David Vann slet i mange år før han fikk gitt ut den første boken sin ”Legender om et selvmord”. Men da var det også gjort – i alle fall hos kritikerne. Debuten kom på norsk for to år siden, romanen ”Caribou Island” kom i fjor. Begge er lagt til Alaska, og selvmordets konsekvenser for de etterlatte spiller en avgjørende rolle i begge. Hans tredje er,”Jord”.
'Jord' er David Vanns tredje bok.
Hard kost
David Vann skriver rystende bøker. Om han denne gangen har forlatt Alaska til fordel for California og selvmordet som gjennomgripende tema, er hans evne til innlevelse i forstyrrede menneskesinn – og en slags krass empati – like sterkt tilstede, uansett på hvilken side av kløften mellom godt og ondt figurene hans til enhver tid befinner seg.
Ubehag
Galen, et par-og-tjue år gammel, er vokst opp på en valnøtt-farm utenfor Sacramento sammen med moren. Bestemoren er på aldershjem. Det finnes en tante og en kusine som ikke lenger bor der. Hvem hans far kan være, vil moren aldri snakke om. Galen burde gått på college, men det utsettes stadig. Pengemangel er forklaringen. Samtidig er det noe som ikke helt stemmer, noe som ikke kjennes bra, i morens motvilje mot å slippe Galen fra seg til et voksenliv på egne ben.
New Age og forakt
Galen er nok ikke den eneste forstyrrede sjelen i denne boken, men han er hardt skadet, der atferden hans blir stadig mer besynderlig og trassig, mens han intellektuelt vasser i et lurvete landskap av New Age, selvfiksering, amatør-buddhisme og forakt for andre. Hans faste følgesvenn, Herman Hesses roman ”Siddhartha”, er for Galen ikke oppbyggelig lesning.
Overgrepet
David Vann nøler ikke, han hiver leseren uti en grøt av lummer familiehistorie, dobbelt- og ikke-kommunikasjon. Der han i de to første bøkene tvinger leseren til å ta stilling til selvmordets konsekvenser for de som blir igjen – altså; selvmordet som overgrep – lar han i ”Jord” overgrepet bli liggende og flyte tungt i teksten, bare halvt synlig, uavklart, der det truer med konsekvenser som ikke kan overskues. Hva det består i eller om det må telles på mer enn en finger, er det leserens oppgave å finne ut av.
Jeg startet med å si at David Vann er rystende lesning. Slik også med ”Jord”. Det forhindrer ikke at Vanns språk og hans beskrivende kraft lar naturen og skjønnheten i verden komme til sin rett.
Oversettelse med problemer
David Vann er en uhyre språksterk og -bevisst forfatter hvis ordvalg og nyanser aldri er tilfeldige. Hilde Stubhaugs oversettelse jobber hele veien i balansegangen mellom på den ene siden å bevare et amerikansk preg på en amerikansk tekst og på den andre en fornuftig norsk prosa som også gjengir forfatterens intensjon. Jeg synes ikke det lykkes hele veien. Det inntrykket blir kanskje urimelig forsterket av enkelttilfeller som best arkiveres under ”tabber”. Et par av dem er til gjengjeld ettertrykkelige og jeg undres stadig oftere over hva som har skjedd med kvalitetskontrollen i norske forlag. Vanns forlegger er store, ressurssterke Gyldendal. Det burde ikke være for mye forlangt – for eksempel – at noen underveis i prosessen kommer på at biler sjelden males på norsk. De lakkeres.
