Folkemordenes svarte bok

Hvordan er det mulig at historiens mest opplyst århundre også går inn i historien som det mørkeste? Hva får ondskap til å blomstre og ha en slik gjennomføringskraft? Og kan vi lære noe av historien vi som lever i fremtidsoptimismens vugg i den beste av alle verdener?

Dette er grunnleggende spørsmål som angår et hvert samfunn og indirekte også hvert enkelt individ. Og det er spørsmål som også norske akademikere funderer på. Professor Bernt Hagtvet har de siste årene gjennomført flere forelesningsrekker om folkemord på Universitet i Oslo hvor fremtredende norske akademikere har deltatt. Disse forelesningene har nå blitt sydd sammen til antologien ”Folkemordenes svarte bok”.

Inviterer til læringsprosess

Over nesten 700 sider prøver 26 akademikere å belyse forskjellige aspekter ved folkemord og massevold i det 20 århundret. Med massemordene på Balkan og Rwanda friskt i minne, prøver forfatterne å ta leseren inn i kunnskapens og erkjennelsens ytergrense. De inviterer til en læringsprosess som vi alle må gjennomgå for at vi skal ta vare på menneskeverdet.

Boken er delt inn i fire deler som tar for seg begrepsbruk og sammenligninger av folkemord, eksempler på folkemord og forklaringer på disse, Norge og nordmenns direkte involvering i folkemordet på jødene og om bruken av historien for å lære. Leseren får historisk gjennomgang av massemordene på Armenerne, kolonistyre i Afrika, Stalins GULAG og utrenskninger, Nazi-Tyskland og Holocaust, massedrap på kommunister i Indonesia, Khmer Rouge i Kambodsja og de siste årenes overgrep på Balkan og i Rwanda.

Uhyggelig normale

Selv om forfatterne ikke alltid er enig om forklaringsmodellene, forteller antologien oss at folkemord og massevold ikke kan avgrenses til en bestemt tidsepoke, samfunnssystem eller politisk ideologisk retning. Bidragsyterne er gjennomgående enig i at felles for ideologier tilknyttet folkemord er religion, rase og territorium. Lengsler etter det rene, det enkle og det perfekte virker å ha en fremtredende rolle i opptakten til de fleste folkemord i det 20 århundre. De ideologiske elementene rase, religion, ekspansjon og idealisering– utgjør en eksplosiv blanding. Renselse og ekspansjon gikk mange steder hånd i hånd.

En annen gjennomgående slutning i boken, er at de som har utført overgrepene var ”uhyggelige normale”. Dehumanisering av ofrene blir en avgjørende mekanisme for folkemord. Der fanger eller motstandere ble sett på som udyr, der forsvant sperrene. Ofrene ble klassifisert som et onde det var legitimt å fjerne. Det handler i følge forfatterne ikke om abstrakt ondskap, men om overgrep alle kan utføre hvis omstendighetene er tilstede. Dette er en skremmende erkjennelse, og er trolig den direkte årsak til at Hagtvet mener at det må bygges en moralsk mur i oss alle.

Redaktøren har åpenbart et dobbelt ønske med boken. Det ene er å legge grunnlag for videre akademisk forskning på folkemord. Det andre er å engasjere den opplyste leser om de historiske og dagsaktuelle problemstillingene rundt folkemord.

Dette er gode forsetter. Men forsettene blir strukket langt. Trolig så langt at boken verken blir akademisk nok eller blir en allmenn tilgjenglig sakprosa bok. Skal en slik bok være akademisk må temaene som behandles i de enkelte kapitelene samordnes bedre og de må kunne gå dypere inn i materien. Dessuten kan en ikke gi ut en bok med akademiske ambisjoner uten litteraturliste (med et unntak). 2000 fornoter hjelper ikke. Og for den opplyste og engasjerte leser kan boken fremstå som massiv og for akademisk drøftende i sin fremstilling.

Godt skrevet

Men boken er gjennomgående gått skrevet. Samtlige forfattere viser stort engasjement for sine temaer. Det er likevel ikke sikkert at boken samlet sett hadde blitt dårligere om en hadde strammet inn på antall bidragsytere og hatt et skarpere fokus. Det er også påfallende stor overvekt av samfunnsvitere blant bidragsyterne. Et par humanister er invitert. Nils Christie er bokens juridiske alibi. En slik akademisk sammensetning kan gi skjeve bilder. Antologien kunne med fordel ha spred den akademiske sammensetning på forfatterne bedre. Og hvorfor er ikke forskere som Jon Elster og Henrik Syse invitert?

Boken avsluttes med Professor Janne Haaland Matlarys irritasjon over manglende allmenn historiekunnskap og hvordan naiv fremtidsoptimisme preger samtiden. Dette munner ut i et forsvar for å bruke militære midler for å stanse folkemord. I den sammenheng ville det vært interessant med en kritisk drøfting av humanitær intervensjon som den franske utenriksminister Bernard Kouchner var talsmann for da han etablerte leger uten grenser.

”Folkemordenes svarte bok” dekker et spekter av viktige problemstillinger tilknyttet folkemord i det 20 århundret. Bidragsyterne prøver å sette diagnoser på syke samfunn. Diagnoser som ofte er skremmende og nære. Og det gjør antologiens problemstilling viktig å både samtale om, og forske mer i.