hei der!
Jeg jobber som frilanser og anmelder både musikk og litteratur for NRK. Hvis du vil lese noe annet jeg har anmeldt, kan du sjekke ut «Hvorfor vokser det ikke hår på tunga?» av Kaveh Rashidi, «Ikke vær redd» av Anne Gunn Halvorsen eller «Tim: Biografien om Avicii» av Måns Mosesson.
