Teater på trass

Over hele verden er teaterbransjen i krise.

Et av de mest oppsiktsvekkende forsøkene på å takle den kommer fra Trondheim.

17. mai hadde Det Nye Teateret premiere på forestillinga «Nede med flagget til topps». Anslagsvis 20.000 mennesker så på. Det tilsvarer to utsolgte Oslo Spektrum, på ett teaterstykke.

Sjangeren disse trønderne fant opp har vekket interesse i Londons berømte teaterdistrikt West End.

De grep det øyeblikket i historien som oppsto da alt det vanlige vi driver med i livene våre, opphørte. Hva er dette nye som Det Nye Teateret har skapt?

Berlin, Trondheim

Det var lyset som frelste dem.

(Tilgi Bibel-metaforen: Vi skal straks møte både Jesus og Judas.)

Først en kjapp tur tilbake i tid, til et par måneder før viruset satte oss på pause.

Vi skal til en lang, sliten murbygning utafor sentrum. Da de kom hit i januar 2020, sto den tidligere dekkfabrikken i Ladebekken tom.

De lange vinduene høyt oppe på veggen slapp inn det lille som var av sol i Trondheim midtvinters. Det var løfterikt. Et sånt bygg kunne minne om Berlin, eller Brooklyn.

Pulsen steg hos fire menn på rundt 40 år.

Var det her de skulle realisere sin drøm om å starte et eget sted for scenekunst? På det 1100 kvadratmeter store gulvet sto to karer som de siste årene har vært blant Trøndelag Teaters mest brukte folk.

Olve Løseth og Mads Bones er skuespillere og manusforfattere, sistnevnte også regissør. De har gjort det meste i livet sammen. I vinter – før alt ble stengt – spilte Olve Jesus og Mads Judas i «Jesus Christ Superstar».

Den tredje i gjengen:

Han er kanskje mest kjent for melodien til den fylkeskommunale viral-hit’en «Trønder» (NB! Stor få-på-hjernen-risiko).

Disse tre sto bak alt fra trøndermusikalen «Rai Rai i Sherwoodskogen» til «Alice i Vidunderland» som ble spilt på Nationaltheatret i Oslo i fjor. De satte publikumsrekord ved Trøndelag Teater med «Tordenskjold, alle tiders trønder», som hadde komiker Lisa Tønne i hovedrollen.

For et års tid siden ble de tre kjent med denne mannen:

Han var hjemvendt etter mange år i London og eventbransjen, og hadde et enormt internasjonalt nettverk (funfact: Han produserte comebackonserten til Tina Turner i Monaco 2007). Nå ville Stian i gang med nye prosjekter.

Han fant bygget, som skulle rives om noen år. Men enn så lenge kunne det leies.

Lyset falt så pent, timinga føltes rett og alle hadde spart penger. 1 million hver ble lagt på bordet, til å investere i alt et scenehus trenger. Stoler, scenografi, lys – alt ble planlagt i løpet av hektiske uker.

Leiekontrakt ble inngått 1. mars. Trondheim og Norge skulle få et nytt, ambisiøst privatteater.

Samtidig lanserte de sommerplanene. «Slaget på Testiklestad» (en parodi på «Spelet om Heilag Olav») hadde gjennom fem år som sommershow fått sine trofaste fans. I år satset de på mye større scene, amfiet ved Kristiansten festning midt i byen. 10.000 billetter var nesten solgt ut på forhånd. Dette kunne bli Norges største spel.

I starten av mars så året kort sagt ekstremt lyst ut. Møter i West End som skulle avgjøre hva som ble høstens premiere i det nye bygget, var noen få dager unna.

Så gikk Erna Solberg på podiet 12. mars og meldte om stengingen av Norge.

Bestillinga på seks hundre seter til drømmeteateret, ble aldri sendt.

Bakteppet – koronakrisa i kulturlivet

Tiltakene mot pandemien har gått hardt utover yrkesgruppa teaterfolk.

De fleste av Norsk Skuespillerforbunds 1500 medlemmer har enten blitt permittert eller mistet frilans-oppdragene de skulle hatt.

Det er fortsatt ikke lov til å samle større folkemengder for å se underholdning.

En rapport Kulturrådet har bestilt viser at kunstnere i gjennomsnitt har tapt 45 prosent av inntektene sine. En av fire tror ikke de overlever som kunstner etter krisa.

Og så var det dette med kunstens samfunnsoppdrag. I festtaler og fra kulturministermunn heter det jo ofte at kunst og kultur ikke bare er til pynt.

Men er den nå egentlig viktig, hvis den ikke er der i en vanskelig tid? Dette har vært heftig diskutert internt ved ulike teater.

Trine Wiggen er skuespiller, regissør og styremedlem ved Nationaltheatret.

Hun er en av dem som også på kronikkplass var kritisk til at ledelsen permitterte skuespillerne, i stedet for å forsøke å skape noe nytt.

– Jeg skammer meg over hvordan Nationaltheatret møtte krisa, sier hun i dag.

Teatersjef ved Nationaltheatret Hanne Tømta sier hun er «grunnleggende enig» i at dette ikke var den beste løsninga, men:

– Man må ta innover seg at vi ikke hadde så mange valg. Det er mange ting man kan diskutere etterpå, mener hun.

Jesus og Judas som ble sendt hjem fra Trøndelag Teater, kjente på sorg og frustrasjon.

– Det gjorde vondt langt inn i kunstnersjela. Det føltes som at det ikke var bruk for oss, sier Mads.

Da permisjonsvarselet kom, tok de det også som en marsjordre: Nå må vi finne på noe nytt. Noe annet hadde blitt for flaut.

– Hvis det fortsatt finnes teatervitenskap i 2050, hva skal de studentene tro når de leser om den historiske koronavåren? De stappmette skuespillerne bare la seg ned på den statssubsidierte sofaen og ble der?

Da den første kollektive koronaredselen var fordøyd, skjønte de at den uvelkomne fritida også ga muligheter. Heller enn å diskutere videre på chat eller dyrke frustrasjonen over permittering, så de framover.

De hadde jo leid denne nedsarva hallen i Ladebekken. Trassen hadde våknet – det må da gå an å gjøre noe? De hadde risikoviljen til å sette i gang med et prosjekt de ikke ante omfanget av.

For plutselig sa Olve «17. mai».

Den dagen kom til å bli rar i år – kanskje de kunne lage noe for å lette på stemninga? Noe folk kunne se på skjerm i sine egne kohorter, når det ikke var fysisk mulig å samle dem i teaterrommet.

En deadline var født.

Men de trengte ting som manus, scenografi, teknikk, skuespillere … egentlig alt.

Ringerunden begynte.

– Idiotisk og intelligent

Anne Krigsvoll er skuespiller ved Nationaltheatret. Hun er nylig Heddapris-nominert for hovedrollen i stykket «Lykkedager» av Samuel Beckett.

I vår gikk også hun hjemme.

En kjapp telefon fra Mads Bones var alt som skulle til for at hun satte seg på toget nordover for å delta i 17. mai-stykket «Nede med flagget til topps».

I karakter inni forestillinga kritiserer hun det for å være elendig, «med fatsuits og laustenner i fri flyt». I virkeligheten mener hun at revyaktig komedie passet perfekt under korona.

– Latter er viktigere enn all medisin! Jeg elsker deres form for humor. Både idiotisk og fleskat, intelligent og ironisk. Det er utrolig smittende og deilig med en sånn entusiasme. Jeg føler meg privilegert over at en gammel dame ble spurt om å være med på dette her.

Hun berømmer både profesjonaliteten og viljen i prosjektet. Etter 40 år i teaterbransjen, har Krigsvoll knapt sett maken til pågangsmot. Det er bra at det skjer ting utafor hovedstaden og utafor de store scenene, synes veteranen. Og i en vanskelig situasjon for teateret (her må vi over på trøndersk for å yte utsagnet rettferdighet):

– Så deilig med nån som itj bare snakke om kor trasig alt e, men som gjør nokka med det!

Det har vært mye skrevet om hva som ble vanskelig og umulig under pandemien.

En annen måte å se det på: Koronaen gjorde helt nye eksperimenter og samarbeid mulig.

Én viktig nøkkel til den nye sjangeren, fant teatergründerne hos en annen type øyeblikkets kunst: Fotball.

Fra stadion til direktesendt scenekunst

Da idéen om 17. mai var født, ble tempoet skrudd opp omtrent 1000 hakk.

Stemninga når skuespillere og øvrig stab i april kunne begynne prøver i hallen, som hadde vært igjennom et par uker med styrt-oppussing?

Fantastisk følelse, husker en av dem som kom for å bidra.

– Folk var så glad for å få jobbe!

Halvor Hoem produserer vanligvis eliteseriekamper i fotball for Discoverys TV-sendinger. Også i den bransjen var folk midlertidig arbeidsledige i vår. Den erfarne bilderegissøren ble avgjørende for hvordan «Nede med flagget til topps» skulle formidles.

– Kongstanken var dette med live. Det gjorde det spennende for skuespillerne og skaperne – og for meg. Det skal være vanskelig! Vi ville ikke gå inn åpne dører, men skape noe nytt, sier Halvor.

De bestemte også at dette skulle vises kun direkte, ikke noe Netflix-aktig «se når det passer deg». Premisset var teater på TV akkurat som en fotballkamp på TV: Det er nå eller aldri.

For å gi seeren følelsen av å ha øynene klistret til forestillinga, gikk de for enkamera-produksjon. Se for deg én lang tagning à la filmen «1917» eller norske «Blindsone».

– Hva er bra med å bruke bare ett kamera?

– Vi ville ta med tilskueren på samme reisa som skuespillerne gjør. Kamerafører Erik Sande var ny på det å operere et steadicam, men ble helproff på de to ukene. Det var bra med den ferskheten. Å ta opp en diva fra Oslo hadde ikke funket – vi måtte jobbe litt utafor rammene på dette her.

TV-fotballen er i gang igjen nå, men 17. mai-jobben var så gøy at Halvor Hoem allerede har sagt ja til neste prosjekt hos Det Nye Teateret. Det skjer i august («jeg ofrer faktisk Ole Paus og Motorpsycho på Olavsfestdagene for dem»).

«Direkte digitalt vandreteater» kaller de sjangeren de fant opp.

Men. Etter drøyt to måneder med koronastengt Norge fantes allerede diverse strømmetilbud. En liten frykt for at folk var lei av å se ting på internett, murret i bakhodet. Ville folk bruke nasjonaldagskvelden foran skjerm, med billettpris på 300 kroner per visning?

Salget gikk tregt. To dager før premiere var stemninga laber. Men så, da det nærmet seg, begynte det å skje ting. På et tidspunkt premieredagen måtte produsent Stian ta fra Mads og Olve telefonene, fordi det ble for spennende å følge med på billettsalget som tok fart.

«Nede med flagget til topps» ble spilt direkte den ene kvelden – ingen har fått se opptaket etterpå (selv om flere har spurt, ifølge teatergründerne).

Jeg nevnte denne internasjonale teaterbransjen i krise, som er på jakt etter nye løsninger?

En imponert britisk produsent var en av dem som passet klokka og fikk med seg direktesendinga.

– Ambisiøst og modig

Dee Thomsen har gjort alt fra å produsere diverse europeiske moteuker til store business-eventer. Det hun så 17. mai liknet ingenting hun hadde sett før. Og det fungerte overraskende godt, selv uten å forstå særlig norsk. Hun lo høyt og ble rørt av finalenummeret, skriver hun i en e-post.

At formen kan inspirere flere, er Thomsen overbevist om.

«De har mot til å la publikum føle at det er direkte teater laget her og nå, kun for oss som ser på – ikke bare noe som er strømmet fra en vanlig scene. Jeg tror de kan brøyte vei for mange», skriver hun.

Og det har kommet mailer fra der de virkelig store teaterpengene sitter, som New Yorks Broadway og Londons West End. Det bekrefter produsent Stian Aagaard i Trondheim, uten å kunne gå i detaljer.

I en kriserammet bransje er det ingen som vil snakke høyt med NRK om slikt, alt foregår veldig diskré.

«Er det dette skattepenga mine går til?» «Nei, alt er finansiert av digitale billetter» synger de i sluttnummeret, muligens som et lite spark til noen med statsstøtte.

Fasit ble at knapt noen har solgt flere strømmebilletter til et kulturarrangement under korona enn disse, sier leverandøren Eventim.

Angsten for å være til overs, er også døyvet av et ekstremt antall arbeidstimer.

– Vi er vant til å lage ting jevnlig, men den produksjonsmengden vi er inne i nå ... jeg har ikke tenkt på det der med permisjonstilstander på lenge. Jeg har aldri følt meg så der jeg skal være, som akkurat nå, sier Kyrre Havdal og ler.

De snakker om at en stor del av motivasjonen de siste månedene har vært å motbevise «umuligheter». Vi er også innom ordet «flaks» flere ganger; med timing, ressurser, kontakter. I Trondheim er det lett å samle troppene når det gjelder.

Er det også geografisk tilhørighet som fikk så mange til å klikke på kjøp billett?

Hjemmefansen

De har blitt sammenliknet med den britiske humortruppen Monty Python. Det de i alle fall har til felles, er hemningsløs bruk av de mest banale, kroppslige humorpoengene.

Kanskje kommer vi heller ikke utenom at det er noe eksplisitt trøndersk over tingene de lager. Som igjen fører til et lojalt publikum, som kjenner og støtter laget sitt, hvis vi nå skal skjele til fotballen igjen.

I koronatidas flora av strømmekonserter og ulike tilbud, kan rå patriotisme være et nyttig knep for å få folk til å bla opp for nett-teater.

Skaperne sjøl mener nei.

– Dette er ikke bare for trøndere. Dramatikere har til alle tider blitt inspirert av det rundt seg. Shakespeare skrev om gjenkjennelige skikkelser fra sitt lokalsamfunn og sin samtid, Ibsen gjør det samme i Peer Gynt, sier Mads.

Nå har de et nytt eksperiment på gang.

Opp på den digitale hesten

Den vanligvis så væravhengige spelsjangeren skal testes innendørs. Nyskrevne «På veg TeStiklestad» spilles tre kvelder i august, live foran kamera her i fabrikkhallen. Strømmes direkte som sist. Det skal herjes med flere av de folkekjære spelene i kongeriket.

– Det verste som kan skje er jo at det går dritdårlig. Og bare 'ops, det der gjør vi ikke igjen'. Men det beste ... plutselig dukker det opp noen ting vi må bevare post-korona også. Det kan skje!

Olve er optimist.

Mads sammenlikner disse digitale greiene de lager nå, med lutefisken:

– I den grad dette har livets rett videre, er det som lutefisk. Plutselig så viste det seg å være godt å spise noe som ifølge myten ble gravd fram fra asken ... det ble en tradisjonsrett. Men du spiser ikke lutefisk hver dag. Du spiser vanlig fisk oftere.

Fra en som har lest det foreløpig hemmelige manuset, får jeg høre at «det ligger an til hest» inne i hallen i august.

Produsent Stian er av den typen som sier «det er en utfordring, ikke et problem» – og faktisk mener der. Han blir ikke stresset.

– Vi kan se tilbake på 2020 og si at vi gjorde i hvert fall noen ting. Det er en god følelse.

Anbefalt videre lesning: