Dristig og frekt

Det er en heftig opplevelse å tre inn i «Den forbudte skogen» på Stavanger kunst­museum.

Her har samtids­kunstner Andreas Siqueland skapt nye verk i dialog med malerier fra kunst­samler Halvdan Hafstens (1905-1993) samling.

Og Siqueland har utvilsomt gjort et omfattende arbeid.

Ubeskjedent har han flettet inn malerier av store kunstnere som Kai Fjell, Arne Ekeland og Reidar Aulie i sin egen høyrøstede, fargesprakende scenografi.

Forvandles til noe annet

Med ti meter høye pastell­fargede veggmalerier, som viser gåtefulle skogslandskaper, samt bemalte møbler og stormønstrede tepper og gardiner, har han forvandlet museet ganske gjennomgripende.

All tekst er skrelt vekk, slik at publikum skal se på bildene og ikke fortape seg i titler eller annen informasjon (som erstatning finnes et digitalt kart som man kan navigere seg gjennom utstillingen med).

Museet vil med utstillingen kaste nytt lys på Hafstens samling, som spiller en viktig rolle for institusjonen.

Det er mye godt å si om Siquelands prosjekt. Det er ikke tvil om at dette er en kunstner med både fargesans og formfølelse.

Vil fortelle en historie

Installasjonen er svært fascinerende, selv om det er altfor mye av alt.

Men akkurat det ser ut til å være selve overskriften og inngangs­porten til det hele.

Og iblant er det direkte forbløffende hvordan han klarer å orkestrere det mektige kaoset, og skape en slags helhet ut av det.

Andre ganger fungerer det ikke fullt så godt.

Med møblene i utstillingen vil Siqueland skape et slags narrativ. Kurator Hanne Beate Ueland forteller at han ser for seg hvordan Hafsten våkner i sin seng i Kai Fjell-rommet, og liksom i halvsøvne ser samlingen sin med nye øyne.

Vi kan se ham for oss, stående mellom den sterkt bemalte veggklokken og den uoppredde sengen, med referanse til Munchs berømte alderdomsmaleri. Frasen (og maleriet) «Mellom klokken og sengen» er blitt stående som et bilde på tiden som går, og på alle tings forgjengelighet.

Mens jeg står og lytter til flere veggur som tikker i utakt, og til muntert fuglekvitter som danner en virkningsfull lydkulisse i utstillingen, grubler jeg på hva jeg egentlig skal tenke om dette prosjektet.

Jeg kjenner at jeg definitivt har blandede følelser.

Bryter alle regler

Jeg elsker stormannsgalskapen og det vanvittige overmotet som preger det hele.

Her bryter Siqueland ubeskjedent med alle regler for visuelt hierarki og for museal takt og tone. Det er noe overskridende og dristig ved det som jeg har sans for.

Her oppstår det en spennende brytning mellom noe gammelt og nytt, og Siqueland beveger på vårt ærbødige forhold til den historiske bildekunsten.

Så hvis tanken er at dette skal være en institusjons­kritisk refleksjon og en totalinstallasjon der Siqueland spiller den suverene hovedrollen, så vil jeg si at museet har lykkes med det.

Men noen god presentasjon av Halvdan Hafstens samling blir det virkelig ikke.

Fremhever seg selv

Maleriene overdøves fullstendig av mengden av ulike visuelle inntrykk som omgir dem på alle kanter. Dette er ikke en utstilling der du får muligheten til å gjøre deg kjent med noen av disse kunstnerskapene, eller med samlingen som helhet.

Til det er omgivelsene altfor slitsomme og forstyrrende.

Utstillingen er nok særlig egnet for besøkende som kjenner disse kunstnerne godt fra før, eller et publikum som ikke er så opptatt av å få studert de enkelte maleriene.

Det er ingen tvil om at Andreas Siqueland fremhever seg selv på samlingens bekostning.

Her er bilder skapt av ruvende historiske malere redusert til dekorative elementer i hans eget kunstneriske univers.

Det er denne frekkheten som gjør utstillingen spennende som institusjons­kritikk, men ubrukelig som en samlings­presentasjon.