Hopp til innhold

Fabelaktig fra Heivoll

Intens spenning og lavmælt refleksjon. Gaute Heivoll har skrevet en eksistensiell thriller på høyt nivå.

Gaute Heivoll
Foto: Paal Audestad

Det er bare august, og likevel tør jeg påstå at Gaute Heivoll har skrevet en av høstens beste romaner. Og det er en roman som sprenger seg ut av romanens grenser. Utgangspunktet for boken «Før jeg brenner ned» er faktiske hendelser fra den lille sørlandsbygda Finsland på slutten av 1970-tallet. Det er den dramatisk fortellingen om en pyroman som herjet i området noen varme forsommeruker, og som viste seg å være en ung gutt fra bygda. Disse hendelsene falt sammen med Gaute Heivolls egen dåp, og har fulgt ham som fortellinger gjennom livet. I boken tar Heivoll sitt eget liv opp til vurdering; hva er det blitt av meg? Kunne jeg ha tippet over, slik den rolige og snille gutten som ble brannstifter gjorde det?

Formidabel form

Gaute Heivoll: "Før jeg brenner ned"

Gaute Heivoll: 'Før jeg brenner ned'. Tiden 2010

Foto: Paal Audestad / Tiden forlag

Sammenflettingen av de ulike fortellingene og tidslagene er suverent gjort. Det åpner med en forskrekkelig historie som skal ha skjedd i bygda hundre år tidligere: En ung mann har tatt livet av seg med dynamitt, og moren hans går omkring og samler opp delene i forkléet. Akkurat den historien blir et konsentrat av det Heivoll selv gjør i romanen. Han plukker opp deler, samler dem sammen. Han gjør de døde levende ved å fortelle om dem, hente dem frem i lyset.

Selv har forfatteren flyttet tilbake til hjemstedet etter flere år i Oslo. Han oppsøker gamle sambygdinger som husker pyromanen og hans ofre, og ikke minst pyromanens foreldre. Han gjengir brev og utdrag fra sin farmors dagbok, og skildrer sin egen prosess med å samle, forestille seg, sette seg inn i et for lengst avsluttet drama. Denne komposisjonen gir rom for lavmælt refleksjon, som gjør godt. For parallelt med de rolige partiene dras vi med i en suggererende spenning.

Skjebnesvanger

Etter det korte forordet med moren og forkléet, er vi rett inne i handlingen, på det mest dramatiske punktet der et eldre ektepar er nær ved å brenne inne. Der ser vi situasjonen fra Johanna Vatnelis side, den aldrende kvinnen som bare har nattkjolen igjen etter den skjebnesvangre natten til mandag 5. juni 1978. Bruken av konkrete datoer, der forfatteren jo vet hva som kommer til å hende, gir historien et dokumentarisk, men også skjebnetungt preg. Det blir noe dommedagsaktig og bibelsk over fortellingen, den beveger seg ubønnhørlig mot katastrofen.

Etter hvert beskrives hendelsene fra andre vinkler; fra pyromanens side, fra hans mors side. Vi hører naboer og kjente fortelle hva de kan huske - og mellom alle disse historiene trer Gaute Heivoll selv frem med en tydelig fortellerstemme. Her beskriver han sin egen vei frem til å bli forfatter, og han forteller om tapet av faren, som døde av kreft i 1998.

Fakta og fiksjon

Det er ikke til å komme bort fra at tankene går til Karl Ove Knausgård, som også har brukt levende mennesker i sin versjon av eget liv, når man leser Heivolls "Før jeg brenner ned". Der Knausgård stort sett nøyer seg med å beskrive menneskene utenfra, med sitt blikk og sin oppfatning, dikter Heivoll seg inn i hodene på dem han beskriver. Mye kan han rett og slett ikke ha forutsetninger for å vite noe om, og skillet mellom hva som er sant og hva som er diktning blir utydelig. For meg som leser blir det helt uvesentlig. Jeg leser en roman, og vet at dette er et stoff bearbeidet av en forfatter som tenker dramaturgi, helhet, sammenhenger. Ikke på noe punkt føler jeg at forfatteren har tråkket over private grenser ved å skildre faktiske personer.

Grepet med å ta fatt i virkelige hendelser og samtidig beskrive egen fremgangsmåte og behandling av stoffet gjør bare fortellingen mer vesentlig. Romanen utvider perspektiver på begreper som hukommelse og erindring, den viser hvordan vår nære historie fortsatt lever og kan holdes levende. Dessuten blir et lite lokalmiljø i indre Agder, både folk og land, tegnet med kjenskap og kjærlighet. Det er imponerende godt og vakkert gjort.

Kulturstrøm

  • Girl in Red med historisk milepæl

    Ho er den første norske kvinnelege artisten som har fått éin milliard strøymingar på ein song på strøymetenesta Spotify.

    Det er låten «we fell in love in october» som har bikka éin milliard, ifølgje VG. Låten blei gjeve ut i 2018.

    Marie Ulven Ringheim, som ho eigentleg heiter, seier til avisa at ho synest det er veldig gøy at ei låt som ho har skrive, produsert, miksa og mastra har resonnert så mykje.

    Girl in Red
    Foto: ANNA KURTH / AFP
  • «Victoria må dø» vant publikumspris

    Den norske filmen «Victoria må dø» vant publikumsprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand.

    «Mounted Games» av Karen Houge vant årets pitchekonkurranse og «Smerteterskel» stakk av med prisen for beste kortfilm.

    Festivalsjef Cathrine Sordal forteller i en pressemelding at det har blitt vist 83 filmer fra 42 land under årets festival.

    Barnefilmfestivalen har i år delt ut 10 ulike filmpriser. Her kan du lese om alle vinnerne.

  • Aaron Sorkin skriv «The Social Network»-oppfølgar

    Aaron Sorkin held på med eit manus til det han kallar «ein slags The Social Network-oppfølgar», fordi han meiner Facebook har skulda for storminga av Kongressen i USA 6. januar 2021.

    Det sa Sorkin under ei direktesending av podkasten «The Town». Han vil derimot ikkje seia kvifor han meiner Facebook står bak storminga.

    Sorkin fekk ein Oscar for manuset til dramafilmen The Social Network frå 2010, regissert av David Fincher. Filmen tek for seg oppstarten av Facebook.

    Sorkin har tidlegare sagt at han ønsker å skriva ein oppfølgar som utforskar «den mørke sida» av Facebook, særleg dersom Fincher vil regissere.

    Aaron Sorkin
    Foto: GARY HERSHORN / Reuters