Noen mektige mennesker har likt det de har sett

Men i all verden?

Oppsperrede øyne og åpen munn. Det var den generelle reaksjonen da det ble kjent at Karin Hindsbo, Nasjonalmuseets karismatiske og stridbare direktør, var utnevnt til sjef for Tate Modern i London. Nå går ferden til et av de viktigste moderne museene i verden.

Tidligere i vinter sa Hindsbo selv at hennes tid ved Nasjonalmuseet var over. Da var det ingen som visste at hun var blitt kontaktet av Tate, som åpenbart hadde sett noe de ville ha.

Det er like smigrende for Hindsbo som det er oppsiktsvekkende. Hvis vi ser på cv’ene til Hindsbos forgjengere ved Tate Modern, er de tunge som marmorblokker.

Hva med svenske Lars Nittve, for eksempel? Han ble sjef da Tate Modern ble skilt ut fra Tate Gallery, for å få et nytt hjem i den ikoniske kraftstasjonen ved Themsens bredd. Han hadde da en doktorgrad ved Umeå bak seg, så vel som lederstillinger ved blant annet Moderna Museet i Stockholm og Louisiana i København.

Flere av de andre museumsdirektørene kan vise til flere år tilbrakt ved verdensberømte universiteter som Cambridge og Yale, og lange perioder i forskjellige lederstillinger ved store museer i europeiske storbyer.

Og så har du Karin fra København. Mastergrad i kunsthistorie ved Århus universitet. Så en kjapp kometkarriere i lille Norge: Fra Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand til Kode i Bergen og så videre til Nasjonalmuseet, og nå til Tate – alt sammen unnagjort på drøye ti år.

I løpet av de ti årene i Norge vanket det ris og ros i rikt monn, før Hindsbo bestemte seg for å kaste loss. Men kan noe av gullstøvet som nå kastes over henne, smitte litt over på oss som blir igjen?

Det vi i alle fall kan slå fast, er at noen veldig mektige mennesker har sett nøye på Nasjonalmuseet i Oslo, og likt det de har sett.

Kanskje var det noe vi selv glemte å tenke på, i den lange, kronglete og konfliktfylte veien frem mot museumsåpningen i fjor. Kanskje var det vanskelig å ta to skritt bakover, trekke pusten, og ta inn det nye museet i all sin storslagenhet. Og ikke bare skjele til mengden av nyhetssaker om sinte arkitekter og en planlagt alabasthall som ikke kunne lages av alabast likevel.

For det nye Nasjonalmuseet har blitt et godt sted å være. Åpne, lyse, klassiske rom som fremhever den gamle billedkunsten. Myke sitteplasser for den som er dårlig til beins. Små leker på enden av benkene, så barn skal kunne holde ut museumsbesøket med mor og far. En stor hall til Edvard Munchs hovedverk, laget for å ligne den gamle Munch-salen i Nasjonalgalleriet – i respekt for de mange som følte seg knyttet til det rommet.

Alt dette har blitt til under Hindsbos ledelse. Det flyter en merkbar menneskelighet gjennom rommene i Nasjonalmuseet. Kanskje var det det de været, utsendingene fra London.

Samtidig har du alt det andre. Hindsbo har hele veien vært omstridt. Da hun inviterte dronning Sonja til å stille ut sin egen kunst i en større utstilling i Bergen, kalte Dagsavisens kunstkritiker Lars Elton det «en kunstfaglig fallitterklæring».

Da hun stod bak et samarbeid med Kathrine og Cecilie Fredriksen, som ville gi de velstående søstrenes kunstsamling en prominent plass på Nasjonalmuseet, ble det straks bråk. Det ble ropt opp om at hun gikk rikingenes ærend og hjalp dem med å øke verdien på sin ene samling.

Og til sist, helt på tampen av rakettferden gjennom Kunst-Norge, kom krigen om Leiv Eiriksson. Massiv kritikk haglet mot Nasjonalmuseet etter at det ble kjent at Christian Kroghs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» var tatt ned – en uttalelse fra underdirektør Stina Högkvist fikk det til å fremstå som om det var fordi bildet var kolonialistisk og derfor ikke burde sees.

Hindsbo handlet kontant, fikk bildet opp på veggen igjen for en begrenset tid, fikk roet kritikerne og trolig jafset til seg noen ekstra billettinntekter i samme slengen.

Foreldrene til Karin Hindsbo var akademikere med et klart venstreradikalt verdenssyn. Da jeg en gang intervjuet henne, fortalte hun at hun fikk Politikens Verdenshistorie til konfirmasjonen, mens vennene fikk sykler.

Det gjør henne til en interessant blanding. Kvinnen som fremdeles regner seg som en del av den antikapitalistiske venstresiden, har nemlig en usedvanlig fininnstilt kommersiell nese – og en sterk teft for blest og begeistring og salg og show.

Besøkstallene til Kode steg under hennes tid i Bergen. Som så mange intense personligheter har hun både sine fans og sine fiender.

Som direktør for Tate Modern vil hun ikke lenger være sjefen for det hele. På toppen av Tate-pyramiden sitter Tate-direktør Maria Balshaw, som alle de andre sjefene står ansvarlig overfor. Men det pjusker ikke til den gigantiske fjæren i Karin Hindsbos hatt. Her oppe vet vi ikke ennå hvem som trer inn i hennes sted, men det kommer antagelig til å bli litt stillere.