Død mann i iskaldt fjordvann ved en av utstikkerne mellom Aker brygge og festningen. Kuldegradene er mange, julebordssesongen er i gang. Mannen i vannet viser seg å være en ung byråkrat med etikkutredninger for oljefondet som daglig arbeid. Det er Lena Stigersand som får jobben med å finne en årsak. Stigersand; en av de yngre i Gunnarstarandas (eller skal vi si Kjell Ola Dahls?) entourage av politifolk. Knapt noen av dem fremmede for å tolke regelbokens bokstav etter behov.
Holder vann fremdeles
Jeg har mast mye, kanskje til og med tilstrekkelig, om sjabre tilstander i utvelgelsen og utgivelsene av kriminalbøker på norsk de siste årene. Med hensikt og overlegg har det meste også passert uanmeldt en stund nå (altså; ikke nødvendigvis ulest). Nettopp i en slik periode, mens vi venter på at kriminallitteraturen skal gjenskape seg selv – på mystisk vis, gjerne – er det en stor glede å se at noen holder vann fremdeles. Kjell Ola Dahl gjør det.
Nyansert miljø
Vi er altså tilbake hos Gunnarstranda og jeg hadde nær sagt; Frølich. Men Gunnarstrandas prøvede høyre hånd er jo suspendert. Fremdeles, etter å blamert seg i en ettertrykkelig rolleblanding i forrige bok. Noe som også rydder scenen for Lena Stigersand. Og det er fint; at Stigersand griper hovedrollen, bringer friske elementer inn i Dahls setting og tørr ved til bålet, så å si. Vi kjenner dette miljøet godt etter hvert. Nyansering gjør godt.
Helhetlig roman
Det skrives mer samfunnstematisk og påstått –kritisk krim enn noen gang før. Kjell Ola Dahl er blant de få som fremdeles kan skrive et samfunnsmessig tema og en problematisering inn i teksten uten at det virker påtatt, innklistret. Hos Dahl er tematikken en organisk del av en hel fortelling, som karakterer, dialoger fortellingslinjer og enkeltreplikker er det. Sakens kjerne; Vest-Sahara, Polisario, internasjonale kapitalinteresser og Statens pensjonsfond utland (oljefondet, altså) forblir naturlige størrelser i romanens kontekst fordi Kjell Ola Dahl nærmer seg tematikken langs en naturlig rute – ikke for å demonstrere sine kunnskaper eller sin research.
Hard, lite kjekkaseri
”Isbaderens” spenningsnivå kan være høyt og handlingen hard, men teksten blir aldri kjekk, selv om karakteren Lena Stigersand i blant balanserer farlig nær kanten. Det viktigste er allikevel at de valgene hun gjør, henger i hop med den kunnskap vi har fått om henne.
Det viktigste er imidlertid at Kjell Ola Dahl vil noe med det han skriver - slik blir det også godt.
Politiromanen var altså ikke helt død allikvel.
