Denne scenen har du aldri sett før, selv om rammen er velkjent både fra litteratur og film:
En gruppe barnehjemsbarn står oppstilt på rekke, vasket og pyntet, alle med et håp om å være den utvalgte som endelig skal bli adoptert og få et eget hjem. Men den besøkende som skal velge seg et barn er verken en velgjørende millionær eller en omsorgsfull morsfigur.
Foran de skrekkslagne barneansiktene står det en gorilla!
Et monster, eller?
Selvfølgelig er det vår jeg-forteller, 9 år gamle Jonna, som blir valgt. Etter å ha tilbrakt hele sitt korte liv på barnehjemmet i den strenge bestyrerinnens varetekt, har Jonna drømt om en gang å få en kjærlig mor og en snill far.
Hvem vet hva en gorilla kan gjøre med et barn?
Papirene underskrives – det er bare å plukke med seg de få eiendelene hun har, og bli med i den skrabbete Volvoen til søppelfyllinga, der Gorillaen bor.
I en skranglete Volvo med en gorilla bak rattet, skal Jonna kjøre til sitt nye hjem.
Illustrasjon: Per Dypvig / AschehougPopulær forfatter
Frida Nilsson er en av Sveriges mest markante barnebokforfattere. Hun var nominert til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok både i og . Først med «Jagger, Jagger» – en skarp bok om mobbing og hevn, der den snakkende hunden Jagger spiller en viktig rolle, så med fantasy-fortellingen «Ishavspirater» som kom på norsk i 2017 og er et eventyr helt i Astrid Lindgrens ånd, med klare paralleller til «Brødrene Løvehjerte».
«Apestjernen» skrev Nilsson allerede i 2005, ett år etter debuten. Først nå kommer den altså på norsk – med rufsete og rørende illustrasjoner av Per Dybvig. Gang på gang kombinerer han det humørfylte med varere følelser, slik han også har vist i samarbeidet med Jo Nesbø i bøkene om , og ikke minst i de elleville bøkene om med tekst av Bjørn F. Rørvik.
Nå gir Dybvig kropp og sjel til Nilssons fine figurer, som jammen er typete nok.
Arven etter Astrid Lindgren
Frida Nilsson har et omfattende forfatterskap bak seg. Etter at hun skrev «Apestjernen», har hun utviklet en enda sikrere stemme. Hun er blitt en forfatter med et stort register som tar modige valg.
En ny Astrid Lindgren tror jeg likevel ikke jeg vil kalle henne, for den enestående Astrid Lindgren kan aldri erstattes. Men jeg forstår godt sammenligningen.
Som Astrid Lindgren er Frida Nilsson trofast mot barnets blikk. Her snakkes det aldri ovenfra og ned, men rett frem. Nilsson forsvarer dessuten alltid de forsvarsløse, akkurat som Pippi tar et oppgjør med sterke gutter som plager de små, eller Emil lar den grådige Kommandora smake sin egen medisin.
Nilsson gir oss, som Lindgren gjorde, selvstendige barn med mot og stor rettferdighetssans. En kriblende spenning – temmelig mørk kan den være, men ikke uten en lysning der fremme – holder leserne i ånde. Ofte inneholder bøkene magiske elementer, som fremstår helt naturlige innenfor fortellingens egen ramme.
Språket er inkluderende, varmt og farget av Lindgrens mange følsomme jeg-fortellere, i spontane utbrudd som: «Å, som jeg håpet ingen ville kjøpe campingvogna» eller «Å, så glad jeg ble!»
Gode grep kan gjerne gjentas. Velprøvde karakterer kan hentes frem og re-modelleres. Frida Nilsson har integritet nok til å hente inspirasjon fra Nordens fremste barnebokforfatter når hun med overbevisning skaper sine egne fascinerende fortellinger.
Nina Aspens norske oversettelse er god; muntlig og tilforlatelig.
Å skue hunden på hårene
Pinlige scener oppstår når Gorillaen tar med seg Jonna på restaurant.
Illustrasjon: Per Dypvig / AschehougDen drevne leser vil ane at Jonna og Gorillaen vil finne ut av det med hverandre. Men pinlige situasjoner må vi tåle før vi kommer så langt. Hvem vil vel vise seg offentlig med en diger ape til mor?
Nilsson understreker: Et skremmende ytre behøver ikke å bety et stygt indre. Jada, her er overføringsverdi til livet generelt, for den som vil tolke fortellingen.
Gorillaen er pen, tenker Jonna, som betrakter Gorillaens sterke armer som gjør vei i vellinga på søppelfyllinga. Hun er diger, varm og myk – og hun er morsom!
Heller ikke Gorillaen synes det er nødvendig å vaske seg i tide og utide. Der er de like, ape og barn.
Spenning
Frie tøyler og god moral, tenker jeg. Ikke så verst budskap, det. Men Nilsson moraliserer ikke, selv om de slemme forutsigbart nok blir fremstilt mindre fordelaktig.
Den dramatiske spenningskurven, med høydepunkt nærmest i hvert kapittel, gjør boken velegnet for høytlesing. Lesere i slukealderen fra 8 år og oppover vil fortære den i ett stort festmåltid.
I april kommer tegnefilmen som baserer seg på «Apestjernen» på norske kinoer. Jeg ville sørget for å nyte boken først.
Flere bøker om barnehjemsbarn:
«Beistet og Bettina» av Jack Meggitt-Phillips
Burlesk og fandenivoldsk om barnehjemsbarnet Bettina som blir adoptert av den skruppelløse 511 år gamle Ebenezer Tweezer for å bli mat til et umettelig beist på loftet – et beist som sikrer ham evig ungdom.
Akkurat utgitt på norsk.
«Rasmus på loffen» av Astrid Lindgren
Hvorfor vil alle potensielle foreldre alltid ha en søt liten jente med lange lokker? Barnehjemsgutten Rasmus blir aldri hentet, så han rømmer fra barnehjemmet. Han får det faktisk ganske fint på loffen. Hjertevarm Lindgren-klassiker.
«Annie» av Harold Gray
Verdens mest kjente barnehjemsbarn. Opprinnelig en tegneserie om lille Annie, som lever et miserabelt liv på barnehjemmet før hun blir adoptert av en eksentrisk millionær. Best kjent som musikal og film.
«Oliver Twist» av Charles Dickens
Charles Dickens' udødelige fortelling om den foreldreløse Oliver er Gorillaens favorittbok, og spiller en rolle i «Apestjernen». Olivers liv går i store bølgedaler: Han beveger seg fra fattighus til forbryterkarriere i 1800-tallets London, før han til slutt finner sine virkelige slektninger og får et liv i trygge rammer.
