Et av de mest omtalte særtrekkene ved Cecilie Løveids forfatterskap har vært den pågående leken med sjangere og konvensjoner som gjennomgående preger arbeidene hun leverer fra seg. Kategorier for skrift og tenkning brytes ned og motarbeides, og som kritiker fristes man til å hente fram adjektivet "løveidsk", i mangel på noe bedre, for å sette et navn på det man har lest (og sannelig, i denne siste diktsamlingen har ordet løveidsk glidd inn som en del av poetens eget ordforråd). Selv om Cecilie Løveid de siste årene i større grad selv har betegnet seg som poet, blant annet gjennom eksplisitt å plassere sjangerkategorien "dikt" på bokomslaget, er det fremdeles en flerstemmig og ukategoriserbar utgivelse med store formvariasjoner som nå har funnet veien til Brageprisens nominasjonslister.
Begeistrer og overrasker
Og la det være sagt: nok en gang har Cecilie Løveid med "Nye ritualer" sendt fra seg en poesi som det nærmest stråler av, poesi som begeistrer og overrasker. Løveid er en fremragende poet, selv holder jeg henne for en av våre aller fineste.
Boka har fått tittelen ”Nye ritualer” – og det er vel en tittel som inviterer til å stille spørsmål ved hva et ritual er? En teolog ville kanskje lagt vekt på ritualets eksistensielle, meningsskapende innhold, mens en sosialantropolog på sin side ville trukket fram aktiviteter som nattverd, bryllup, sjakk og bridge som likeverdige eksempler på ulike ritualer. Felles for dem alle er at de har med vår kollektive væren i verden å gjøre.
Hovedtyngden i tittelen bør vi kanskje la ligge på "nye" – for "Nye ritualer" befinner seg et godt stykke fra skjønnmalende poesi omkring de tradisjonelle overgangsritualene, som dåp, bryllup og begravelse. I stedet tas vi med til guidede turer i en fergeby, til opprydningen av et dødsbo og på handletur med en mann og en kvinne som kjøper skjorter sammen.
Kollektivet
I samlingen går Cecilie Løveid nitidig til verks i undersøkelsen av ritualer og fornyelsen av dem, ved å strukturere diktsamlingen i fire avdelinger: vi presenteres for nye fødselsritualer, nye vennskapsritualer, nye kjærlighetsritualer og nye avskjedsritualer. I fødselsritualene er kontakten med fellesskapet på sitt mest framtredende. I samlingens første dikt skriver hun: ”I skisser til nye kulisser/ bæres et barn varsomt frem/ til sex vold og død”. Vi fødes inn i et kollektivt rom der vi er én blant mange, en enkelt bestanddel i en ikke-tenkende, brutal massemengde. Det anes en satirisk og mildt foraktfull tilnærming til massene og folkelivet, for eksempel i diktet "Bergensminne":
Jeg vet ikke hvilken buekorpsgutt
som hadde stått ved hennes side,
tatt henne med inn i kjærligheten.
Hvem det var som forsvant i mengden alle forsvinner i.
Den første marsjen
han trommet mot husveggen den våren
forsvant.
Den siste sangen de skrålte bak bosspannene
er også borte.
Men slik er det jo
sånne sanger holder bare én sommer.
Fanebæreren går
to ganger frem
og to ganger tilbake
med senket fane.
La oss være fornuftige
som forfatterne i antikken;
rive tragedien fra hverandre
mens vi danser, drikker og glemmer.
Eller som bergenserne;
finne De Dummes Sten
synge nystemt
og la sorgen forgå.
Tingene vi omgir oss med
Herfra beveger diktene seg gradvis ut mot oppbruddet fra folkemengden, innover mot et mer diskursivt, intertekstuelt fellesskap. I et nydelig prosadikt under avdelingen for vennskapsritualer, klamrer jeget seg til en medpassasjer under en flytur til Stockholm, ”til det var ingenting mellom oss som kunne kalles luft bare diktning”. Medpassasjeren settes i direkte sammenheng med poesien: ”Han var som en poet, en som lar seg falle ytterligere når en først har falt, falle inn i uendeligheten. (…) Nå lurer jeg på om han alltid kommer til å sitte ved siden av meg, på vei opp i mørket.”
Tingene, rekken av gjenstander vi omgir oss med, er elementet i disse diktene som i stor grad sikrer en befriende håndfasthet og taktilitet til den abstrakte, overordnete tematikken. I samlingens aller første dikt opprettes et ”spontanalter”, og i det aller siste diktet har dette alteret tatt form: i form av tilfeldige gjenstander på et kafébord i en ventehall på en flyplass. Det hverdagslige og det høystemte filtreres inn i hverandre, og det bygges konkrete kulisser og lokalitet rundt ritualet som abstrakt størrelse.
Jeg legger ned boken Atonement, oppslått
ved siden av en tallerken mozarella tomat sandwich.
Et pappbeger enkel espresso,
et plastglass med vann. Et par briller. En plastpose med
magasiner, det står one way green to go. Lyset faller inn
av de store vinduene, ut mot rullebanen, og jeg ser at
dette er et alter.
Stiilferdig og finstemt
I "Nye ritualer" møter vi ikke Løveid på sitt aller råeste. Vi skal ikke lenger enn til hennes forrige utgivelse ”Gartnerløs” fra 2007 for å finne enkeltdikt som oppleves som langt mer opprivende lesning. I "Nye ritualer" leser jeg en mer stillferdig tone, kanskje hakket tammere, men samtidig mer finstemt, mer helstøpt. Den stramme komposisjonen kler de viltvoksende metaforene og det formmessige mangfoldet godt. Hvert dikt kan denne gangen i større grad enn tidligere leses i lys av samlingen som helhet – samtidig som Løveid fremdeles er en uslåelig leverandør av sterke enkeltdikt. Jeg nevner ett eksempel, prosastykket "Splittsekund": så uhyrlig og stillferdig som dette kan løveidsk poesi gjøres:
En gang sto hun der i blåtøyskjole med hvit krage og
sløyfe i håret, en fin kombinasjon av gener og var sine
foreldres jordbærpike. Han vil så gjerne få sagt, at her
hos ham er tingene alltid veltet, opphopet bleket av
savn og vann, en stadig gjenoppbygging foregår, kata-
loger fylles.
For hun eksisterer bare som dette bildet, som et minne,
Som støv hos ham som er hennes bror. Hun var hans
søster, og noen ganger synes han at han bærer hennes
sjel, at hans egen sjel ligger på gulvet og størkner som
et glemt transplantat.
Hun var på skolen den dagen de engelske stupbomberne
gunning for glory nok en gang tok feil av målet og kas-
tet bomben på skolen. Elevene ble beordret ned i kjel-
leren av luftvernet. Vannrørene sprang i eksplosjonen,
og hun druknet.
Jeg vil ikke tenke på det, sier han, men jeg kan ikke la
være. For jeg ble laget den natten, foreldrene hennes lå
i sin sorg og ville lage en rekombinasjon av gener, en
ny solskinnspike med jordbærblondt hår.
I et splittsekund ble det meg, sa han.
