En overfladisk «Don Giovanni»

Mozarts mesterverk «Don Giovanni» har vært kontinuerlig diskutert siden premieren i Praha høsten 1787.

Opplyste og dypsidige herrer som Kierkegaard, Nietzsche, Camus og Adorno strides om mangt i den forbindelse, men synes å være enige om følgende: Don Giovanni er noe mer enn den vanlige drittsekken og skjørtejegeren.

For selv om det tidvis både forgripes og drepes, er det noe beundringsverdig i det å kjøre tilværelsen på full gass, i begjærets ytterkant, uten tanke på konsekvensene.

Når Don Giovanni til slutt får valget mellom å angre på sin syndige livsførsel eller oppslukes av helvetes flammer, velger han uten å nøle det siste.

Hans motstandere, med den hevntørstige Donna Anna i spissen, står igjen i sluttscenen som skygger av seg selv.

Fasader uten innhold

Problemet med Kilden Operas oppsetning av «Don Giovanni» i Kristiansand er at regissør John Ramster ikke viser noen åpenbar interesse for noen av karakterene på scenen, aller minst hovedpersonen selv.

Det har blitt en forestilling som tilsynelatende ikke vil noe som helst, annet enn å se moderne og «fräsch» ut.

I første akt pøses det på med etter hvert velkjente regigrep, uten at det etableres verken et tydelig miljø eller en klar fortelling.

Bridget Kimaks scenografi domineres karakteristisk nok av fasader uten innhold, og en scene som dreier mer eller mindre ustanselig.

Samtidig er det mange teatermessige kvaliteter her. Kimaks kostymer i maskeballscenen er gøyale og kreative. Flere scener er ganske morsomme, særlig de med Leporello, Don Giovannis komiske sidekick.

Tar seg betraktelig opp

Forestillingen tar seg dessuten betraktelig opp i andre akt. Kommandantens gjenferd begynner etter hvert å vandre rundt, noe som tilfører forestillingen et etterlengtet element av mørke og mystikk.

Kommandantens store konfrontasjon med Don Giovanni gir faktisk skikkelig gåsehud, ikke minst takket være Young Doo Parks tordnende bassrøst.

Men heller ikke denne scenen klarer å unnslippe forestillingens grunnleggende problem: at den ikke klarer å skape noen fascinasjon for Don Giovanni-karakteren. Han ender opp som en litt blass sjarmør som føkker opp.

Ikke veldig kierkegaardsk, for å si det sånn.

Ujevnt fra sterkt solistensemble

På solistsiden kan forestillingen skilte med en sterk blanding av norske og utenlandske sangere. Her er det mye bra, og noe litt ujevnt.

For å begynne lokalt: Ingunn Olsen Høgetveit gjør en sjarmerende Zerlina, mens tromsøværingen Brynjar Ønsøien sliter periodevis med å nå over scenekanten i rollen som Masetto.

Australske Nicholas Lester er på sin side en velklingende baryton, men klarer dessverre heller ikke rent sanglig å løfte Don Giovanni-karakteren over det litt pregløse.

Bassbaryton Andri Björn Róbertsson har derimot god komisk timing og gjør alt i alt en overbevisende Leporello.

Norske stjerner skuffer

Da jeg satte meg på flyet til Kristiansand i helgen, så jeg aller mest frem til å høre sopran Mari Eriksmoen i rollen som Donna Anna.

Eriksmoen har allerede høstet internasjonal anerkjennelse i rollen som bondejenta Zerlina i denne operaen. Nå stepper hun opp gamet ved å gå løs på Mozarts kanskje mest krevende og dramatiske sopranrolle: adelskvinnen Donna Anna, Don Giovannis dramatiske motstykke.

Jeg er ikke overbevist.

Riktignok er Donna Annas store soloscene i andre akt fabelaktig, med gripende inderlighet i åpningsdelen og full kontroll over halsbrekkende vokale krumspring i andre del.

De heftige emosjonelle utbruddene i første akt mangler derimot dramatisk nerve og temperament. Eriksmoens stemme har blitt varmere og fyldigere, men mangler foreløpig et element av intensitet og «edge» for å fylle denne krevende rollen.

Heller ikke tenor Magnus Staveland er på sitt vante høye nivå denne kvelden i Kilden. Don Ottavios to arier blir forknytte i uttrykket, og mangler eleganse og presisjon i det høye registeret.

Strålende Donna Elvira

Forestillingens mest fremragende vokalprestasjon leveres av den unge spansk-britiske sopranen Alexandra Lowe i rollen som Donna Elvira. Lowe har en fantastisk stemme og veksler uanstrengt og overbevisende mellom raseri, lidenskap og fortvilelse.

Sørlendinger bør kjenne sin besøkelsestid, for denne dama kommer til å bli ettertraktet.

Storartet er i tillegg mange av operaens vakre vokalensembler, som gjennomgående synges med perfekt balanse og presisjon.

Kvartetten i første akt er første gang denne kvelden hvor hårene reiser seg.

Den uutholdelig vakre lille triodelen i førsteaktsfinalen med Donna Anna, Donna Elvira og Don Ottavio er vokalkunst av sjeldent merke.

Her skal også musikerne få sin fortjente del av æren. Kristiansand symfoniorkester er i all hovedsak en fryd å høre på under estiske Risto Joost.

Riktignok er det periodevis småsurt i strykerne. Men treblåserne fargelegger de mange vokalnumrene på strålende vis.

Og scenen hvor Kommandanten konfronterer Don Giovanni er, som allerede nevnt, fantastisk. Her viser sangere og orkester hvor overveldende opera kan være når det musikalske klaffer.

Da er det desto mer synd at ikke regissøren har mer på hjertet.

Oppdatert 21. september: NRK har i etterkant fått opplysninger om at Staveland var syk på premieren, men valgte å gjennomføre forestillingen til tross for problemer med stemmen.