En av vårens helt store begivenheter

Det er en stor begivenhet når Munch­museet nå viser den amerikanske og europeiske etterkrigs­abstraksjonen gjennom den omfattende utstillingen «Frihetens former».

Med super­stjerner som Jackson Pollock, Helene Frankenthaler og Mark Rothko i front, viser utstillingen hvordan abstraksjonen oppsto i USA på 40-tallet med den såkalte New York-skolen, og spredte seg til Europa med strømninger som Art Informel og CoBRA.

Blant de store europeiske kunstnerne som er tatt med, er Hans Hartung, George Mathieu, Karel Appel og Asger Jorn.

En spennende del av kunsthistorien

Munch­museet inviterer oss inn til et begivenhetsrikt kapittel i den moderne kunstens historie. Etter to bestialske verdens­kriger sto Vesten desillusjonert tilbake.

Å skrive poesi etter Auschwitz var barbarisk, skrev filosofen Theodor Adorno i en essay­samling utgitt i 1955. Like umulig var det for kunsten å skildre denne virkeligheten som nå lå i grus.

Utviklingen av kunst­verket som vendte seg bort fra virkeligheten, startet imidlertid lenge før.

Den kunstneriske virkelighets­flukten, som feiringen av det absurde og det drømme­aktige – både i dadaismen og i surrealismen – manifesterte seg gjennom første verdens­krig og i mellomkrigs­tiden. Abstrakt ekspresjonisme ble høyde­punktet.

Den frie jazzen og det abstrakte maleriet ble dyrket som bilde på det åpne, demokratiske Vesten, som en motvekt til Sovjet­unionens diktatoriske kunstsyn.

Frodig og fargerikt

Idealet i den abstrakte ekspresjonismen var at maleren skulle slutte å skape en illusjon av rom i bildet, og heller omfavne det som var maleriets grunnleggende egenskap: flaten.

Og det er virkelig vanskelig. Former og strøk som overlapper hverandre, gir raskt en opplevelse av dybde som åpner en slags landskaps­aktig romlighet i bildet.

I Helene Frankenthalers fantastiske «Blå belger» fra 1976 får vi en nesten undersjøisk følelse, der vi liksom ser gjennom vann­massene innover i det blå.

Hun skaper spenninger mellom den ulmende, myke blåfargen, og de harde, vertikale gulhvite strekene med umalt lerrets­duk på hver side. Her punkterer hun landskaps­lesningen og henter oss effektivt tilbake i fargeflaten.

Den store flate­mesteren er likevel utvilsomt Jackson Pollock.

Det er en sjelden glede i Norge å kunne stå foran et originalt Pollock-maleri.

De som har sett på skjerm­bilder eller plakater og tenkt at maleriene hans ser ut som et rotete virvar av linjer og streker, må legge turen til Munch­museet for å oppleve det vibrerende og rytmiske linjespillet i original­arbeidene.

Drømmen om visuell musikk

Den ultimate modernistiske drømmen handlet om å skape visuell musikk. De abstrakte komposisjonene skulle ha en like direkte appell til følelsene som musikkens klanger, rytmer, dissonanser og harmonier.

I Marc Rothkos «Uten tittel» fra 1958, får vi virkelig en slik opplevelse.

Det er ingen melodi, men en klang skapt av farge­strøk i ulike beige- og rosa­valører med en brannbil­rød grunn­tone.

Kunne spent en større historisk bue

«Frihetens former» er en helt igjennom solid og profesjonell presentasjon. Likevel er det nok ikke en utstilling som egentlig utfordrer vårt bilde av etterkrigs­abstraksjonen.

Utstillingen presenterer den gamle, veletablerte fortellingen om det abstrakte form­språket som et trans­atlantisk fenomen med USA som sitt arnested.

Særlig siden utstillingen (blant annet) vises på Munchmuseet, synes jeg det er rart at de ikke trekker den historiske linjen enda litt lenger tilbake, til det nonfigurative form­språkets virkelige oppkomst på 1910-20-tallet med russeren Vasilij Kandinskij og svenske Hilma af Klint.

Slik kunne de vist hvordan abstraksjonen faktisk reiste frem og tilbake over Atlanter­havet gjennom det tjuende århundre.

Ved å gjøre ekspresjonisten Kandinskij til et startpunkt kunne de også her åpnet døren på gløtt inn i Munchs verden.

Nå var ikke Edvard Munch en som selv dyrket det abstrakte formspråk. Han var likevel definitivt med på en radikal omdefinering av maleriets ambisjon fra det å representere den synlige, ytre virkeligheten til det å skildre det indre sjelsliv – altså første skritt mot det bortvendte og senere abstrakte maleriet.

Ikke desto mindre er «Frihetens former» en utstilling du absolutt ikke må gå glipp av!

Dette er helt klart en av vårens store begivenheter på kunst­scenen.