For en fyr! Og for en bok!
Den gnistrende danske oppveksthistorien «Hvis det skulle komme et menneske» har gjort furore i hjemlandet. Nå kommer den første boken i trilogien på norsk, med de påfølgende bindene hakk i hæl.
Fyren jeg snakker om, er Tue, fersk tenåring og fortelleren – en gutt som nok kan ha et og annet til felles med forfatteren selv.
Tue er sin syke mors ridder og må ta langt større omsorgsoppgaver hjemme enn en guttunge skulle behøve.
Han er dessuten med faren på nattlige tokt for å stjele kabler fra togskinnene. Kabler de kan tjene noen slanter på ved å selge dem videre til skraphandleren som trenger kobbertrådene.
De sitter trangt i det, familien til Tue.
Sykdom og død
Det åpner med døden. Det som skulle bli en ny liten bror eller søster, får aldri se dagens lys. Moren blir ikke seg selv igjen etter dødfødselen.
Hun tilbringer dagene med lånte penger foran PC-skjermen og evinnelige nettspill.
Tiltaksløs eller deprimert? Det kommer an på øynene som ser. I Tues verden har man ikke råd til å være syk.
Det var alltid en i familien som hadde en eller annen form for pine. Magepine, hodepine, tannpine eller kvalme, forteller Tue.
Han og de to småsøsknene må klare seg selv. Faren er for det meste i fjøset eller ute på jordene. Før romanens slutt har han måttet selge både jord og buskap og ta seg jobb på nærmeste minkfarm.
Han har dessuten vært i fysiske basketak både med kona og med eldstesønnen Tue.
Slekter på Édouard Louis
Vi er i Nørre Ørum på Midt-Jylland, en nærmest usynlig flekk i tjukkeste Danmark.
Likevel er det umulig ikke å se paralleller til bøkene til Édouard Louis, den franske forfatteren som skildrer sin egen oppvekst i et fattig arbeiderklassemiljø i Nord-Frankrike:
- Også Korsgaard bruker erfaringer fra egen barndom, om ikke så eksplisitt selvbiografisk som Louis.
- Også Korsgaard debuterte som 21-åring til voldsom interesse fra både kritikere og publikum.
- Også Korsgaard beskriver en homofil unggutt som frykter fordømmelse fra far.
Der Louis løfter sin private klassehistorie opp til et strukturelt og sosiologisk nivå, er det færre analyser og mer fiksjon hos Korsgaard.
En sjelden stemme
Oppvekstromaner er dusinvare. Ikke fullt så mange skildrer virkelig fattige familier, men de fins.
Louis' bøker er ett eksempel, romanene til skotske Stuart Douglas et annet.
Det som gjør Korsgaards debutroman til noe mer enn én på dusinet, er Tues fortellerstemme.
Hans registrering av forfallet og familiens grove utfordringer er lysende.
Stemmen hans er presis, barnlig naiv, men den har også en lakonisk modenhet over seg som lar svart humor piple inn.
Karaktertegningene er brokete og burleske, fra beskrivelsene av besteforeldre til naboer og ikke minst skoleinspektøren, som Tue etter hvert har atskillige møter med.
Dirrende scener
Nesten som i en novellesamling stiller Korsgaard historie etter historie fra Tues liv ved siden av hverandre.
I stedet for én stor utfordring, eller én dramatisk bue gjennom romanen, bidrar de enkelte scenene til helheten.
De blir stående og dirre hver for seg, enten det er konfirmasjon, 40-årsdag, begravelse eller nyttårsfeiring som spraker i en retning ingen av de involverte hadde tenkt seg på forhånd.
Hilde Rød-Larsens oversettelse til norsk er utmerket. Bare et par steder har den danske talemåten sneket seg inn, som i uttrykket Hold nå opp!, der vi på norsk snarere ville sagt Hold opp!
Det er en bagatell. Rød-Larsen har gitt Tue en nydelig norsk stemme.
Dette er også Danmark
Mye av oppmerksomheten rundt Korsgaards trilogi i Danmark skyldes også at han skriver om et miljø med så store økonomiske utfordringer at mange danske lesere kunne sverget på at det ikke var reelt, nå i det 21. århundre.
Her hjemme har Ingvild H. Rishøi og Birgit Alm vitnet om fattigdoms-Norge på tilsvarende vis. For det fins jo.
I et stort intervju med A-magasinet nylig sier Korsgaard at han tror overvekten av middelklasseromaner, som jo har dominert både den danske og norske litteraturen de seneste tiårene, skyldes at det er dyrt å skrive bøker.
Det er rett og slett få fra en ikke-privilegert klasse som har mulighet til å belyse sin egen hverdag i skrift.
Nettopp derfor er det fint å lese Korsgaards fortelling.
Med «Hvis det skulle komme et menneske» gir han stemme til folk som ikke uten videre synes eller høres i dagens nordiske offentlighet.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK, og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
