Iskald krig er et merkelig stykke sakprosa, bare for å ha sagt det med en gang. Det er ei lang, detaljert og hardkokt bok om dramatiske, men rare hendelser som foregår i hemmelighet, ensomhet og under total mistenksomhet fra alle parter. Teksten slår mot leseren som et kaldt gufs, og Franz Kafka-feelingen kommer snikende. Hva er dette for noe?
Boka handler om norsk etterretning bak Jernteppet under den kalde krigen. Det høres for så vidt greit ut, men ikke ante jeg at Norge sendte unge menn på livsfarlige og ulovlige oppdrag over grensa til Sovjet for å ta bilde av flyplasser, eller til Øst-Tyskland for å oppdatere amerikanere om utviklingen innen sovjetiske stridsvogner. Langt mindre at dette var agenter som myndighetene ville benekte et hvert kjennskap til dersom de ble tatt.
Ukjent for norsk offentlighet
Ifølge forfatter Trond S. Paulsen, er jeg ikke alene. Dette har vært ukjent for norsk offentlighet inntil nå. Både i rapporten til Lund-kommisjonen og i andre gjennomganger av norsk etterretningstjeneste sin historie, blir det gitt inntrykk av at det ikke har vært sendt norske agenter inn i Sovjet etter 1954. Men dette stemmer altså ikke, skal vi tro den dramatiske beretningen i denne boka, som dreier seg om hårreisende oppdrag i perioden 1972-1976.
Vi møter en mann uten fornavn, uten utseende, uten personlighet – ja uten kontekst, rett og slett, som altså er hemmelig agent. Forfatteren har gitt ham navnet Hoel, og det er beretningen til denne Hoel boka er basert på.
Vi får altså vite fint lite om Hoel, bortsett fra at han kommer fra en familie der flere av medlemmene har vært knyttet til Forsvaret. Han har selv tatt militær utdannelse, men har nå en sivil jobb. Han bor i Oslo og har kontakt med en forbindelsesoffiser Reidal, som med jevne mellomrom kontakter Hoel om hemmelige oppdrag.
Detaljbeskrivelser
Boka starter med at Reidal ber om et møte. På de neste 90 sidene blir oppdraget beskrevet i detalj. Og da mener jeg virkelig i detalj. Fra hva de hadde på seg og hvilke kopper de drakk kaffe av under planleggingen, til hvilken teknikk Hoel brukte når han ålte seg fram til grensen mellom Finland og Sovjet. Også utstyr og våpen blir beskrevet i detalj, i beste spionromanstil. Se bare her:
”Også Hoel tok fram kjæledyret sitt, Colt 45, med nyutskiftet løp, uten nummer, ny bøssing og minimal slark. Avtrekket var tilpasset Hoels skytemodus. Han demonterte våpenet fullstendig, renset med olje, tørrpusset, sjekket for rust eller annen smuss og brukte til slutt ny olje. Gamle Koskinen (grenselosen) rund i ryggen, satt ved siden av og kikket. Han hadde åpenbart sett en Colt før og konstaterte: "Nytt løp. Det er bra.”
Tom og ensom
Oppdraget gjennomføres og er vellykket. Hoel føler seg tom og ensom etterpå, får vi vite så vidt. Så blir neste oppdrag beskrevet på samme måte. Og neste og neste. Hoel blir sendt på våpensjauing, som viser seg å være ammunisjon på veg til Israel under Yom Kippur-krigen, til Polen på jakt etter sovjetiske superbåter og til Øst-Tyskland for å skaffe informasjon om sovjetiske stridsvogner.
Det siste oppdraget blir avslørt, men Hoel overlever og får med seg informasjon ut. Men hjemme i Oslo blir han slått hånden av, uten noen forklaring. Både av den amerikanske ambassaden og av det norske forsvaret. Livet som agent var over.
Mesteparten av boken er altså rene beskrivelser av hemmelige operasjoner. Beintøffe oppdrag, både fysisk og psykisk. Men bare i et etterord på knappe 15 sider reflekterer forfatteren selv over den kyniske bruken av hemmelige agenter som Norge var med på.
I det tre sider lange forordet kommer det fram at det er nettopp dette som er hensikten med boken – å få fram den skjulte og brutale sannheten om norsk etterretning under den kalde krigen. Men greier Paulsen det gjennom 240 sider med detaljerte operasjonsbeskrivelser?
Ubesvarte spørsmål
Spenningen, presset, de tøffe forholdene agenten levde under blir godt formidlet. Men konteksten mangler. Leseren sitter igjen med en rekke spørsmål. Hvem står bak? Hvem er ansvarlig? Hvor mange var agenter som Hoel? Hvordan har det gått med dem? Og hvem er Hoel? Hvorfor har han valgt å bryte den livslange taushetsplikten og fortelle historien sin nå? Og hvorfor til Trond S. Paulsen? Hvorfor skriver han – en advokat – denne boken?
Forfatteren besvarer ikke disse spørsmålene - spørsmål man vanligvis får svar på i en sakprosabok. Noen av dem vet han nok ikke svaret på. Andre kan han ikke komme innpå av hensyn til Hoels anonymitet og Norges sikkerhet.
Det er forståelig, men det gjør altså Iskald krig til en merkelig bok. Nesten litt guffen. Hva er det vi ikke får vite og hvorfor får vi vite det vi får vite?
Et annet spørsmål som melder seg, er hvordan i all verden Hoel kan huske alle detaljene i beskrivelsene etter 35 år. Hvor mange meter det var fra A til B, hvor mange knepp grenselosen ga i walkie talkien da Hoels returnerte fra Sovjet og hva han spiste og ikke spiste i Øst-Berlin. Er alt dette virkelighet?
Sannhet?
Jeg har ingen grunn til å mistro forfatter Paulsen, men hvordan skal jeg vite at historien som fortelles stemmer med virkeligheten når både Hoel og alle de andre kildene i boken er hemmelige og anonyme? At forfatteren selv er ukjent og ikke gir noe begrunnelse for at akkurat han skriver denne boka, svekker tilliten. Med mindre Paulsen selv er Hoel da. Men slikt skal jeg ikke spekulere i.
Uansett: Jeg tviler ikke på sannhetsgehalten i denne Aschehoug-utgitte boken. Selv om oppdragene virker utrolige, er beskrivelsene og spenningen i dem nesten for gode til å være fiksjon. Jeg tror på dem, men føler at jeg famler litt i blinde når jeg leser denne boka, uten sammenheng, uten mål og mening.
Kanskje var det slik det føltes å være Hoel og andre agenter, og at det å frambringe denne følelsen er poenget med boken. I så fall har Paulsen gjort en god jobb.
