Ender opp som operakalkun

Det har sannelig ikke skortet på muligheter til å oppleve Georges Bizets «Carmen» her på berget de senere åra.

Den Norske Opera og Balletts kritikerroste oppsetning har blitt spilt jevnt og trutt siden premieren i 2015. Samme år hadde Ringsakeroperaen «Carmen» som sin hovedsatsing.

Opera Trøndelags fargerike oppsetning i 2017 ble senere satt opp både i Kristiansund, Sandefjord og Bodø. Men ikke i Nordfjordeid og Halden, hvor operaen ble spilt i egne produksjoner i henholdsvis 2009 og 2010.

Når Opera Rogaland nå setter opp sin første fullsceniske og egenproduserte forestilling, faller valget atter en gang på «Carmen».

Hitparade

Det er all grunn til å spørre hva det er med denne operaen som gjør den så uimotståelig for alle kongerikets operasjefer.

For det første må det sies at «Carmen» er en veritabel hitparade av en opera. Den slår som regel an også hos et mindre operavant publikum.

Den lange listen av biroller, samt bruken av både kor og barnekor gjør den i tillegg egnet som en plattform hvor lokale amatører og talenter kan opptre sammen med innleide proffer.

Det skal sies at Opera Rogaland lykkes godt med å sette det lokale musikklivet i sving i sin oppsetning.

Som forestilling er dette likevel noe av det merkeligste jeg har opplevd fra en operascene i min tid som anmelder.

Her er det foretatt så mange uforståelige valg at jeg lurer på hvilke tanker regiteamet egentlig har gjort seg underveis i prosessen.

Barnebokaktig

Opera Rogalands hadde premiere i Sandnes kulturhus før den flyttet inn i Zetlitz-salen i Stavanger konserthus. Naturlig nok legger dette visse begrensninger på det sceniske apparatet.

Scenografien består i all hovedsak av noen plattformer og trappeoppsatser, med et bakteppe i full bredde hvor det underveis projiseres barnebokaktige tegninger av de ulike stedene operaens scener utspiller seg.

Hvorfor i all verden regiteamet har valgt å billedlegge forestillingen med tegninger i en slags 1950-talls Thorbjørn Egner-stil forblir for meg en gåte.

Kostyme-klisjé

Om scenebildet er av det enkle slaget, er til gjengjeld kostymene overdådige så det holder. Disse har blitt lånt inn fra et operahus i Slovenia, hvor jeg mistenker at de har støvet ned på et lager siden Leonid Bresjnevs dager.

La det være sagt med en gang:

Jeg har ingenting imot operaforestillinger av det mer tradisjonelle slaget. Carmen må ikke være en tatovert heroinmisbruker for å være aktuell i vår tid.

Her snakker imidlertid vi om kostymer som tar operasjangerens problematiske tradisjon for dyrking av postkortaktige etniske klisjéer til et nytt nivå.

Til og med smuglerne langt oppe i fjellpassene ser ut som de kommer rett fra en folkedansfestival.

Forestillingens sceniske konsept henger dermed ikke på greip, og fremstår som et sjarmløst og anakronistisk sammensurium.

Språktrøbbel

Da har jeg fremdeles ikke nevnt det største problemet rent formidlingsmessig:

Forestillingen synges på fransk uten teksting.

Selv for franskkyndige er det dermed en utfordring å få med seg handlingen. Strengt tatt bør man kunne operaen på forhånd for å få noe utbytte.

De talte dialogene er imidlertid oversatt til norsk.

Dette skaper nye problemer i og med at flere av de sentrale rollene synges av utlendinger. All ære til utenlandske solister som hiver seg ut på dypt vann og spiller teater på fremmedspråk etter beste evne.

Den uunngåelige aksenten forsterker likevel inntrykket av at denne forestillingen gjennomgående lider av et stivt og oppstyltet teaterspråk.

Gode solister

Forestillingens solister er i all hovedsak norske, forsterket med utlendinger i et par-tre av rollene. Her er det heldigvis mye å glede seg over.

For å begynne lokalt: Sopran Astrid Kallenbach gjør i det store og hele et fint portrett av den naive og uskyldsrene Micaëla.

Hun synger imidlertid best i ensemblepartiene. Arien i tredjeakt preges av en noe hard og anstrengt klang i det høyere registeret.

Praktfull er også den unge bassbarytonen Aleksander Løe Myrling i rollen toreadoren Escamillo.

Myrling imponerer med flott klang og vokalt overskudd. Scenisk har han imidlertid litt å gå på. Han ser mest ut som en svigermors drøm der han sprader rundt i sitt plettfrie slovenske tyrefekterkostyme.

Jeg vil ha mer av den sleske machomannen som drar de heiteste damene.

Kjetil Støa er også solid som den forsmådde soldaten Don José.

Støa mangler kanskje noe eleganse og fleksibilitet i uttrykket, men han kompenserer utover i forestillingen med en rå direkthet som nesten får meg til å glemme det håpløse scenerommet han er tvunget til å bevege seg i.

Det er utvilsomt kveldens største bragd.

Den serbiske sopranen Ana Petricevic har på sin side åpenbare kvaliteter i rollen som hovedpersonen selv.

Petricevic er en lyrisk sopran med en attraktiv mørk mezzo-aktig klang. Hun kan mønstre mye vokal kraft i de dramatiske dialogene med Don José mot slutten av operaen.

I operaens mest kjente vokalnumre blir likevel Petricevic' svakheter åpenbare:

Intonasjonen er ujevn, og det skorter også en god del på de rytmiske presisjonen.

Uforståelig orkestersamarbeid

Blandingen på solistsiden av lokalt talent med norske og utenlandske proffer er akkurat slik den skal være.

Jeg har vanskeligere for å forstå hvorfor Opera Rogaland har hyret inn et halvbra orkester fra Sicilia for å spille opera i Sandnes og Stavanger, riktignok supplert med en håndfull norske musikere under paraplyen OR Sinfonietta.

Jeg leser i programmet at Opera Rogaland har startet et «stimulerende samarbeid» med Orchestra Mediterranea, et ensemble jeg ærlig må innrømme at jeg aldri har hørt om.

Det samarbeidet bør etter min mening bli kortvarig.

Bare klimaavtrykket av å fly 40 musikere fra Sør-Italia burde være et tilstrekkelig argument.

Er det nødvendig å minne om at Stavanger konserthus allerede huser et symfoniorkester? Jeg tror et mer omfattende samarbeid med Stavanger Symfoniorkester ville blitt ytterst stimulerende for begge parter.

Det er tross alt slik opera foregår i de andre større norske byene: som et samarbeid mellom regionsoperaene og de lokale institusjonsorkestrene.

Det mener også åpenbart Opera Rogaland selv, som allerede ved stiftelsen i 2014 kunngjorde at ambisjonen var et samarbeid med Stavanger Symfoniorkester.

Det burde ha vært på plass nå i tilstrekkelig grad til at det ikke var nødvendig å fly inn et helt orkester fra Syden for å spille operatisk standardrepertoar.

Ufrivillig komisk

Jeg må tilstå at jeg lurer på hva den jevne publikummer i Stavanger konserthus fikk ut av denne oppsetningen av Carmen.

Hvis ambisjonen er å vise at opera kan være relevant og gripende i vår tid, frykter jeg at dette er mer til skade enn gagn.

For jeg må bare si det rett ut:

Jeg klarer ikke å ta denne forestillingen alvorlig. Altfor mye av det som skjer på scenen ender opp som ufrivillig komisk.

Mest av alt er dette trist for det store oppbudet av lokale korsangere og dansere som stort sett gjør en anstendig innsats.

Koret fungerer bra, selv om det tidvis er litt tynt i tenorrekkene, særlig oppover i registeret. Barnekoret er imponerende og sjarmerende, selv om jeg gjerne skulle ha sett flere gutter blant dem.

Gitt dens merittliste er det antagelig lett å havne i fella å tro at «Carmen» er en opera som spiller seg selv, bare sangen er vakker og kostymene fargerike og flotte.

Denne forestillingen har vist en gang for alle at det ikke stemmer.