Irriterende imponerende

Jeg må bare innrømme det:

Jeg gikk til denne boken full av fordommer. Dumt av meg, og jeg fikk dem rett i fleisen.

Selvfølgelig er det en grunn til at Kim de l'Horizon mottok både den store tyske bokprisen og den sveitsiske bokhandler­prisen for «Blodbok».

Og den grunnen er noe annet enn at debutanten er et ikke-binært ungt menneske som skriver om sin vanskelige oppvekst.

Selvbiografisk eller ei?

Det har nærmest gått inflasjon i unge, homofile forfattere som skriver om sin turbulente vei for å finne seg selv.

Ofte er klasse­perspektivet understreket. Familien er åstedet for frustrasjonene. Bånd må brytes, samtidig ligger det forklarings­nøkler i livene som har vært levd.

Edouard Louis er et fransk eksempel, Ocean Vuong et amerikansk. Og hva med danske Thomas Korsgaard? Disse forfatterne er alle litterært sterke på hvert sitt vis. Samtidig har de altså dette utenforskapet felles.

Det er da jeg kan bli litt konspiratorisk:

Må det en selvbiografisk ydmykelses­historie til, gjerne basert på klasse og seksuell legning, for at vi skal karakterisere unge debutanter som et nytt stjerne­skudd?

Svaret er heldigvis nei, selv om noen vil hevde at en sterk privat historie alltid hjelper.

Kommer kritikken i forkjøpet

Kim de l'Horizon er et psevdonym som bygger på bokstavene i den sveitsiske forfatterens egentlige navn, Dominik Holzer. Et smart trekk:

Hen er seg selv og samtidig ikke.

Teksten er altså selv­biografisk. Men som enhver god forfatter smører hen tjukt på, redigerer vekk eller dikter inn elementer som gjør historien bedre.

Og de l'Horizon er en ekstremt ambisiøs forfatter, godt skolert i forteller­teknikker fra studier i tysk, film og teater ved Universitetet i Zürich.

Hver gang jeg tenker at dette blir nærmest en klisjé eller her utnytter du skamløst tidens interesse for utenforskapet, så parerer de l'Horizon med å avsløre seg selv og svare at ja, hen bruker både seg selv og sine nærmeste rått for å skape en fortelling som blir så god som mulig.

For eksempel bestemoren. I boken lider hun av langt fremskreden demens, en sykdom forfatteren tenkte kunne gjøre romanen godt, selv om den ikke var like tydelig i virkeligheten. Store deler av teksten er utlagt som brev nettopp til henne:

Finne seg sjæl

Kim de l'Horizon vokser opp som enebarn i en småby i Sveits. Språket er sveitser­tysk, selv om hen stadig diskuterer ord som formødrene hens bruker, men som ikke er brukt i skrift.

Oversetter Ute Neumann klarer brasene og viser stor kreativitet. Som her, og det er fremdeles bestemor det handler om:

Barndommen er utrygg. Når morens eller beste­morens sinne truer, tyr lille Kim til den digre blodbøken i hagen, den med røtter langt ned i sveitsisk jord og i familiens historie.

Barnet føler seg verken som gutt eller jente, og blir lenge beskrevet nettopp som barnet. Det er den voksne Kim som er jeg-forteller.

Utvider historien

Vi får en essayistisk innføring i blodbøkens historie; blodbok og blodbøk er det samme ordet på tysk, så her er det rom for språklig symbolikk. I tillegg skriver de l'Horizon om sine fargerike formødre helt fra 1500-tallet og frem til i dag.

De lett svulstige formødre-biografiene er, slik Kim fremstiller det, skrevet av moren hens. Hun fikk til sin store sorg aldri noen utdannelse og har ikke sønnens litterære fingerspitz­gefühl.

Men kanskje har historiene hennes en desto større inderlighet som kan passe forfatteren bra?

Det var Kims entré på arenaen som satte en stopper for den pur unge morens videre skolegang. Hun valgte likevel Kim.

Og nå skal familietreet stanse sin vekst med hen.

Feminisme, nasjonalisme, språkfetisjisme, og et uendelig antall raske knull med tilfeldige Grindr-partnere – alt får plass i Kim de l'Horizons knapt 300 siders tettpakkede roman.

De siste 30 sidene er skrevet på engelsk. Det begrunner de l'Horizon med at hen må finne et nøytralt språk til å skildre de vanskeligste temaene med. Det engelske blir en beskyttelse; forhåpentlig forstår ikke bestemoren nok til at hun tar inn over seg barne­barnets innerste avsløringer.

Det er ikke sitt utagerende sexliv hen vil skjule. Nei, det er det at hen bruker henne for å «klatre opp stigen». Hennes sykdom blir litterært gull.

Alt flyter

Fortellingen er delt inn i fem deler, alle med sitater fra forfattere, filosofer eller kjønnsforskere. Fra Virginia Woolf kommer dette sitatet: «Jeg er rotfestet, men jeg flyter»

Allerede 500 år før vår tidsregning uttalte den greske filosofen Heraklit de bevingede ordene om at alt flyter.

Hos Kim de l'Horizon er kjønn flytende, personlighet er flytende – og det samme er både språk og tekst.

Det bevegelige og udefinerbare manifesterer seg i «Blodbok». Romanen er smart og plump, sår og selvopptatt, skarp og reflektert. Og under binder røttene tross alt historiene sammen.

Jo da, fordommene mine ble suverent returnert av en forfatter som utmerket godt vet hva hen gjør.

Det er irriterende imponerende.