Godkjent korona-Carmen

«Carmen» er Nasjonaloperaens første nyoppsetning siden nedstengningen i mars. Opprinnelig skulle operaen ha vært spilt allerede i mai som en reprise av Calixto Bieitos kritikerroste og populære oppsetning fra 2015. Slik ble det naturlig nok ikke. I stedet har DNOB kastet seg rundt og skapt en helt ny scenisk konsertversjon av «Carmen» spesialtilpasset gjeldende krav til smittevern.

Opera i pandemiens tidsalder

Denne oppsetningen av «Carmen» preges naturlig nok av disse kravene.

• Begrensningen på kun 200 publikummere betyr at det er temmelig glissent i en sal som vanligvis rommer 1350.
• Forestillingen spilles uten pause, noe som innebærer at Bizets opera må kortes ned på bekostning av en naturlig og forståelig handlingsutvikling.
• Korsangerne må holde en avstand til hverandre på minimum 1,5 meter skulder-til-skulder. Dette krever nøye planlagte bevegelsesmønstre, og ikke minst mye plass på scenen når både solister, fullt kor og barnekor er i aksjon samtidig.

I tillegg må man anta at forestillingens korte planleggings- og gjennomføringshorisont har umuliggjort store ambisjoner rent scenografisk.

Er det mulig å lage godt musikkteater under slike betingelser? Jeg vil si at denne forestillingen har vist at det er det.

Selv om DNOB kaller oppsetningen en «scenisk konsert» har ambisjonen åpenbart vært å skape en forestilling som i størst mulig grad fungerer som musikkteater i den fulle betydningen av ordet. Det kan ikke ha vært noen enkel oppgave, og på sett og vis er det imponerende hva Nasjonaloperaen har greid å få til.

Svakheten ved forestillingen er imidlertid også åpenbar. Dramaet mellom de to hovedpersonene blir for utydelig og mangler noe av den rå lidenskapen man forventer av en oppsetning av «Carmen».

Innhyllet i mørke

Mest påfallende ved oppsetningen er det store og svarte scenerommet, som rett og slett er operaens hovedscene i sin fulle bredde, høyde og dybde. Et rikt monn av lyskastere plassert på hver side av scenen sørger for noen grad av fargelegging, men hovedinntrykket er likevel at dette er en forestilling innhyllet i mørke, hvor handlingen utspiller seg i et slags historisk og kulturelt tomrom.

For å skape visuell variasjon og dynamikk er scenegulvet delt inn i plattformer som heises opp og ned i ulik høyde i løpet av forestillingen. På denne måten kan avstand og maktforhold mellom karakterer iscenesettes, samtidig som det markeres et skille mellom større korscener og mer intime scener mellom hovedkarakterene. Plattformer av ulik høyde gir også assosiasjoner til fjellandskapet som danner bakteppet for operaens (opprinnelige) tredje akt.

Det store scenerommet skapte imidlertid en utfordring for solistene, som bar dårligere ut i salen enn vanlig, særlig i scener hvor de sto litt langt bak i scenebildet.

«Carmen» er i utgangspunktet en eksplosjon av farger og rå lidenskap, og dette fremsto unektelig som en forestilling som til tider slet med å få dramaet ut over scenekanten.

Trolig for å kompensere for forvirrende handlingssprang har regissør Natascha Metherell valgt å vise sitater fra Prosper Merimées «Carmen» (kortromanen fra 1845 som operaen er basert på) på scenens bakvegg. Tanken er god, men i praksis blir dette ytterligere et dramaturgisk element som trekker oppmerksomheten vekk fra dramaet på scenen. Grepet er heller ikke gjennomført konsekvent nok til at tekst og handling utfyller hverandre på en naturlig måte.

Utydelig hovedperson

Hvordan fungerte så solistene under slike forutsetninger? Mezzosopran Ingeborg Gillebo har tidligere briljert i flere bukseroller (få gjør Cherubino fra «Figaros Bryllup» bedre enn henne), og debuterer som Carmen i denne oppsetningen. I en så nøye koreografert versjon av Bizets klassiker hadde Gillebo ingen enkel oppgave. Carmen er nettopp karakteren som skaper uorden i rekkene, og som overskrider den andres intimsoner.

Gillebo turnerte vokalpartiet med sikkerhet og overbevisning, men jeg fikk aldri helt tak på hvor hun og regissør Natascha Metherell ville med Carmen-skikkelsen. Carmen forble en utydelig og abstrakt figur som aldri gjorde veldig stort inntrykk.

Pasjonsfattig soldat

Heller ikke tenor Henrik Engelsviken lykkes helt i å gjøre soldaten Don José til en karakterer man kom under huden på. Engelsviken låter flott og kraftfullt når han gir jernet, men mangler fleksibilitet og uanstrengt briljans i mer lyriske partier.

I og med at mye av dialogene og mer handlingspregede scener var kuttet, besto en god del av Don Josés nærvær på scenen av å traske bedrøvet rundt med bøyd nakke og hendene i dresslommene, ventende på å slippe til vokalt.

Det skal noe til å skape et troverdig portrett under slike betingelser, og hovedinntrykket blir at dramaet mellom de to hovedkarakterene ender opp som stivt og pasjonsløst.

Vakker Micaëla

Forestillingens vokale høydepunkt er uten tvil Lydia Hoen Tjore i rollen som den unge, naive og uskyldsrene Micaëla. Tjore har vært solistpraktikant i Nasjonaloperaen de to siste sesongene, og står her frem som et av de største talentene blant norske operasangere under 30. Hoens lyriske koloratursopran er kanskje en anelse lett for rollen, men hennes flotte klang og elegante frasering gjør dette likevel til en eminent tolkning av partiet.

Baryton Yngve Søberg løfter også forestillingen et par hakk de få gangene han er på scenen. Rollen som tyrefekteren Escamillo er ikke stor, men til gjengjeld har den operaens kanskje mest kjente arie. Søbergs prestasjon var en oppvisning av kraft, lidenskap og velklang.

Topp orkester

Et annet stort lyspunkt i forestillingen er operaorkesteret, under kyndig og energisk ledelse av Cathrine Winnes. Kravet om tilstrekkelig avstand mellom musikerne har ført til et mindre orkester enn vanlig, hvor strykergruppa er redusert til omtrent halvparten av normal størrelse. Til gjengjeld er orkestergraven hevet et par hakk, slik at klangen kommer mer direkte ut i salen.

Og for en klang dette var! Cathrine Winnes hadde imponerende kontroll over alle detaljene i Bizets briljante orkestersats, og musikerne kvitterte med solo- og ensemblespill i toppklasse. De mange florlette partiene, særlig i ariene, hadde en kammermusikalsk karakter man sjelden hører i et operahus.

Korets aften

Operakoret sto på mange måter i sentrum i denne oppsetningen av «Carmen». Det var mest av alt i korscenene at forestillingen kom til sin rett klanglig og visuelt. Mens solostemmene ofte låt noe matt og distansert i det store og åpne scenerommet, fylte koret Operaens hovedscene med både velklang og disiplinert koreografi.

Og barnekoret! Nok en gang er det bare å ta av seg hatten. Det sitter som et skudd.

Nasjonaloperaens oppsetning av «Carmen» bekrefter at opera kan tilby storartede opplevelser også under en pandemi. Det er betryggende å konstatere i en tid hvor koronaviruset kan vise seg å ha co-regi en god stund til.

Anbefalt videre lesing: