«Til å spise opp»

De er surrealistiske, men likevel logiske. Rufsete, men likevel merkelig vakre. Bøkene til Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig fikk i 2005 Kultur- og kirkedepartementets bildebokpris, og var det opp til meg, skulle de jammen fått flere. Bøkene om Reven og den lille grisungen er rett og slett til å spise opp. Jeg har i alle fall forelsket meg.

Undringens univers

Den første, "Reddikhaien", kom i 1996. Siden 2001 har det kommet én bok i året, i stort bildebokformat. "Tutomaten" er altså den niende i serien, som ikke er noen sånn serie der du må følge med fra bok til bok. Bøkene står mer enn støtt nok hver for seg, men figurene og universet er det samme fra bok til bok, og oppfinnsomheten og undringen er der, i år som i fjor.

I "Tutomaten" har Reven fått et brev fra tanta på Vestlandet. Der har de fått noe nytt og fint i butikken, en tutomat, som du kan levere tomflasker på, og så sier den tut!

En sånn maskin vil Grisungen også ha:

" - Hvis jeg hadde hatt en tutomat, så skulle den ikke vært til tomflasker, sa han. - Den skulle vært til FULLE flasker. De som ville kunne putte inn ei flaske med brus, og så fikk de et tut.

- Flasker MED brus? sa Reven.

- Så klart. Jeg har vel ikke bruk for tomflasker, sa Grisungen.

- Fulle flasker er mye bedre. Da kan jeg jo drikke opp brusen. Hvis det er mange som vil ha et tut, så får jeg kanskje 100 brusflasker på en dag. Hadde ikke det vært mye bedre?"

Styggpent

Per Dybvigs strek er slik at du kjenner den igjen med én gang. På avstand kan det se ut som slurvete barnetegninger, gjort i hastverk. Men det er verken hast- eller lastverk over Dybvigs illustrasjoner. De er spretne, energiske, og har en helt usedvanlig utrykksfullhet. Snakke- og tenkebobler gir assosiasjoner til tegneserier og barns egen måte å fortelle historier gjennom tegninger på.

Bjørn F. Rørviks tekst er ikke mindre utrykksfull. Han skriver historier som får deg til å se omverdenen på en helt ny måte, ja faktisk tenke nye tanker! Persongalleriet er for meg en krysning mellom Rune Belsviks figurer fra det lille landet ved bekken og Jujja Wieslanders Mamma Mø-historier. Både dåsemikler og fjompenisser har sin helt naturlige plass, om ikke alle er like hyggelige å forholde seg til.

Anbefales!

Så her har du et sommertips, du som er på jakt etter god barnelitteratur som innbefatter noe annet enn Ole Brumm eller Knerten eller andre hyggelige fortellinger som du selv leste som barn. Radarparet Rørvik og Dybvig er helt sikkert greie nok hver for seg. Sammen er de dynamitt!