Det har vært mye snakk om hvor dyster den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er blitt de siste årene. Trenden er lett å se fortsatt. Nordiske forfattere går ikke av veien for å skrive om kreftsyke barn eller papirløse flyktninger. Men sammenligner vi årets kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris med fjorårets, er det langt flere bøker av den humoristiske eller eventyrlige sorten i år. Her er færre rene bildebøker, flere romaner for litt større barn, som kan lese selv. Ingen diktsamling i år, derimot et praktverk av en fagbok.
La oss starte med den.
Suveren sakprosa
«Leonardo. Oikealta Vasemmalle» (Leonardo. Fra høyre til venstre) av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.) er slående å se på, med en lang rekke gjengivelser av Leonardo da Vincis kjente og mindre kjente verk. Boken er en enestående inspirasjon for alle som har et snev av nysgjerrighet i seg. Den handler først og fremst om multigeniet Leonardo da Vinci, dernest om hans tid, i renessansens Italia. Gjennom boken løper Leonardos egne skisser og håndskrevne dokumenter. De er trykt på tykt, eksklusivt papir og på gjennomsiktige, tynne silkepapirsider, som skaper en særegen sanselig effekt. Boken blir en slags idehistorie og kunstanalyse i ett. Forfatteren bedriver nemlog også nærlesing av Leonardos malerier og analyserer detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.
Parallelt med Leonardos egne bilder følger en moderne robot fortellingen - den ligger bare som små illustrasjoner i nedre hjørne av boksidene, ikke i selve teksten. Slik jeg leser det, setter dette moderne elementet tiden og oppfinneren og nysgjerrigperen Leonardo i et perspektiv. Julia Vuori har i tillegg tegnet en rekke fantasidyr - dyr Leonardo har beskrevet detaljert i notatene sine, men som først nå går en fysisk utforming.
Også det første året Nordisk råd delte ut en egen pris til barne- og ungdomsbokforfattere, var en av kandidatene til prisen en faktabok. Det var «Joels farger» av Isela Valve, en slags biografi om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937). Det er ikke meg i mot om den storslåtte biografien om Leonardo da Vinci stikker av med prisen i år, men hva står det i statuttene?
"Priset utdelas en gång om året i samband med ett arrangemang av Nordiska rådet. Det ges för ett litterärt verk, skrivet för barn- och unga, på ett av de nordiska ländernas språk.
Med ett litterärt verk förstås i detta sammanhang poesi, prosa, drama, ett verk som kombinerar text och bild eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav."
Dette forstår jeg slik at rene faktabøker ikke kan nomineres, men derimot fagbøker, for eksempel biografier, med høy litterær eller kunstnerisk kvalitet som er så åpnebart i dette tilfellet.
Stort spenn
Å sitte i juryen for barrne- og ungdomsbøkene kan ikke være lett. Hvordan skal man sammenligne en enkel, liten bildebok med et ambsisøt biografiprosjekt, eller en humoristisk barnebok med en sterkt politisk og problematiserende ungdomsroman?
Jeg er uansett gledelig overasket over det høye nivået på årets kandidater. Visst finnes det enkelte tradisjonelle fortellinger i bunken, men overveiende er bøkene fyllt av en energisk originalitet som gjør en glad og stolt på barnelitteraturens vegne.
Den samiske kandidaten er en av de svakeste i årets knippe. «Duvro-guovza ja skhotermadii» (Durrebjørnen og skuterløypa) av Veikko Holmberg og Sidsel Horndal (ill.) handler om binna Durre og ungen hennes Darre som blir forstyrret i dvalen sin av den nye skuterløypa. Dette er en velment, men overtydelig historie om de snille bjørnene og de dumme menneskene. Her er mye tekst med et tildels svært byråkratisk og vanskelig språk. Hvor store barn skal denne bildeboken passe til? Det viser seg at bjørnene kan snakke, bjørnemor har også stor innsikt i hvordan mennskenes myndigheter arbeider. Menneskene blir typer, noen er slemme, andre snille, og de har navn som Antion Antonsen og Sverre Svendsen. Bokens tydelige moralske budskap vekker minner om tidligere tiders barnebøker. Sidsel Horndal var nominert til Nordisk råds pris også for to år siden, da sammen med Signe Iversen med boken "Månegutten og Heike". Hun har et gjenkjennelig og personlig uttrykk, Oppslagene i boken er fargesterke og følelsesladede, jeg liker best bildene der bjørnene får lov å være bjørner, og ikke tillegges menneskelige egenskaper.
Grønland har nominert Naja Rosing-Asvids bildebok «Aqipi - til sommerfest», en fortelling om ånden Aqipi, som av og til blir tilkalt av en åndemaner og beveger seg inn i menneskenes verden. Etter en liten rammefortelling med åndevennene, får vi beskrivelse av hverdag og fest i et tradisjonelt grønlandsk samfunn. Boken blir pedagogisk, med svært detaljerte tegninger fra sommer- og vinterboplassene til grønlenderne i tidligere tider. Her skal håndverk, mattradisjoner og religiøse riter vises frem, ikke gjennom en, men flere små historier. Boken inneholder også en faktadel til slutt, med tips til hvordan leserne selv kan lage seg en gressdukke eller en snurrepinne. Det er et prisverdig bevaringsprosjekt, en bok som vil utsi noe om identitet og tilhørighet. Jeg mener likevel rammefortellingen blir for svak og springende i forhold til de gode intensjonene. Illustrasjonene er gjennomarbeidet og grundige, men kan minne litt om bildene 1970-tallets skolebøker ga av steinarldersamfunn eller bondesamfunn vi skulle lære om. Det vrimler av folk, redskaper og klesdrakter. Det blir dessverre verken spesielt spennende eller spesielt nytenkende.
Da liker jeg bedre den upretensiøse «Vinus minn, vindurinn» (Min venn vinden) av Bergrún Íris Sævarsdóttir fra Island. Rent formelt er vel dette den eneste rene bildeboken, der bildene helt fyller alle sidene og teksten er minimal. Denne boken henvender seg klart til de aller yngste barna. En katt ser værmeldingen på TV med bestefar. Bestemor slår fast at det godt kan bli lurevær! Og katten går ut og tester. Joda, her er vind, sol, regn og sne. Det er et typisk islandsk skiftende vær - og på bokens aller siste oppslag, fylles dobbeltsiden av et tjuetalls ord og begreper som beskriver de ulike værtypene. Om verken fortellingen eller illustrasjonene sprenger grenser - Sævarsdóttir gir spensitige utsnitt i illustrasjonene sine med en veksling mellom panorering og detalj-fokusering - er historien enkel, humoristisk og lærerik på en gang. En fin liten bok, som godt kan bli en yndling hos de aller minste.
Humor og energi
Jeg nevnte innledningsvis at det er mindre dysterhet å spore i årets nominasjonsbunke, og at humor - og spenning - i større grad gjør seg gjeldende. Nesten som en tegneseriehistorie er årets bidrag fra Færøyene, boken «Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill)
Dette er en ellevill fortelling om farfar som møter en foretaksom hane som flytter inn i hagen. Farmor og farfar passer barnebarna, men verken de to små guttene eller farmor skjønner hvorfor farfar stadig snakker om denne famøse hanen, den har nemlig ingen av de andre sett:
"Viggo, har du nogensinde set en hane i røde smækbukser?"
"Nej, for vet du hvorfor?" svarede Viggo. "En høne har engang banket en Star Wars-robot, og vet du hvad, da jeg var lille, tiddede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!"
Ja, slik snakker en fireåriing, og ettersom farfar blir mer og mer involvert i den snakkende hanens lurifakserier, lyder han for de utenforstpende mer og mer som sitt tankespringende barnebarn. Er han blitt senil? Eller finnes det faktisk en hane med gule snekkerbukser i hagen?
Dette er en underholdende bok for barneskolebarn, og det gir ingen mening i å lete etter et underliggende budskap. Illustrasjonene er glatte og lett tilgjengelige, kanskje litt for enkle.Som vinnerkandidat tror jeg likevel ikke «Og mamma!» har store sjanser.
Det kan derimot den ålandske «Alberta Einsten og Uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg og Ida-Maria Wibström ha. Dette er en litt Roald Dahl-aktig historie om Alberta, som ikke fremstår som noe skolelys, men som har mer innabords enn man kunne tro. Moren hennes er oppfinner - og i år skal hun delta i et stort mesterskap og konkurrere med den selverklærte Oppfinnerkongen, som, skal det vise seg, også er en stor svindler. Flyvende hus, forelskelser og utkledningsmanøvre er ingredienser i denne sprudlende og fantasifulle fortellingen. Strek-illustrasjonene er både originale og uttrykksfulle med snirklede detaljer og skraverte flater. Boken gir leseren et inntrykk av at det meste er mulig, bare man har mot og tiltakslyst.
Eventyr
En annen sterk kandidat er den svenske «Mördarens apa» , en 600 siders roman av Jakob Wegelius. Boken er en frittstående oppfølger til boken «Legenden om Sally Jones». Både den og oppfølgeren har vunnet den svenske August-prisen og handler om gorillaen Sally Jones, som jobber som mekaniker på en båt. Apen er usedvanlig intelligent, hun kan selvfølgelig ikke snakke, men lærer seg etterhvert å forstå menneskespråk og har et enormt talent for å løse allverdens tekniske problemer. I årets bok blir apens bestevenn og styrmann arrestert i Lisboa, anklaget for mord, han er selvfølgelig uskyldig, Sally rømmer og må prøve å renvaske sin bestevenn.
Wegelius serverer en fullstendig eventyrlig og grensesprengende historie, som selvsagt er fiksjon og løgn og forbannet dikt, men som oppleves som virkelig og faktisk mulig. Jeg tror etterhvert at Sally Jones er i stand til det meste. Hun blir helten jeg heier på. Behandlingen av Sally fra ignorante mennesker som vil putte henne i dyrehage eller aller helst avlive henne, gir assosiasjoner til en utbredt holdning til alle mennesker som er annerledes – mange er dem som aldri får muligheten til å vise hva de kan og står for, fordi de defineres ut fra utseende eller navn.
«Mördarens apa» en roman om vennskap, trofasthet, profittjag, sannhet og løgn. Illustrasjonene i boken underbygger det mangslungne persongalleriet samtidig som de bidrar til poesi og sårbarhet i den virvlende røverhistorien. Dette er en leseropplevelse av de sjeldne.
Også den andre svenske kandidaren, Frida Nilssons «Jagger, Jagger» blander fiksjon og fakta på finurlig vis. Jeg-fortelleren og hovedpersonen heter Bengt. Han blir mobbet av barna i nabolaget, en dag stenger de ham til og med inne i en kjellerbod. Da blir han reddet av hunden Jagger Svensson. Han er uteligger og er på leting etter noe å spise. Et merkelig og ikke helt enkelt vennskap utvikler seg mellom Bengt og Jagger. Fortellingen fascinerer ved sin naturlige omgang med hunden som et menneske, samtidig som gnissninger mellom barna og ikke minst foreldrenes litt hjelpeløse inngripen i barnas mobbing skildres med skarpt blikk og ikke så rent lite humor. «Jagger, Jagger» er en tøff historie som viser hvordan det er å bli holdt utenfor. Den er brutal, men skriver også frem en sterk vilje til overlevelse og ikke minst hevn. Den som ler sist, ler best.
Fantasy
Norsk ungdomslitteratur har de siste årene vært dominert av dystopier. Verden slik vi kjenner den er gått under, naturkatastrofer, krig eller epidemier skaper nye utfordringer for unge som må overleve på egenhånd og ikke minst ta de rette valgene for å skape et levelig samfunn. Internsjonalt vrimler det av fantasyromaner der det gpde stilles opp mot det onde og der realityelementet er sterkt nærværende.
Ikke noe av dette finner vi i årets kandidater til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. En fantasyroman er her likevel, det er den finske «Maresi. Krönikor från röda klosteret» av Maria Turtschaninoff.
Maresi er vår forteller. Hun er blitt pålagt å skrive ned de dramatiske hendelsene fra klosteret der det bare bor jenter og kvinner. Klosteret, som ligger på en avsidesliggende øy der ingen mann har adgang, er et senter for kunnskap og omsorg. Mange unge jenter søker til klosetert for beskyttelse. Riktig dramatisk blir det når ungjenta Jai, som er flyktet fra en far fra en tradisjonell maskulin æres-kultur, blir innhentet av faren, som vil drepe henne for å redde resten av familien fra skam.
Historien er uvanlig fascinerende, men jeg spør meg: hvilken gutt ville lest dette? Fortellingen skildrer menn som voldelige overgripere, kvinner som romslige og rause omsorgspersoner med nær tilknytning til jord, blod og det gudommelige.
Overnaturlige krefter tas i bruk når kampen er på sitt heteste. Når Maresi ved slutten velger å forlate kolsterets trygghet til fordel for den voldelige verden, for å dele sin kunnskap med andre, blir hun som en litteraturens Malala. Det er sterkt og vakkert, nydelig fiortalt, men jeg kan ikke unngå å føle ubehag over polariseringen mellom kvinner og menn i denne romanen.
Gru og grøss
Thorarin Leifssons «Madurin sem hatadi börn» har også elementer av samfunnsengasjement i seg. På overflaten er dette fortellingen om tolvåringen Sylvek, som bor i Reykjavik sammen med bestemoren sin. De kom for et år siden fra Barcelona , bare Sylvek har lært seg islandsk, men han har ennå ikke fått noen nære venner. Plutselig en dag skjer det groteske ting i Reykjavik, denne byen der vanligvis ingenting skjer, i følge Beste. Kroppsdeler av unge gutter blir funnet på supermarkeder rundt om i byen. En gal guttemorder er løs! Samtidig må Sylvek og Beste leie ut et rom i huset for å tjene penger. Mannen som kommer er mørk og sortkledd, og han røper for Sylvek at han hater barn.
Visst blir det spennende, men jeg kan røpe så mye som at det ikke er så brutalt som det høres ut til. Virkeligheten er ikke alltid slik vi ser den. Og som i Jo Nesbøs Doktor Proktor-fortellinger, som også kan være brutale nok, er vi aldri i tvil om at våre folk skal klare brasene. Thorarinn Leifssons dystre illustrasjoner, derimot, underbygger uhyggesfølelsen og gir dybde til fortellingen.
Den underliggende kritikken slår i mange retninger. For meg går det litt over stokk og sten mot slutten, og fortellingen mister litt av troverdigheten sin. Treningshysteri og dopingmisbruk får sitt, underholdningsbransjen likeså. At selve barnebokbransjen også tematiseres, er kanskje artigere for voksne lesere enn for barn.
Problematiserende barnebøker
Simon Stranger er den forfatteren som går lengst i å skrive politisk for unge lesere. hans ungdomsroman «De som ikke finnes» er en beksvart avslutning på trilogien om Emilie og Samuel. Hun er norsk, hvit og rik, han er øst-afrikaner, svart og fattig. I denne romanen, som kan leses uavhengig av de foregående, tropper Samuel opp på Emilies dør etter måneder på reise gjennom Europa. Han er skadet, trenger penger, kanskje er han også ruset?
Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker.
Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for steretypier er til stede.
Rent litterært og språklig er det flere lag og nyanser i den danske romanen «Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung. Dette er fortellingen om det umake venneparet William og Knud. Lenge tror vi Knud er en frekk og omstreifende venn. Litt etter litt skjønner vi at han er en fantasifigur, et bilde på kreftsykdommen i Williams kropp. Tjukk og selvgod ligner han litt på Astrid Lindgrens udødelige Karlson på taket. Han forteller røverhistorier fra hele verdenshistorien - han har nemlig holdt keisere, generaler, gatefeiere og slangetemmere med selskap. Sitt vanskelige tema til tross blir «Ud med Knud» en både morsom og spennende bok. Wung-Sung skriver frem nydelige og ubehagelige betraktninger fra William, som bekymrer seg for foreldrene, får angst og dårlig samvittighet for at de har det vondt og sliter seg ut og dessuten har sluttet å sove i samme seng.
Forfatteren utvider romanen med klare referanser til Huckleberry Finn og flåteflukten nedover Mississippi. Han holder frem viktigheten av drømmer, av ønsket om frihet, og ikke minst Wlliiams håp om bare å få være en helt alminnelig gutt.
"Et helt alminneligt barn ville blive bedt om at hjælpe til derhjemme. Derfor kravler William ud ad vinuet. Det kræver mange kræfter at få løftet sig op over vindueskarmen. Han er usikker på benene, da han bevæger sig over græsplenen. Det er overskyet. Græsset stryger ham helt op på læggen. Det er højt som i en urskov. Sådan var det ikke, før William blev syg. Der er to muligheder: Enten ser mor og far slet ikke, hvor langt græsset er blevet, fordi de kun kan se deres suge søn. Eller også vil far ikke slå det, fordi larmen fra græsslåmaskinen kan forstyrre hans søn, så han ikke får hvilet sig og bliver endnu mere syg.".
«Ud med Knud» er en bok med en voldsom oppdrift, til tross for sitt vanskelige tema. Noen vil spørre seg om barn MÅ lese om slike sørgelige ting. Nei, de de må ikke, men de kan. Muligheten til gjenkjennelse, trøst, til å dele traumatiserende erfaringer med andre og kanskje finne frem til et språk for det som ikke kan uttales, finnes i litteraturen. Det er godt å tenke på.
Mette Hegnhøjs «Ella er mitt navn vil du købe det?» er bunkens mest eksperimentelle bok. Vi kan kanskje ikke engang kalle det en bok. Dette er nemlig en slitt pappeske med en slapp syltetøystrikk rundt! Inne i esken ligger omlag hundre løsark med små notater. I tillegg en dose poetsne, eller små, unde papirbiter, sånne som spises av en hullemaskin. På baksiden av esken står det
"Dette er Ellas efterlatte noter, som vi fandt dem i Privaten bag Antikvariatet i en æske under Ellas seng. Med vennlig hilsen Jensen & Dalgaard."
Det er altså Ella, 12 år, som med en gammeldags skrivemaskin har skrevet disse lappene. Der står det om dødsboene moren kjøper inn, som Ella må sortere. Det står om morens nye kjæreste, som Ella bare kaller plageånden. Og det står om katten, som i noen få, lykkelige dager er Ellas bestevenn før moren moren mener hun er allergisk og sørger for at katten forsvinner.
De mange løse lappene utgjør en sjelden sterk fortelling. Vi får ingen bakgrunnshistorie, det er som å dykke ned i virkelighetens verden, få et glimt inn i livet til den ensomme og etterhvert frustrerte Ella. Poetsneen syldes at hun går løs på bøkene i antikvariatet med hullemaskinen. Så er hun borte.
Hvor ble Ella av? Hvordan ender denne ubehagelige historien? Det får vi ikke vite. Mette Hegnhøj utfordrer leserne sine ved å være så kompromissløs. Det er tøft gjort å ta sine lesere på alvor, gi oss noe å bite i. Og kanskje er danske - og nordiske - barn så godt skolert i litterære fortellinger at de selvger dette uten problemer?
Poesi
Jeg nevnte at det ikke er noen rene diktamlinger blant årets kandidater til den nordiske prisen. Likevel finnes her poesi, ikke minst i den tilforlatelige kjærlighetshistorien «Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.) Slik åpner boken:
"En tirsdag ble Joel forelsket.
Han hadde ikke vært det før.
Han visste ikke at han skulle bli det heller.
Han sto ved døra på skolen og ventet.
Han visste ikke hva han ventet på.
Men han ventet likevel."
Joel visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel. Det er et utsagn med mange lag, enkelt og stort på samme tid. Og det handler da også om de helt store følelsene i denne lille, illustrerte romanen med undertittelen "En kjærlighetshistorie".
Joel og Io finner hverandre, selv om han er sjenert og stillferdig og hun er modig og foretaksom. Der Gulliksen tryller frem de nydeligste bilder med bokstaver, lar Anna Fiske poesien strømme gennom sine rufsete og umiddelbare illustrasjoner. Vi får veksevis ettertenksomme helsiides oppslag og vekselvis dramatiske og pulserende tegneserieruter. At forfatter og illustratør har funnet tonen er lett å se. Resultatet er en hverdagshistorie som blir almengyldig, den er vakker og sår og vil sikkert gå hjem hos langt flere enn aldersgruppen seks til ni år, som den er markedsført for.
Og vinneren er...
Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. Det første året gikk prisen til en finsk fantasyroman for ungdom som handlet om døden. I fjor gikk prisen til en norsk barneroman som handlet om hvordan tre små kamerater skulle takle livet. Og i år? Er tiden inne for en bildebok? Jeg tror ikke det. Men juryen har en vanskelig jobb. Simon Stranger har skrevet den mest rystende fortellingen, Mette Hegnhøj den mest eksperimentelle.
I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder jeg en knapp på den forseggjorte og fascinerende biografien om Leonardo da Vinci og den usedvanlig originale og rørende røverhistorien om "Mördarens apa".
