En kjærlighetserklæring til teateret

De tre siste ukene har det vært et yrende liv ved Nationaltheatret. Da kulturstreiken ble avblåst, var det i tolvte time for at den helt nye familieforestillingen «En julenattsdrøm» skulle bli noe av.

«Kostymene er ikke helt ferdige», fortalte en syer ved teateret meg under streiken. Det må ha vært en underdrivelse. Det innså jeg da jeg så kostymedesigner Christina Loverys ferdige kreasjoner på scenen. Det må ha kokt i systua de siste ukene.

Så er også «En julenattsdrøm» en kjærlighetserklæring til teateret og de mange yrkesgruppene som jobber der. Ironisk nok, kan man kanskje si etter en streik der nettopp det tett sammenvevde teaterkollektivet ble satt på prøve.

Ikke spesielt julete

«En julenattsdrøm» er noe så sjeldent som en nyskrevet juleforestilling. Det er en familieforestilling, og den passer best for barn i skolealder og oppover.

Samtidig som stykket uttrykker dyp kjærlighet til teateret som et magisk sted, er det også en god del detaljer som gjør forestillingen kryptisk for dem som ikke har gått så mye på teater. Derfor halter starten noe, om den er aldri så fin.

I begynnelsen får publikum se avslutningen av en forestilling. Skuespillerne står med ryggen til og spiller ut mot en fiktiv sal, og det ekte publikummet befinner seg backstage.

Det er det i og for seg ikke noe galt i, men det kan ta tid å skjønne tegninga.

Men fra da av er også publikum del av teatermaskineriet, og voksne julereferanser som «Fanny og Alexander» og «Tre nøtter til Askepott» er sentrale i forestillingen.

For: Teatersjefen dør etter kort tid, og hans nye kone Ludvikke (som er en ganske så utspekulert stemor) overtar ansvaret for teateret og for teatersjefens datter, Johanne. Og Johanne (Monica Dybwad) er viktig. Hun er barnas allierte i stykket.

Teaterlån og avantgarde

Stemoren Ludvikke (Marian Saastad Ottesen) vil bare spille tragedier med seg selv i hovedrollen, Johanne kan se langt etter å få være på scenen. I stedet blir hun satt til å vaske.

«En julenattsdrøm» er en Askepott-historie fra teaterets verden med tydelige lån fra Shakespeare-tradisjonen og fra «Forelska i Shakespeare» , som gjorde stor suksess ved Nationaltheatret for få år tilbake.

For Johanne kler seg ut og får rollen som prinsen i stykket (stemora spiller selvsagt hovedrollen), og det er duket for konflikter og forviklinger.

Men som i alle eventyr med slemme stemødre, er det mer i vente også her. Hva som skjer, skal ikke røpes, annet enn at bæsjehumor for barn overgår de villeste forestillinger.

Do-relaterte scener kommer som perler på en snor – et par av dem nærmest umulige å få bort fra netthinnen etterpå.

Dette skjer etter at et tysktalende avantgarde-aktig radarpar brått overtar regissøroppgaven (teateret i forestillingen jobber fortsatt frem mot sin Askepott-premiere). Dermed går «En julenattsdrøm» inn i diskusjonen om hva kunst for barn egentlig skal være.

Der «Reisen til Julestjernen» ved Folketeateret er trygg til det kjedsommelige, kan en trygt si at det motsatte skjer her. Spørsmålet blir hvem det er gøy for.

Pur kjærlighet

Denne rektum-delen av humoren løsner ikke ordentlig før i andre akt. Og det viser seg heldigvis at barnets snedighet og sunne fornuft i kombinasjon med det magiske teatermaskineriet kan få alt til å skje selv når det ser håpløst ut.

For en som går mye i teateret, er «En julenattsdrøm» et veldig morsomt stykke. For andre kan internhumoren være en brems.

Barna bør kjenne til «Tre nøtter til Askepott» – her får teateret god drahjelp av Cecilie Moslis nye film. Det skal de være glade for. Ellers er det en lite julete historie i seg selv. Ingen snø, ingen nisser, ingen som gleder seg til jul. Bare teater.

«En julenattsdrøm» er en smart teaterhistorie. Dramatiker og regissør Mads Bones har levert en klar historie med tydelige skurker og helter og spennende tvister i handlingen.

Det lille orkesteret på scenen er en skatt, om enn bortgjemt til tider, men det fungerer svært godt i handlingen under Kyrre Havdals ledelse. Scenografi og lysdesign viser så fint hvordan man skaper et magisk teaterrom.

I sum, når alle floker er løst, er dette en svulmende kjærlighetserklæring til alt teateret er. Den som ikke får lyst til å spille teater, eller til å gå på teater igjen og igjen etter dette, må eventuelt være den som fikk bæsje(humore)n i halsen.

Du finner alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK på nrk.no/anmeldelser.