At Jo Nesbø spiller i barnelitteraturens eliteserie, er gammelt nytt. Han selger så det suser, morer barn og foreldre både i Norge og et tjuetalls andre land og får i tillegg overveldende anmeldelser. Senest for to år siden fikk han Kritikerprisen for beste barnebok for Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje.
Flere av suksess-kriteriene fra den forrige boken er med videre. Den eksentriske Doktor Proktor, kloke Lise og den lille propellen Bulle får igjen et nytt oppdrag av høyeste viktighet.
Denne gangen skal de ikke redde verden, men redde gullet i Norges Bank, som så forsmederlig er stjålet av britiske skurker. Og bak dem igjen står den russiske oppdragsgiveren Maximus Rublov. Han trenger penger for å kjøpe verdens beste fotballspiller, Ibranaldovez, slik at laget hans, Chelchester City, kan vinne over Rotten Ham i den engelske cupfinalen.
- Les også:
- Les også:
Gode og mindre gode ordspill
Entusiasme og energi, det er fortellingen full av. Ikke minst blir dette understreket av Per Dybvigs infame illustrasjoner. Hans tegninger er som alltid stygge som juling, men likevel så presise at de fanger opp enhver stemning teksten måtte gi og utdyper den.
Også de klassiske ordspillene er med, kanskje i enda større grad enn før. Noen fungerer bra, andre ikke. Fotballspilleren Smale Langehand er av de bedre. Unnar Gunnar Sol Sjerl blir mer forsert. Noe av ordkløveriet er kanskje lagt inn for en voksen leser, som for eksempel London-adressen Regent Court Yard Garden Square Crossing. Morsomt, men når Nesbø gjentar grepet, blir det fort for mye. Leken med det skotske språket blir umotivert og lite gjennomført. Det samme gjelder noen av fortellingens bipersoner. Petter Northug hadde en artig rolle i forrige bok, her blir han unødvendig.
Kulturelle referanser
De som har lest Jo Nesbøs Proktor-bøker tidligere, vil kjenne igjen både hovedpersoner og fortellergrep, og kanskje slektskapet med Roald Dahl eller forfattere som Roddy Doyle og Mark Haddon. Nesbø boltrer seg i litterære og filmatiske klisjéer, kapitlene starter tradisjonen tro med steds- og om mulig tidsangivelse, a la «Det var en mørk og stormfull natt...»
Her spiller forfatteren fortellingen sin opp mot formen, han er selv sterkt tilstede i teksten, der han henvender seg direkte til leseren og kommenterer sine egne grep. Denne måten å ta full kontroll over historien på gjør skrønemakeriet tydelig og frigjør fortelleren til å foreta de mest spektakulære krumspring. På den andre siden kan friheten føre til at fortellingen flyter ut; komposisjonen mister tyngde til fordel for slapsticks og uvedkommende detaljer.
Mer sting i leken
Jeg nikker entusiastisk til en forfatter som skriver seg ut over grensene, og som kan ha titler som «En plan hvor GARANTERT ikke noe kan gå galt. Kødda». Jeg lar meg imponere av en mann som avslutter et avsnitt der Lise bekymrer seg for Bulle, og der Proktor beroliger henne med at «Den gutten har alltid et ess i ermet», hvorpå neste avsnitt, der Bulle er utsatt for den grusomste knokepoker, begynner med at skurken «Alfie Crunch stokket kortene langsomt...».
Mer av dette, færre tilfeldige blødmer, er mitt ønske. Doktor Proktor og det store gullrøveriet er en underholdende bok, men altså litt for slapp i strikken til at den når forgjengerens formidable nivå.
