Anmeldelse

Film på teater funker fint når det er Shakespeare

Skal man først lage teater av film, er «Forelska i Shakespeare» et smart valg. Nationaltheatrets versjon har mye godt spill og estetisk lekenhet, men det er en gardinstang som står igjen som kveldens store underholder.

Ine Marie Wilmann (med ryggen til) og Jan Gunnar Røise

I en Romeo og Julie-lignende ballscene møtes Shakespeare og Viola for første gang.

Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

Det er noe Hollywoodsk over hele «Forelska i Shakespeare», Disneys teaterversjon av den Oscar-vinnende filmen «Shakespeare in love» fra 1998. Noe forlokkende ved å gi seg hen til tanken om at «Romeo og Julie» var basert på ekte hendelser i Shakespeares liv, at han skrev sine egne intriger og brusende følelser rett inn i verdensdramatikken.

Det er jo ikke sant. Men det er ikke sikkert det er usant heller.

Som en film

Kanskje var William Shakespeares liv som en film. Men høyst sannsynlig ikke. Likevel: Forestillingen (som filmen) foregår i 1593, og Shakespeare (Jan Gunnar Røise) står på startstreken av en vidunderlig teaterkarriere. Det vet han ikke selv. Han sliter med skrivesperre, og pengelens som han er, har han forhåndssolgt et par uskrevne stykker til ulike teatre. I åpningsscenen river han seg i håret og klarer ikke komme i gang med det som skulle bli hans berømte Sonette nummer 18: «Shall I compare thee to a summer’s day?». Det starter lystig.

Ine Marie Wilmann og Jan Gunnar Røise på scenen i Forelskap i Shakespeare

Kjærlighet og forviklinger er trolig en suksessoppskrift i Oslos høstmørke.

Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

Selve handlingen i stykket handler om hvordan forestillingen som etter hvert skulle bli «Romeo og Julie» simultanskrives samtidig som prøvene på det foregår – og dermed også tar opp i seg store hendelser i Shakespeares liv. Men viktigere er den unge rikmannsdatteren Viola de Lesseps (Ine Marie Wilmann) som elsker teater, men aldri kan få stå på en scene av to grunner: Teater var for folk av lavere klasse enn henne, men viktigst: Hun var kvinne. Skuespilleryrket var forbeholdt menn, også kvinnerollene. Viola trosser dette og drar på audition utkledd som mann, og søt musikk oppstår.

Forestillingen har alt en som elsker kostymedrama ønsker seg av forviklinger, rollebytter, glitter, posebukser, krager og rysjer. Den har en elegant balkongscene og glam så det holder i ballscenen. Regissør Cecilie Mosli, som har hatt suksess både som serie-, film- og teaterregissør, benytter seg av smarte og fint glidende filmaktige overganger i stykket. Det gir noen hopp i fortellingen som man ikke alltid kan tillate seg i teateret, men som er smidig og fungerer godt som en blanding av teaterets og filmens fortellerstruktur.

God langsomhet

I en Romeo og Julie-lignende ballscene møtes Shakespeare og Viola for første gang. Eksplosive (og umulige) følelser oppstår, og forveksling blir taktikk. Selv om forestillingen foregår over et fortettet og komprimert tidsrom, benytter Mosli seg av en langsomhet i regien som kommer fortellingen til gode.

Ine Marie Wilmann og Jan Gunnar Røise på en balkong

Forestillingen har en elegant balkongscene.

Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

Det er akkurat som om det hviler en ro over det som på sett og vis er hektisk materiale, det er mye som skjer, mange følelser og mange karakterer å følge. Hun har skåret vekk en del, kunne absolutt skåret vekk litt mer, men likevel klart å få frem en fortelling som er tydelig i all sin forvikling. Jeg liker at hun insisterer på et tempo som aldri er heseblesende. Dette er også Paddy Cunneens renessanseinspirerte musikk med på å understreke, strålende fremført av en kvinnelig kvartett.

Takk til gardinstangen

Innvendingen mot dette er at mye ved forestillingen virker lite impulsivt, at det meste som skjer er planlagt og kontrollert.

Skikkelig artig blir det først når en gardinstang vil alt annet enn å holde seg på plass i den skjønne og erobrede jomfruens himmelseng. Gardinstangens lek blir det som vekker til live komediens vesen i «Forelska i Shakespeare»: Skuespillerne må forholde seg til et uventet element, og oppfinnsomheten klikker inn hos alle på scenen. Det er herlig befriende: Der får vi et glimt av den improvisasjonen og leken teateret egentlig er, et element av Oj! Hva skjer nå?

Ine Marie Willmann sitter i sengen

Ine Marie Wilmann i himmelsengen.

Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

Det er også tankevekkende at teateret ikke er folkets frigjørende sted i forestillingen, det er et sted for desperat inntjente penger. Det er på ball menneskene kler seg ut, blir en annen, gleder seg over å kunne velge rolle – i alle fall fremstår det slik her. Ballscenen med dens rysjegardiner i gull fra gulv til tak er et brudd med resten av forestillingen, dens eneste funksjon er at William og Viola skal møtes, men det er likevel lagt mye ressurser i den. Ballet er frigjøringen, ikke teaterscenen – i hvert fall ikke så lenge kvinnene ikke får innta den.

Girl power?

Og dette er en underlig vending i forestillingen all den tid den spilles over 20 år etter filmens suksess: Hvorfor er det ikke noe som sparker litt, som uttrykker at kvinnen har en plass i teateret? Viola får mulighet til å stå på scenen i ett eneste stykke, så forsvinner hun inn i et fornuftsekteskap, og det med ganske fornuftige begrunnelser.

Manus kunne godt tatt seg råd til mer enn å skildre Violas skjebne – her ligger latterliggjøring snarere enn kritikk av dette. Kan hende er det åpenbart. Men i en såkalt frigjort verden er det likevel slik at mange er forhindret fra å leve livet sitt slik de ønsker. Rett nok: Wilmanns mangefasetterte og grundige Viola veier opp for en del av disse svakhetene.

Kjærlighet og forviklinger er trolig en suksessoppskrift i Oslos høstmørke. Wilmann og Røise leverer strålende. Så lenge gardinstangen fortsetter å ha løse fester, blir det ganske gøy.