William (20) : – Munch var en dårlig maler

Helt siden han var et Donald-frelst barn har William Heimdal vært et yndet intervjuobjekt.

Han har blitt kalt «en sjeldent begavet gutt» av Vebjørn Sand. Han har fått nådeløs slakt i NRK. Han har anklaget Høstutstillingen for å være korrupt og mener at ingen dyktige malere har kommet ut av Kunsthøgskolen.

– Jeg liker at folk blir provosert over ting jeg gjør og sier. Hvis det er en elefant i rommet, så synes jeg det er deilig å påpeke akkurat det. Jeg liker å si det man ikke bør si, sier han.

Vi møter den unge maleren i hans nyinnflyttede leilighet på Oslos vestkant. Han har tjukk L, vipp i håret og møter oss ikledd en lang kjortel.

De store maleriene, som stort sett er malt i ulike toner av brun, tar opp halve stuegulvet. I bakgrunnen dundrer Bach – selvsagt på vinyl fra et gammelt stereoanlegg.

Heimdal er yngste medlem av den sagnomsuste Memorosa-gruppen, en liten gjeng klassisk figurative malere oppdratt på kunstner Odd Nerdrums filosofi og som har plassert seg på utsiden av det norske kunstmiljøet. Med i samme klubb er også Nerdrum-sønn Øde Spildo Nerdrum.

Gruppen følger en rekke strenge dogmer når de arbeider.

– Blått pigment er en dødssynd, så det bruker vi ikke i maleriene våre. Ironi som virkemiddel er også forbudt, forteller Heimdal.

Han har langt eldre referanser enn de fleste andre 20-åringer og avskyr modernismen.

Målet? Å bli verdenshistoriens beste maler.

– Jeg håper at innen jeg er 50 år, så skal jeg ha overgått Rembrandt. Det er et mål jeg har. Innen jeg er 30 år skal jeg ha overgått Caravaggio, sier han alvorlig.

Har hatt filmteam på slep i fem år

Nå skal eksponeringsbehovet få kjørt seg. For til tross for at han selv sier han misliker oppmerksomhet, kommer William Heimdal til å dukke opp på flere TV-produksjoner fremover.

I konkurransen «Portrettmesterskapet» på NRK TV kjemper han om å være den beste portrettmaleren blant en rekke andre norske kunstnere. I programmet skal de portrettere kjente profiler på heseblesende fire timer, langt mindre tid enn det de fleste er vant til.

Senere i år kommer også dokumentarfilmen «Renessanseprinsen», et nært portrett av maleren filmet i en periode over fem år – helt fra han var en engstelig niendeklassing frem til nylig.

Selv er han glad for at det hele endelig er ferdig.

– Det har vært en helt forferdelig prosess. Jeg hater å bli filmet og å bli sett på, men jeg er nødt til å få maleriene mine ut i verden for å kunne leve av det. Derfor er jeg nødt til å takke ja til slike ting, sier maleren.

Han har ingen planer om se verken programmet eller filmen han selv er med i.

– Det skal jeg spare meg selv for. De som har laget dokumentaren prøver å overtale meg til å bli med på premieren, men det er ingen sjans. Jeg blir ikke med.

Får avsmak av «runkeringen»

Heimdal legger ikke skjul på hva han synes om det norske kunstmiljøet anno 2023. Han kaller hele greia for et «sirkus».

– Det er noe med den runkeringen som jeg får helt avsmak av. Det føles falskt, nesten som et slags teater. Jeg liker heller at folk er ekte, sier han.

Han mener også at den klassisk figurative kunsten ikke får nok plass på norske kunstmuseer, gallerier og som mottakere av stipendordningene.

– Jeg mener moderne kunstnere bør utstøtes. De bør ikke få statlig støtte, og de burde i alle fall ikke ha noe makt. Kunstmiljøet skjuler et ønske om makt bak meningsløse ord og konsepter som de kaller «kunst».

– Jaha. Hva mener du med det?

– En moderne kunstners oppgave er å gjøre narr av, å håne og å påpeke det makthaverne gjør feil. Men nå er det modernistene som sitter på makten selv, og så skal de liksom kritisere makten? Det er noe som skurrer, sier maleren.

Mener Munch var en dårlig maler

Til tross for skyhøye ambisjoner og en hyperfiksering for det å bli best, innrømmer han at det krever mye av han å lage et godt maleri.

Han kaller seg selv en «dårlig maler», og mener det er på grunn av at det tar lang tid for han å lage et verk han er fornøyd med.

– Edvard Munch var jo også en dårlig maler. Man ser tydelig i maleriene hans at han har skrapt dem ned med kniv og strevd med dem. Hadde han vært god, så hadde han jo fått det til uten all skrapinga og slitet, sier William Heimdal.

Han forteller videre at han i aller høyeste grad opplever at det er et marked for det han driver med. Men konkurransen er beinhard. Det finnes mange dyktige norske malere i verdensklasse, mener han.

– Folk elsker jo klassisk figurative malerier og tegninger, og det er stor etterspørsel. Men i det offentlige så har det jo ikke noe posisjon. Vi får ikke utsmykkingsoppdrag, vi får ikke stipend og vi blir ikke kjøpt inn av Nasjonalmuseet for eksempel.

Men er det egentlig slik?

Handler ikke om formspråk

Kunstkritiker i NRK, Mona Pahle Bjerke, mener realiteten er at vi har veldig få fremstående klassisk-figurative kunstnere i Norge i dag.

– Disse påstandene fra Heimdal inngår i en større offerfortelling som Odd Nerdrum og hans krets spinner omkring seg selv. Det er dels litt konspiratorisk, men har også en viss rot i virkeligheten når det gjelder Nerdrum. Det er og blir en skandale at han er så dårlig representert på Nasjonalmuseet.

Bjerke forteller at få ville blitt så glad som henne hvis det hadde dukket opp et stort klassisk figurativt talent.

– Litt halvvellykkede kopier av de gamle mestrene er jo ikke interessant for noen. Hadde vi fått en ung Nerdrum inn på kunstscenen i dag, som var tilsvarende begavet, full av opprørskraft og som klarte å gi sine gammelmesterlige uttrykk en aktualitet slik han klarte, så ville ingen i dag oversett vedkommende.

Det handler til syvende og sist om kvalitet – ikke om formspråk eller stil, mener hun.

– Det samme gjelder jo ellers i samtidskunsten; hvis du ikke har skapt noe nytt eller formulert noe på en ny og spennende måte, så fortjener det jo heller ikke vår oppmerksomhet. Ingen interesserer seg for kopier av de store modernistene eller konseptkunstnerne heller, sier kunstkritikeren.

Vil du lese flere kultursaker? Sjekk ut disse :