Trygg og snill julestjerne

Det var en gang, for nesten nøyaktig hundre år siden, en liten økonomidirektør som så gjerne ville skrive en julekomedie for barn.

Heldigvis jobbet økonomidirektøren ved et stort teater, og en vakker dag – eller kanskje det var natt? – listet han seg inn på sjefens kontor og la manuskriptet forsiktig fra seg.

Teatersjefen ble over seg av glede, og den lille økonomidirektøren ble, uten at han rent kunne vite det selv, opphavet til et helt spesielt norsk fenomen: Juleforestillinger som tre-generasjonsteater, som barn, voksne og eldre kan oppleve sammen.

Symbolet på jul

Stykket het «Reisen til Julestjernen», den nyslåtte dramatikeren Sverre Brandt, teatersjefen Bjørn Bjørnson.

Resultatet: Norges kjæreste juleforestilling om den godhjertede fattigjenta Sonja som vandrer ut i vinternatten for å hente tilbake julestjernen til den akk, så triste kongen.

Historien har vært selve symbolet på jul ved Nationaltheatret siden premieren i 1924. Men rettighetene til stykket er blitt gitt videre, og nå skinner Julestjernen over et annet historierikt teaterhus i Oslo: Folketeateret.

Der har de lovet å være tro mot originalen og Brandts opprinnelige visjoner for stykket. Da blir det slik Brandt ville ha det.

Det er ikke for skremmende, barna må ikke bli redde. Og barna skal gis «noe vakkert og godt med på veien».

Brandt ville gjøre den virkelige julegleden til en bildebok på scenen, slik han er sitert i programmet.

Visuelt slående

Det er utvilsomt lagt ned mye jobb i å skape julestemning på Folketeateret.

Det viktigste grepet scenograf Petr Hlousek har gjort, er å dekke bakveggen med en diger skjerm. Der projiseres et vinterlandskap i stadig endring. Her er røft og goldt fjellandskap med borger og slott lik dem en finner i Sentral-Europa, værskifter og nordlys, skogslandskap med de største røtter og kratt.

Det er en effektiv måte å fortelle historien på, for Hlousek og regissør Lars Jacobsen lar mye av karakterenes forflytninger og reiser foregå som ferdiginnspilt materiale som vises på skjermene. Da kan de også leke seg med transportetapper som eksempelvis går i huler under jorda.

Men det er like fullt digitalt. Jo mer som fortelles på skjerm, jo færre blir anledningene for et barn til å la disse etappene foregå i fantasien.

Scenografien setter et gammeldags preg på oppsetningen. Kryss den tsjekkiske «Tre nøtter til Askepott» (sjekk mennenes hårsveis!) med den nyeste filmversjonen av «Reisen til Julestjernen», spe på med gotisk kirkearkitektur ispedd hint av fotografier fargelagt for hånd, og stemningen er satt.

Kontrollerte roller

Blant karikert tjenerstab og yndige nissebarn er de handlingsdrivende rollene viktige.

Aller finest av dem er faktisk Kongen (Håvard Bakke), han står frem med en helt annen mildhet og nærhet enn jeg kan huske å ha sett før. Han er egentlig det mest moderne mennesket i denne oppsetningen.

Greven (Jakob Schøyen Andersen) har det i seg til å bli mer løssluppen, litt mer skummel, enda litt morsommere – få lov til litt mer av alt, egentlig. Det virker som om ablegøyene og gullet ligger og vaker tett under overflaten hos denne karakteren, jeg håper han får skinne enda mer.

Heksa i Silya Nymoens skikkelse (mon om hun ikke synger en helt ny heksesang i denne oppsetningen?) tar i større grad ut potensialet som ligger i karakteren.

Og så er det Sonja, da (Amalie Krogh Sundbø). Datter av Sonja fra den filmatiserte Julestjernen fra 1976, Hanne Krogh. Sundbø fyller rollen på en god måte – Sonja er ikke enkel, rett og slett fordi hun fremstilles perfekt, prikkfri, ubekymret, sterk, aldri fortvilet, aldri trist.

Sonja har aldri vært en karakter med nær kontakt med de mørke sidene i seg selv. Likevel klarer Sundbø å fylle rollen med så mye godhet og varme at det holder.

Den virkelige julegleden

Sverre Brandt bygde hele sin lille barnekomedie «Reisen til Julestjernen» rundt den velkjente julesangen «Glade jul».

Når alt håp virker ute for Sonja, kommer himmelen henne til unnsetning i originalversjonen: Et lite barn kommer ned en himmeltrapp og gir henne den ekte julestjernen mens «Glade jul» toner fra scenen.

Ved Nationaltheatret var det religiøse aspektet sterkt dempet i den foreløpig siste oppsetningen der i 2016.

Slik er det ikke ved Folketeateret.

De digitale virkemidlene og alle sangkrefter som finnes i ensemblet tas i bruk for det de er verdt i en mektig scene som oppleves dypt kristen i sitt budskap. En slags linje trekkes mellom hardt nordlig vinterlandskap og golde marker i Betlehem.

Ei ungjente gir hjertet sitt og tar imot den himmelske gaven. Gamle Brandt ville nok vært fornøyd.

Vellykket generasjonsteater

Oppsummert er «Reisen til Julestjernen» ved Folketeateret vellykket som generasjonsteater.

Det er snilt, trygt og ufarlig. Få overraskelser eller krumspring, ingen ting å bli redd av.

Slik jeg ser det, er det mer å hente frem i mange av karakterene, barn tåler mer enn bare det som er trygt. Klassikeren utfordres ikke, men det er også det som ligger i premissene for oppsetningen.

Uansett er det blitt flott. Mye er godt sett. Johan Halvorsens musikk kommer til sin rett, og er fint spilt av orkesteret.

Så var det en gang en regissør ved Norges største teater som lot landets kjæreste juleteaterfortelling bli speilet i det mangfoldet landet vårt faktisk utgjør i dag.

Men det er annen historie.

Du finner alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK på nrk.no/anmeldelser.