Ujevnt fra stjernekvartett

Det er noe helt eget med musikk for strykekvartett – altså klassiske verk skrevet for to fioliner, bratsj og cello.

Goethe beskrev en strykekvartett som en samtale mellom fire likeverdige partnere. Det lød bokstavelig talt som musikk i ørene for en tidsalder glødende opptatt av ideene om frihet, likhet og brorskap.

Chiaroscuro Quartet har det siste tiåret vært blant de viktigste forvalterne av sjangeren, med særlig vekt på komponister aktive i nettopp Goethes levetid.

Kvartetten har levert en serie med kritikerroste plateinnspillinger og vært gjengangere på de viktigste arenaene for kammermusikk.

Med fire store verk fordelt på to konserter er Chiaroscuro Quartet et av toppnavnene under årets Oslo Kammermusikkfestival. Hovedinntrykket er et ensemble som denne gangen bare delvis leverer varene.

Upresist og uslepent

Kvartetten åpner sitt bidrag med et verk av selve klassikeren: Haydn.

Joseph Haydns seks kvartetter Op. 33 (1781) regnes som musikkhistoriens første virkelige mesterverk innenfor kvartettsjangeren. Den sjette av dem, i D-dur, sto på programmet i en konsert ved vakre Frogner hovedgård med overskriften «Sterke kvinner» (!).

Haydns kvartetter er musikk som Chiaroscuro Quartet vanligvis behersker til fingerspissene. Men den sedvanlige finslepne elegansen kommer aldri helt til syne denne hete ettermiddagen midt i Frognerparken.

Tvert imot er inntrykket mitt at ting ikke helt sitter, verken rytmisk eller intonasjonsmessig.

Oppsiktsvekkende kvinnelig komponist

Noe av samme manglende presisjonsnivået karakteriserer Chiaroscuro Quartets fremføring av neste verk på samme konsert: Emilie Mayers Strykekvartett i g-moll, Op. 14.

Det lille vi vet om Mayer (1812-83), er nok til å vekke oppsikt. Hun studerte med tidens ledende autoriteter og etablerte seg i Berlin, hvor hun bodde som ugift kvinne og fri kunstner.

Mayer komponerte et stort antall verk, blant annet åtte symfonier og ni strykekvartetter. En forbløffet kritikerstand måtte innrømme at hun var unntaket fra den vedtatte regelen om at komposisjon var noe bare mannfolk behersket.

Chiaroscuro Quartets fremførelse av Mayers omfangsrike kvartett i g-moll hadde absolutt kvaliteter, men jeg satt igjen med en følelse av at det er mer å hente i denne musikken.

Den langsomme tredjesatsen fungerte best, med mange uttrykksfulle detaljer fra Ibragimova.

Bedre i Logen

Allerede søndag kveld var Chiaroscuro Quartet tilbake, denne gangen i ærverdige Gamle Logen og med standardverk av Beethoven og Mendelssohn på programmet.

Beethovens kvartett i F-dur, Op. 59 nr. 1 fremstår umiddelbart som langt mer fokusert i uttrykket sammenlignet med hva kvartetten vartet opp med dagen før. Klangen er bedre, presisjonen større og uttrykket rikere og mer nyansert.

Samtidig tydeliggjøres det jeg oppfatter som en grunnleggende svakhet ved dette ensemblet: Det musikalske initiativet kommer nesten bare ovenfra, fra førstefiolinist Ibragimova.

Uttrykket mangler rett og slett litt substans i bånn. Særlig kvartettens bratsjist blir til tider påfallende pregløs i uttrykket.

Helt klart mest vellykket er kvartettens fremførelse av Felix Mendelssohns Ess-durkvartett, Op. 12.

Kanskje er det noe med vitaliteten hos den unge Mendelssohn som i større grad bringer frem energien og spillegleden i hele ensemblet.

Men såpass må det også være for en kvartett med så høy aktelse som denne.

Unik cellosonate

Chiaroscuro Quartet rådde ikke grunnen alene ved disse to konsertene under Oslo kammermusikkfestival. Konserten ved Frogner hovedgård hadde en første avdeling med cellisten Sandra Lied Haga i samspill med pianisten Christopher Park.

Her får publikum presentert et verk av nok en kvinne av den mer oppsiktsvekkende sorten: franske Rita Strohl (1865-1941).

Jeg er usikker på om den enorme cellosonaten med tittelen «Titus et Bérénice» (utgitt 1892) er Strohls beste verk. Men litt av et verk er det sannelig.

Sonaten er i fire store satser og skildrer den tragiske kjærlighetshistorien om keiser Titus og Berenike av Sicilia, med utgangspunkt i Racines tragedie fra 1670. Så vidt meg bekjent finnes det ikke noe lignende verk for cello, i hvert fall ikke fra fransk 1800-tall.

Etter min mening preges imidlertid sonaten av et patos og en tonerikhet som etter hvert blir utmattende.

Fremføringen fra Haga og Park kunne også tjent på et større uttrykksspenn og tydeligere historiefortelling.

Rablende legender i Logen

Konserten i Den gamle logen avsluttes på sin side med det rareste jeg har vært borti så langt denne sommeren:

Et knippe sanger fra Schuberts «Schwanengesang» med to virkelige legender på podiet: den britiske tenoren Ian Bostridge og den finske pianisten Olli Mustonen.

Etter å ha hørt disse sangene sitter jeg igjen med litt samme inntrykk som etter å ha sett sesong tre av «Twin Peaks»: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg synes dette er genialt eller bare fullstendig rablende kokos.

Folk som kjenner Bostridge og Mustonen vet at disse to herrene har sin egen stil, og at de har gjort fantastiske ting.

Bostridge er en sanger som går inn i det tidligromantiske repertoaret med alt han kan mønstre av innlevelse og teatralitet. Mustonen har gjort det til et prinsipp å spille staccato – uansett.

Og Schubert? Vel, de tok den helt ut, for å si det sånn.

Kanskje kan for mye av gode noen ganger være en bra ting. Men jeg tok meg selv i å ønske meg litt mer Schubert i monitor, og litt mindre ravende tenorer og pianistisk hakkemat.