Gåtefull gigant

I Slottsparken i Oslo ruver for tiden en gigantisk edder­kopp i bronse og rustfritt stål.

Den er ti meter høy og nesten like bred, med tynne, leddede ben, og med buken full av hvite marmor­egg.

Gigant­skulpturen er utformet av den internasjonalt anerkjente fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois (1911–2010), og inngår som en del av en større retrospektiv utstilling på Nasjonalmuseet.

Nasjonal­museets store, åpne lyshall er for øyeblikket forvandlet til et intimt galleri med små rom på rekke og rad.

Her foldes hele Louise Bourgeois mangfoldige kunstner­skap ut, fra hennes gåtefulle, surrealistiske malerier, formsterke, abstrakte skulpturer, til fascinerende og groteske installasjoner.

Louise Bourgeois var en aktiv kunstner på den amerikanske kunstscenen helt fra 1940-tallet, men vant anerkjennelse først mot slutten av livet.

I 1982 ble hun, som den første kvinnelige skulptør noensinne, viet en omfattende retrospektiv utstilling på MOMA.

På Venezia­biennalen i 1999 ble hennes navn brakt ut til hele den globale kunstverdenen.

Myteomspunnet

Louise Bourgeois er en sjeldent myte­omspunnet kunstner.

Hun er ofte betraktet som en outsider som skapte sine egenartede ting løsrevet fra kunsthistorien, og på siden av samtidens kunstliv.

Hun betegnes gjerne som en traume­kunstner og arbeidene tolkes gjennomgående i lys av biografien hennes.

Med «Imaginære samtaler» ønsker Nasjonal­museet å bryte med dette ensidige, og til dels feilaktige, fokuset.

Her skaper de en omfattende kronologisk presentasjon av Bourgeois, der hennes mange ulike verksgrupper er stilt opp mot eldre og samtidige kunstnere.

Utstillingen viser oss tydelig at Bourgeois var alt annet enn en outsider.

Jeg har i grunnen aldri personlig ergret meg over den biografiske lesningen av Bourgeois.

Likevel var det forfriskende og befriende at i stedet for å sette søkelys på morens sykdom og farens utroskap, forstås kunsten hennes her i lys av modernismens ulike avantgarde­strømninger.

Forvandling av kvinnekroppen

En spennende verks­gruppe som viser hennes kobling til den feministiske tradisjonen, er «Femme Maison»-serien.

Dette er klaustrofobiske fremstillinger av kvinne­kropper fanget i ulike former for arkitektur.

Her får vi se hvordan hun henter inspirasjon fra blant andre Picasso, som også skapte liknende forvandlings­motiver.

Men der Picasso lot kvinnen bli en fugl eller en blomst, og på mange måter opprettholdt et patriarkalsk blikk på det kvinnelige, er det mer brodd og ambivalens hos Bourgeois.

I hennes koblinger av kropp og arkitektur ser vi kvinnen i husarrest, som en slave av en husholdning og et hjem:

Som en kropp som vokser ut av interiøret og går i ett med møbler og tapeter.

Men huset og dets mange rom og ulike etasjer symboliserer kanskje også forskjellige sinns­stemninger: Et mørkt loft eller en kjeller kan være bilde på alt det vi har glemt og fortrengt.

Kudos til kuratorene

«Imaginære samtaler» er en vakker og fascinerende utstilling proppfull av kunnskap.

Ikke bare kaster den nytt og interessant lys på et svært viktig kunstner­skap, den gir oss også et rikt innblikk i en rekke andre kunsthistoriske og samtidige prosjekter og strømninger – uten å tape hovedpersonen av syne.

Utstillingen er faglig interessant uten at den ekskluderer de brede lag.

Rett og slett et strålende stykke kuratorarbeid!