Nordiske drømmer

Men noen berømmelig rød tråd er ikke lett å finne. Spennet er naturlig nok stort, både i innhold og litterære og visuelle uttrykk, i en aldersdefinert kategori der bøkene varierer fra tynne, små bildebøker nesten uten tekst til ungdomsromaner av det absolutt voluminøse slaget.

Flertallet av bøkene vil jeg likevel kalle «all-alder-bøker»: Selv om de er ment for en spesifikk aldersgruppe, kan de nå langt flere lesere enn øremerkingen skulle tilsi.

Det er i grunnen merkelig med den tydelige alders-markeringen når det gjelder barne- og ungdomsbøker. Det trengs en viss veiledning for oss lesere, men kanskje skulle vi i større grad få vurdere bøkene selv? Bildebøker kan passe både til barn og voksne, mange av dem også til barn langt opp i ungdomsskolealder. Og ungdomsromanene definerer ofte sine lesere selv, ved å ha hovedpersoner i tenårene og dessuten være så fysisk omfattende at det krever en øvet leser å gi seg i kast med dem.

Her er de nominerte til Nordisk råds litteraturpris 2016 (voksne)

Filosofisk og fabulerende

Det er i år fjerde gang Nordisk råd deler ut pris for beste barne- og ungdomsbok. Det er 13 nominerte bøker, Åland har ingen kandidat i år. Jeg har fulgt nominasjonene fra starten, og synes jeg kan merke en tilstramming av kvalitet. De estetiske ambisjonene er høye, her er visuell kunst av ypperste klasse, filosofisk utfordrende tekster og spennende og fabulerende eventyr.

I fjor var det nettopp eventyret som gikk til topps. Da vant svenske Jakob Wegelius prisen for sin egen illustrerte barneroman om den eksepsjonelle gorillaen Sally Jones, instrument-reparatør og skips-maskinist. Har eventyret noen sjanse i år?

Ja, den fremste eventyr-kandidaten er «Ishavspirater» av Frida Nilsson. Nilsson var også nominert i fjor med barneromanen «Jagger, Jagger». Hun har vært en av Sveriges tydeligste barnebokforfattere de senere årene og mottok i fjor Augustprisen for nettopp «Ishavspirater». En annen pris hun har mottatt nylig, er Astrid Lindgren-prisen fra forlaget Rabén og Sjögren. Det kan jeg forstå, for det ligger tydelige Lindgren-spor i Nilssons måte å fortelle historier på. Da tenker jeg for eksempel på barnets stemme, som får bære en fortelling, som hos Kavring i «Brødrene Løvehjerte».

Slik åpner boken:

Det er Siri som forteller. Hun tar oss i hånden og leder oss gjennom den farefulle reisen hun har lagt ut på for å redde lillesøsteren, Miki, som ble røvet av den grusomme ishavspiraten Vithuvud. Han trenger barn til gruvene sine. Ingen barn kommer levende fra det tunge arbeidet i gruven. Siri reiser til de ulike øyene, der hun møter mennesker som hun ikke riktig vet om hun kan stole på. Etiske dilemmaer dukker opp, som for eksempel om det er mulig å være et godt menneske selv om man har sveket noen eller ikke var der da det gjaldt. «Ishavspirater» blir en spenningshistorie om ondskap og mot, om svik og ansvar. Boken er illustrert av Alexander Jansson. Illustrasjonene ser ut som kulltegninger, de er mørke, truende og dystre. Men ikke desto mindre effektfulle, der de konsentrerer seg om én skikkelse, én fugl, én gjenstand.

Kanskje blir det vel mange møter for Siri, noen møter blir hengende i løse luften uten at de følges opp med noen reell betydning for selve handlingen. Sterk jente på eventyr, storesøster som redder lillesøster fra ond overgriper, natur som må bekjempes eller beherskes – her er mange elementer som nok kan tilfredsstille en jury.

Tøff tegneserie

Den andre svenske kandidaten er tegneserieromanen «Iggy 4-ever» av Hanna Gustavsson. Her møter vi Iggy, ukomfortabel fjortis som synes livet med Mamma er bånn i bøtta. Hvorfor kan ikke Mamma forstå at man trenger merkeklær? Må hun være så kjip selv om de har dårlig råd? Det er ikke mye eventyrlig med denne fortellingen. Eller kanskje likevel? For selv om Iggy mangler penger, krangler med moren og blir mobbet av guttegjengen på skolen, så forelsker hun seg – og det kan jo bli et eventyr. Identitet er et stikkord, Iggy må finne ut av hvem hun er, og om det er en jente eller en gutt hun er forelsket i. Kanskje får hun en ny venn? Bokens slutt har i alle fall et håp om en lysere fremtid for Iggy.

Det er få helsides oppslag i denne boken, de fleste sidene inneholder tre ruter. Som oftest viser de Iggy og vennene i halvfigur. Hadde opplevelsen av drabantbylivet og skolehverdagen blitt tydeligere om hun litt oftere løftet blikket ut til omgivelsene? Jeg savner mer variasjon. Når det er sagt: Jeg liker veldig godt at så mye av fortellingen ligger i bildene, ukommentert av teksten. Ikke minst kjønnstematikken belyses på denne måten, uten at den blir gjort til noe hovedpoeng eller problem. Dette er hverdagsrealisme i ubesudlet form.

Islandsk ungdomslede

En annen ungdom som føler seg i utakt med alt og alle, er Hannes i «Sölvasaga unglings» («Noll koll» på svensk) av islandske Arnar Már Arngrímsson. Hannes er femten, har få venner, mistrives med foreldrene som bare krangler og attpåtil er kommet i økonomisk uføre. Han bruker mer og mer tid på nettet. Med mobilen, med porno og onanering prøver han å holde rastløsheten fra livet. Når foreldrene skal jobbe sommeren gjennom, sender de Hannes til bestemoren på landet – med mobil- og pc-forbud.

Hannes har ikke sett farmoren på flere år, hvordan skal han holde ut ukevis alene med henne? Klisjeen om at bortskjemte barn fra byen vil bli så mye mer ansvarsfulle og fornuftige, bare de får gjort noe skikkelig kroppsarbeid i landlige omgivelser, den har han bare forakt for.

Så skjer likevel det leserne vel forventer. Hannes våkner, han må ta større grep om sitt eget liv og forholde seg til andres.

De blir en slags venner, farmoren og han. Naboen Tomas blir en god samtalepartner og en som ser Hannes' kvaliteter og ikke bare ufullkommenheter. Kanskje blir det en løsning på sex-lengselen også, uten at jeg hermed bebuder en happy ending.

«Sövlsaga unglings» er en debutroman. Det er imponerende, for fortellerstemmen er selvsikker, trygg, med morsomme innslag av Hannes' egne rap-tekster. Arnar Már Arngrímsson skriver om å være ungdom, om å føle seg misforstått, utenfor, usikker. Det handler om brunst og kjærlighetslengsel, om sinne. Og om sansen for språket, gleden over ordene, som er skapende og gir styrke. Men passer boken bedre for velmenende voksne, siden Hannes nettopp blir en leser? Jeg blir ikke overrasket om denne romanen går til topps hos juryen.

Og selvfølgelig fantasy

Den andre islandske kandidaten er en fantasy. «Koparborgin» («Kobberbyen») er skrevet av Ragnhildur Hólmgeirsdóttir.

Dette er en original fantasy-roman som trekker veksler på «Skammarens dotter». Tiden er en ubestemmelig fortid, pesten har herjet og tatt livet av de fleste mennesker. I en stor bygning lever det en gruppe barn som har overlevd epidemien – ingen voksne får komme hit – og til dette huset kommer Pietro, vår helt, som er den eneste i fattigkvarteret som overlever pesten, etter at myndighetene har brent og tilintetgjort alt og alle for å hindre smitte. Pietro står midt i et etisk dilemma. Kan han noen gang leve blant andre mennesker, han som bærer med seg smitten?

Jeg liker en type fantasy-historie som har linjer til vår egen verden, og ikke er befolket av drager og riddere, eller spinner rundt tre barn som skal løse et oppdrag i kampen mellom det onde og det gode.

Men også i denne fortellingen spiller magi en stor rolle, større etter hvert som fortellingen ruller frem. Det blir dramatisk, kanskje for mye av det gode, når barna må redde byen og seg selv mot pengegriske presteskap og ondskapsfulle fyrster.

«Koparborgin» har allerede blitt æret med flere nasjonale priser, den ble blant annet kåret til årets barne- og ungdomsbok av islandske bokhandlere i fjor.

Dyktige dansker

Det er interessant å se hvor forskjellige de danske kandidatene til Nordisk råds litteraturpris er. Den ene er nærmest gammeldags og tradisjonell, både i litterært og visuelt uttrykk. Den andre eksperimentell og utfordrende. Vil danskene helgardere seg? Fri både til den mer tradisjonelle delen av juryen og til dem som ønsker å lese noe helt annerledes? Bøkene har fellestrekk, om de representerer hver sin ende av en utfordrende skala: Filosofiske er de, begge to.

«Magnolia af Skagerrak», skrevet av Bent Haller og illustrert av Lea Letén, er den mest tradisjonelle. Ikke dermed sagt at den ikke byr på overraskelser! Men boken tar tak i en verden mange barn vil kjenne igjen, vi voksne også. Boken presenteres som en høytlesingsbok, den er ment for en opplevelse av barn og voksne sammen.

Magnolia er på sommerferie ved havet. Sammen med to søskenbarn er hun og storebroren med besteforeldrene i deres sommerhus. Magnolia er minst. Og kanskje den som har mest fantasi i behold? På stranden finner Magnolia en merkelig fisk. Og tenk, den kan snakke! Fisken forteller historien om å finne en familie, men er det bare innbilning? Storebror tror ikke på det Magnolia forteller. Det gjør imidlertid bestefar. Han minnes tilbake til da Magnolias mor var en liten pike, akkurat på samme strand, og fikk en utskåret fiskefigur av sin far. Fiskens fortelling binder fortid og nåtid sammen, og bringer eventyret inn i hverdagen.

Bestefar er for øvrig en fyr noen vil ha støtt på før. Han er opprinnelig svensk, elsker å erte bestemor, og når hun blir sint på ham, rømmer han til snekkerboden sin, der han tar seg en tår og spikker figurer...

Lea Leténs illustrasjoner er trygge, vennlige og milde. Små detaljer alternerer med dobbelt-oppslag av duvende blåklokker eller hvaler og skilpadder på havets dyp.

Den kan synes enkel, men «Magnolia af Skagerrak» fremmer også betydningen av fantasi, viktigheten av å holde fast på det barnslige i oss. En humoristisk og varm bok om kunsten i verden.

Men hvem skapte Gud?

Der Lea Leténs illustrasjoner er vennlige og avdempede, er Dorte Karrebæks ville og ekspresjonistiske. Dype farger fyller hele bildeboken fra perm til perm. Mørke først, så med ett lys. Effekten av to tomme, lysegule sider, når Gud sier sitt første ord, er slående. Det blir lys! Teksten blir en integrert del av designen, enten utlagt som store skrikende bokstaver fulgt av utropstegn, trykt eller i løkkeskrift, eller lyse, luftige og nesten gjennomsiktige bokstaver. Teksten kan også stå på skrå. For i dette universet er ingenting ennå som vi kjenner det. «Da Gud var dreng» av Sankt Nielsen og Madam Karrebæk er i seg selv en filosofisk umulighet av en bok. For hvordan kan Gud ha vært barn? Hvem skulle i så fall skapt ham? Og hva kan han tenke når tanker ikke fins?

Fra en lite prikk utvikler et insekt seg – utvikler gutten Gud seg – utvikler han tanker om en verden han så skaper og som han forlater når han ser at han også har skapt så mye stygt.

«Da Gud var dreng» er en helt usedvanlig spennende bildebok, der tekst og bilder stimulerer til heftig tankevirksomhet. De aller største spørsmål stilles. Boken henvender seg til små barn, som kan ta inn så mye de forstår av den, og til langt eldre lesere.

Er juryen modig, bør de berømme denne boken, som er det mest originale verket av alle de nominerte bøkene.

Alle trenger en venn

Mer filosofi! Og det av det utfordrende slaget. For hva skal man tenke om en hund som heter Katt? «Koira nimeltään Kissa» («En hund som heter Katt») er laget av Tomi Kontio och Elina Warsta (ill.) Katt er en blandingshund, faren forsvinner før Katt blir født. Moren kaller henne Katt, fordi hun mener katter er mer selvstendige enn hunder. Og selvstendig må hun være, for moren forlater henne. Men Katt føler seg ikke selvstendig, bare ensom. Hun kommer seg til Helsingfors og blir en byhund. Der er de andre hundene snobbete. De vil ikke vite av henne. Så finner hun en venn. En uteligger. Ensomheten er slutt.

«En hund som heter Katt» er en bok som er god å holde i. På forsiden ses to ansikter, tett i tett, det er Katt og hennes venn uteliggeren. Innsiden av de tykke permene er dekket av en veldig stjernehimmel. Under den kan man føle seg ensom, eller man kan finne en venn. Elina Warstas tegninger fyller boksidene, fra den mørke skogen i nord der Katt blir født til byen med T-bane, torg og trafikk. Nærbilder som formidler lengsel og ensomhet alternerer med oversiktsbilder over hus og bydeler. Ett oppslag er laget på høykant; man må snu boken for å få Katts gateplan-perspektiv.

Illustrasjoner og tekst løper sammen, men overlapper hverandre ikke fullstendig.

Uteliggeren mener folk i byen er fanget av jaget etter penger. Katt gleder seg over alle godbitene folk kaster i søpla. Ett sted illustreres byen som et digert rødt fjell med kirkespir og trær, på det motstående oppslaget er fjellet blitt til et søppelberg som Katt og hennes nye venn kan plukke rester fra.

Det er normalt å lengte etter vennskap. Det er godt å kunne å kunne stole på noen. Og det er helt greit å være annerledes. Dét er budskapet denne fine bildeboken formidler.

Voksen-stress

«Dröm om drakar» av Sanna Tahvanainen och Jenny Lucander (ill.) er den andre kandidaten fra Finland. Også det en bildebok, avlang der den forrige var kvadratisk i formatet. På forsiden ser vi noen hus i natten, en bygate der hustakene skinner rødt og gatelyktene sender et kaldt lys ned på asfalten. Men hva skjuler seg bak husene? En drage! Åpner vi boken, er vi inne i den prosaiske realismen – en stresset hverdag som endrer livet både til voksne og barn. Bellas mor får ikke sove. Hun tar med seg jobben i sengen, hun teller penger, tenker budsjett og balanseregning, tenker på at i Kina er det slett ikke natt. Da må Bella bli den voksne. Det er hun som må instruere mamman om ikke å jobbe i sengen, hun som ber henne telle sauer i stedet for penger. Hun tar fantasien i bruk og sier Drøm om drager! Da sovner mamman, og drømmer om drager som trenger hjelp. Slik sett blir pussig nok dette nærmest en bok for voksne. Det er ven voksne som lærer noe om livet, og som får hjelp til å styre inn på en bedre vei.

Jenny Lucander bruker en slags collageteknikk i bildene sine. På mammas soverom er det klippet inn bilder fra Kina og kinesiske tegn. I drømmen er landskapet lagdelt, dystert, trærne er høst-nakne, på marken ligger øgleskjeletter. Bellas skilpadde blir en forbindelseslinje mellom drømmen og virkeligheten. Mamma har endelig sovet, og når hun våkner, kan hun fortelle om drømmen til Bella.

Færøysk og finurlig

Det skal av og til ikke så mye til for å lage en god historie.

«Stríðið um tað góða grasið» («Kampen om det gode gresset») av Bárður Oskarsson er en tynn, liten bildebok, som handler om hunder og kaniner. Kaninene koser seg på den grønneste engen i landet. Men de er ikke trygge. Glupske hunder halser etter dem, de vil også ha den fine engen – den er så god å gjøre fra seg i! Kaninene bestemmer seg for å ta igjen. Den modigste av dem utruster seg med et sett skarpe kanintenner. Neste gang hundene kommer, hopper den opp og brøler med et skremmende gap. Hundene "får gummiben", så redde blir de, og rømmer hals over hodet. Så nå kan kaninene kose seg i fred? Å nei, for uten hundene som gjødsler plenen med tiss og bæsj, blir den brun og tørr. Gresset er ikke lenger landets beste.

Bárður Oskarssons tekst er minimal, men ikke desto mindre underfundig. Høye siden av hvert oppslag viser en rute, nesten som i en tegneserie, der vi titter inn i kaninenes og hundenes verden. På venstre side står teksten, med ett enkelt innslag fra bildehistorien. En flue, den modige kaninen, et sugerør, en saks.

Dette er først og fremst en morsom og uventet fortelling. Skal vi voksne teoretisere, kan vi lese inn den lilles kamp mot overmakten, her ligger et budskap om at mot og klokskap kan vinne over rå styrke. Dessuten kan boken være en uhøytidelig påminnelse om at vi ikke klarer oss uten samspillet i naturen.

Respekt for leken

Fra Grønland kommer bildeboken «Aima schhh!» av Bolatta Silis-Høegh. Det er kveld, men Aima kan ikke sove. Hun har nemlig fått besøk av en tøff liten fyr som heter Mannarsi Pandetage Isbo Sodavagn Chokolarsen (!), for enkelhets skyld kalt Manna. Han finner på de rareste ting, så Aima må le. Hver kveld kommer mor eller far inn og sier at det må bli slutt på bråket, men Aima skylder på Manna. Men foreldrene ser ingen usynlig venn. Når mor til slutt tar datterens ords på alvor og dekker på til Manna ved frokostbordet, blir det endelig rolige netter.

Det er fint å ha en hemmelig venn! Albert Åberg hadde Skybert, Aima har Manna. Aima og Mannas hoder er fotografier av virkelige barn, klippet ut og limt på en tegnet kropp. De er søte begge to, Manna ser morsom ut med piggsveis. Collageteknikken skaper en følelse av liv og nærhet. «Aima schh!» er en fargesterk bok, med utvidede skildringer av et grønlandsk landskap, der hav, fjell og selv nordlyset får plass. Teksten snor seg rundt på boksidene, sprelsk som fortellingen selv, der rop og latter illustreres med store typer. Morsom liten bok om et velkjent hverdags-fenomen.

Samisk dannelsesreise

Kandidaten fra det samiske språkområdet, «Cerbmen Bizi – Girdipilohta» («Reinkalven Lille Bizi – den flygende pilot») av Marry Ailonieida Somby og Berit Máret Hætta (ill.) er den mest tradisjonelle barneboken i bunken. Boken har et avlangt format, ikke ulikt «Dröm om drakar». Gjennomgående står teksten, som er ganske omfattende, på den ene siden, illustrasjonene på den andre. Reinkalven Bizi møter ulike typer rein. Først en racer-rein, som bare er opptatt av å løpe fort. Så en diger villrein, som gjerne vil slåss. Så treffer han en filmstjerne-rein, med rolex-klokke og gullpynt. Har er opptatt av å ta seg best mulig ut. En simle har rømt fra jobben, hun vil heller være fri på vidda og få sin egen reinkalv enn å bli beundret av turistene. Til sist møter Bizi en skinnende rein med gullhorn, hun tar med seg Bizi hjem til mor.

Dette er en klassisk dannelsesreise der det lille barnet lærer noe om verden. Men handler det om at verden er mangfoldig og vi kan velge hvem vi vil bli? Eller handler det til slutt om hjemlengsel? Dyrene blir menneskeliggjort i varierende grad. Det fungerer ikke så godt for meg: én ting er at de snakker, en annen at de går med gullsmykker og har hoppet ut av rein-universet.

Akvarell-illustrasjonene er lette, lyse, gulfargen går som et bånd fra tegning til tegning inntil reinen med gullhornene trer frem. Vidde, fjell og tynne bjørkestammer viser reinens naturlige miljø. Det ser fint ut, men blir ikke særlig spennende.

Torseter igjen

Så til «Mulegutten» av Øyvind Torseter. Øyvind Torseter er en av Norges mest prisbelønte illustratører. I 2014 fikk han faktisk Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok sammen med forfatteren Håkon Øvreås (for barneromanen «Brune»).

Denne gangen bygger Torseter på en velkjent og gammel tekst, nemlig eventyret om Risen som ikke hadde noe hjerte på seg. Men Torseter tar seg friheter. Gutten som skal redde prinsessen drar av sted på en feig, gammel hest. I stedet for heksa står en elefant med snabelen i en stubbe. I berget hos trollet finnes det heis, og hjertet voktes av en kjempe-blekksprut.

I spillet mellom det velkjente og det nye ligger det overraskelser og humor. Teksten ligger delvis som små linjer øverst eller nederst på siden. Ellers snakker personene i snakkebobler, som i en tegneserie. Om innledningen er tett opp til det gammeldagse eventyr-språket, er den muntlige talen svært moderne. "Seriøst? sier prinsessen når kjempen sier at hjertet hans ligger et sted der hun aldri vil finne det.

Fantasien snor seg som slyngplanter fra side til side, i dette som er blitt et helt eget torsetersk univers, rikt på detaljer, referanser og fantasifulle innfall. "Mulegutten" er en bildebok i stort format, den er påkostet med gull og forsiringer på fremsiden, papiret er tykt. Øyvind Torseter mottok Kritikerprisen tidligere i år for «Mulegutten». Det ville ikke vært ufortjent om han finn Nordisk råds utmerkelse nok en gang.

Ulv, ulv!

«Krokodille i treet» av Ragnar Aalbu har det samme stofflige preget (bøkene er da også gitt ut på samme forlag, Cappelen Damm, som akkurat nå er Norges beste på barnebøker), men er en mye mindre bildebok. Aalbu er kjent for å fabulere med ord og bilder. «Grundig om gris» og «Fokus på ku» er noen av hans tidligere titler.

Slik åpner boken. Og hvem er det som titter frem fra toppen av et tre? En krokodille! En krokodille skal da ikke være i et tre. Hvordan kom hun seg dit? Og hvordan kommer hun ned igjen? Skogen kan være mørk og skummel, der kan det lure ulver. Dét blir tydelig i fortellingen, som får en uventet, men egentlig forberedt, og morsom slutt. Aalbu leker våre faste oppfatninger om verden, bildene trigger følelser som redsel, utforskertrang og mot.

Tegningene er stiliserte, det store treet kjempemessig, som en tømmerstokk, nesten, mot den bitte lille krokodillen. Krokodillen er rød, som en kontrast til den grønne skogen og den brune stammen. Det er minimalistisk og voldsomt på en gang. Og se om ikke lille Rødhette smyger seg mellom trærne på siste side, i denne skogen der det visst fins ulver.

Hos Aalbu taler bildene minst like mye som teksten. Det blir ikke voksen-forklarende, men overraskende, morsomt – og litt skummelt.

Undringen er sterkere til stede

Jeg er glad for at den dystopiske fantasy-trenden ikke lenger er så fremtredende. Humor, og ikke minst undring over tilværelsen, er sterkere til stede enn før. Hvilken bok som går til topps i år? Det er umulig å vite. Disse tretten bøkene representerer uansett alle den høye kvaliteten som preger nordisk barne- og ungdomslitteratur akkurat nå.

• Les: De nominerte barne- og ungdomsbøkene i 2013
• Les: De nominerte barne- og ungdomsbøkene i 2014
• Les: De nominerte barne- og ungdomsbøkene i 2015

Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok 2016 deles ut i København den 1. november.