En bunkeraktig skattkiste

Allerede lenge før åpningen har det nye Nasjonalmuseet vært gjenstand for massiv kritikk. Mange har etterlyst en åpnere, mer levende arkitektur. Kanskje har man sett for seg noe som likner på Snøhettas populære operabygg.

Men Nasjonalmuseet er en institusjon av en helt annen type. Dette er ikke et sted for store arier eller mektige, teatralske kulturopplevelser. Her handler det om stille fordypning og refleksjon.

Nasjonalmuseet skal være en erindringsbank for vår kollektive hukommelse.

Med det som utgangspunkt, har jeg sans for at bygget har noe lukket og bunkeraktig ved seg.

Byggets horisontale og innadvendte preg formidler ikke bare funksjonen, det danner en virkningsfull kontrast til det vertikale rådhuset og den hektiske kommersielle aktiviteten på Aker Brygge.

Jeg liker også idéen om tredje etasje, den såkalte Lyshallen, som en stor leselampe i Oslo-natten.

Se bilder av bygningen fra forskjellige vinkler:

Gjemmer seg bak Vestbanen

Når det er sagt, er det flere ting jeg undrer meg over ved vårt nye signalbygg. Særlig samspillet med Vestbanestasjonen er langt fra optimalt løst.

Det fortjener ros for å ikke dominere omgivelsene, men et visst hierarki er vel likevel på sin plass.

At vår viktigste kulturinstitusjon formelig kryper sammen og gjemmer seg bak et lite stasjonshus fra 1870-tallet, fremstår som pussig. Det er som om det romantiske Vestbanebygget liksom hindrer passasje inn til det nye museet.

Her berører vi en annen klar svakhet: Arkitekturen formidler ikke hvor man skal gå for å komme seg inn.

Problemet er altså ikke at Nasjonalmuseet likner en festning, men at den tilsynelatende er uinntagelig.

Skulpturer kunne for eksempel signalisert hva slags hus det er snakk om. Hvor er Richard Serras mektige, rustrøde stålskulptur som i alle år sto utenfor Museet for samtidskunst? Den kunne gitt liv og varme til plassen foran museet.

Hvis du er i tvil om hva slags institusjon du har å gjøre med, er museets heslige logo heller ikke til stor hjelp.

Klarer du å tyde de avkuttede bokstavene, sitter du igjen med et ord som gir lite mening.

«NAM» er bare et underlig påhitt for å slippe unna ordet museum, som man antakeligvis tenker at har en støvete og lite ungdommelig klang.

Formgjerrig

Hele bygningen – fra de store bygningsvolumene og ned til den enkelte skifersteinen – er konstruert over det liggende rektanglet. Inngangspartiet, kafeens vindusåpning og de rektangulære hullene i fasaden er alle formreflekser av bygningens grunnform.

Fra enkelte vinkler fremstår dette som konsistent og gjennomført, mens det andre steder vipper over i det direkte ensformige.

Museets bakside likner for eksempel et hvilket som helst forretningsbygg, der rekkene av kontorvinduer danner ensformige bånd mot steinveggen.

Det nye Nasjonalmuseet er i det hele tatt kjennetegnet av en utpreget formgjerrighet. Det er riktignok slik at mesteren viser seg i begrensningene, men her har man kanskje begrenset seg i litt for stor grad.

Bygget er preget av en fattig utnyttelse av det formverdenen har å by på. Det er rart at et kunstmuseum ikke utnytter geometrien mer musisk.

Hvis man velger å avgrense seg til rette, firkantede volumer, hvorfor ikke variere mellom stående og liggende rektangler, eller i noe større grad også benytte kvadrater, for slik å gi arkitekturen noen etterlengtede kontraster?

Det er allerede plantet villvin på de grå veggene. Planten klatreslirekne blir kalt «arkitektens trøst». Her fungerer villvinen på en lignende måte.

Man kan komme til å trenge mye villvin.

Et fabelaktig byrom

Når man omsider finner hovedinngangen, fremstår ikke den som særlig inviterende. Uttrykket er lukket og avvisende. Men plassen foran er meget flott.

Den favnes vakkert av det gamle og det nye bygget. Her oppstår det en virkningsfull kontrast mellom Vestbanens rundbuede arkitektur og Nasjonalmuseets strenge rektangulære preg. Dette ligger an til å bli et meget godt byrom.

Tross det beskjedne inngangspartiet er det en fin opplevelse å tre inn i den verdige og lavmælte foajeen.

Det brune eikepanelet spiller smakfullt opp mot den grå natursteinen og gir følelsen av noe solid og varig.

Dagslyset faller sparsomt, men vakkert inn gjennom glasset i hovedinngangen og gjennom butikkavdelingens store vinduer.

Det sjokoladebrune treverket gjør imidlertid at rommet fremstår som litt mørkt. Selv om det er god takhøyde, er foajeen også preget av en litt trykkende romopplevelse. Dette skyldes nok at det også her mangler vertikale former til å løfte og åpne rommet.

Svimmel

De enorme skjermene, der skiftende bilder og ulike budskap farer forbi så man kan bli helt svimmel, radbrekker det fredfylte arkitektoniske uttrykket.

Overalt ellers i det offentlig rom er vi omgitt av visuelle uttrykk som formidler et begjær, som vil oss noe: at vi skal kjøpe eller gjøre forskjellige ting. Kunsten er en viktig motvekt til alt dette.

Det er derfor veldig feil å ønske velkommen til et kunstmuseum på denne reklameaktige måten.

Hvis slike skjermer er nødvendige, forstår jeg ikke hvorfor de må formidle så mye informasjon på én gang. Kan man ikke hvile litt i én ting av gangen før man går videre?

Et fantastisk sted å gå seg vill

Retningsforvirringen utenfor bygget slår ut i full blomst når man kommer inn. Hele museet er som en labyrint av saler, ganger og trapper. Her er det virkelig lett å gå seg vill.

Men for et vidunderlig sted å gå i sirkler!

I den ene salen etter den andre folder kunst- og formgivningshistorien seg ut. Museet klarer på en svært god måte å vise sin utrolige samling i hele dens bredde.

Selv om salene er ganske like, gir all den fantastiske kunsten liv og varme til rommene. De forskjellige salene har også ulike farger og litt variert lyssetting, noe som skaper en fin variasjon.

Se bilder av de mest kjente kunstverkene:

Overveldet og stolt

Jeg har i hele mitt voksne liv vært en trofast gjest i de gamle museene, helt frem til de stengte dørene. Det ble et kjempe-emosjonelt gjensyn med alle disse kunstskattene jeg kjenner så godt.

De nye samlingsutstillingene byr også på svært mange ting og kunstverk jeg aldri har sett før. Her ser vi virkelig den store berikelsen ved å få et nytt og større museum.

Utstillingene er alt i alt lagt opp svært profesjonelt og gjennomarbeidet. Man blir helt overveldet av – og stolt over – omfanget av det museet har å by på.

I avdelingen for kunsthåndverk og design har de skapt fine, små miljøer som gir liv til kunsten.

Den pulserende røde middelaldersalen er tonesatt med tidsriktig musikk og viser stavkirkeportaler, middelaldersk treskulptur, kirkestoler og det praktfulle Baldisholteppet.

Jeg blir både begeistret og rørt av inntrykkene.

Best som uteskulptur

Lyshallen, som er så praktfull fra utsiden, er ikke fullt så spennende som utstillingssal.

Skygger av bygningsstrukturen tegner seg på den gjennomskinnelige kledningen. Det er ikke vanskelig å se at denne salen, som er forbeholdt skiftende utstillinger, for eksempel kan bli en spektakulær arena for spesifikke, monumentale installasjoner.

Men kanskje er den ikke fullt så godt egnet for gruppeutstillinger. Det blir fort kaotisk når man i liten grad har mulighet til å henge ting på veggene.

Den rotete utstillingen «Jeg kaller det kunst» viser denne svakheten med all mulig tydelighet.

Tidløst og klassisk

Arkitekten hadde tenkt dette bygget som et mektig «Gesamtkunstwerk». Han har designet alle små detaljer fra plakatsystemene til søppelkasser og benker. Dessverre har museet erstattet mye av dette med andre løsninger.

I mange tilfeller er det ikke blitt særlig vellykket. De formsvake sittemøblene i utstillingssalene er et grelt eksempel. De bryter radikalt med arkitekturen og er svært lite pene.

Det er alt i alt mange ting ved bygget som kunne vært annerledes, men arkitekten har klart å gi museet sitt et tidløst og klassisk preg.

Jeg tror at mange av de som har kritisert arkitekturen og kalt bygningen en bunkeraktig festning, vil bli mildere stemt når de ser hvilke skatter den faktisk rommer.

Sveip for å se forskjellen mellom 2017 og 2022

Vestbanetomta fra 1947 til 2022