Stjerneregissør: – Jeg syntes rollefiguren var en «bitch»

– Det er egentlig ikke min jobb å definere manndom, men jeg tror det jeg virkelig verdsatte med denne fortellingen, var muligheten til å kunne reflektere rundt akkurat det.

Jane Campion snakker om filmen som sikret henne Sølvløven for beste regi under filmfestivalen i Venezia i september. «The Power of the Dog» hadde norsk kinopremiere denne helga, og senere skal den ut på Netflix.

• Les NRKs anmeldelse av filmen: «Usikker på om Cumberbatch er rett mann».

67-åringen fra New Zealand er den første kvinnelige regissøren som mottok Gullpalmen i filmfestivalen i Cannes for filmen «The Piano» i 1993. Nå er Jane Campion tilbake i filmregissørstolen, etter tolv år borte fra filmbransjen. I mellomtiden har hun laget to sesonger av serien «Top of The Lake».

– Jeg begynte å tenke over hvor vakkert format film er, medgir hun.

Boka hjemsøkte meg

«Vakker» er også ordet hun bruker om romanen hun har forelska seg i og adaptert for kinolerretet: Western-forfatteren Thomas Savage (1915–2003) sin kritikerroste «The Power of the Dog» fra 1967.

– Det er en så stor forpliktelse for meg å gjøre en film, for jeg blir så fort tvangsmessig bundet til prosjektet og samtidig helt besatt. Så jeg er litt nervøs for det hele. Den boka bare fortsatte å hjemsøke meg. Jeg tenkte på den hele tiden. Jeg ble helt forelska. Virkelig.

Filmen dreier seg om den ondsinnede, hyper-macho og homofobiske cowboyen Phil Burbank (Benedict Cumberbatch). Sammen med broren driver han en kvegfarm i Montana, USA i 1925. Phil setter sin ære i å leve spartansk uten å syte. Han dominerer broren sin, latterliggjør fine byfolk, og kastrerer helst oksene sine selv, uten hansker.

Når broren gifter seg med enken Rose (Kirsten Dunst), som så flytter inn på farmen med sin sønn, blir Phil rasende. Han bestemmer seg for å gjøre det så vanskelig som mulig for Rose å bli boende.

Samtidig begynner han å innsmigre seg hos sønnen hennes, Peter, som har ganske andre interesser enn det som ble ansett som vanlig i Montana i 1925. Det oppstår snart mer dramatikk og spenning mellom de fire.

– I starten sleit jeg med å like ham, innrømmer også Campion.

– Jeg syntes han var en «bitch», en «hardcore asshole» som var så ond mot Rose. Så jeg måtte finne en måte å bli glad i ham på, og forstå ham på et dypere plan, forteller hun.

Grusom, men fascinerende

– Hva er det med denne karakteren Phil Burbank som gjorde at du ble så fascinert og tiltrukket av en mann som manipulerer og gjør onde handlinger mot andre?

– Jeg ville utforske og forstå ham. Jeg synes ikke han er ondsinnet. Jeg tenker han er grusom, men jeg fascineres av ham, nettopp fordi han er så sårbar. Gjennom all sin grusomhet, og styrke og dominans, er han faktisk usikker og alltid potensielt i fare, forteller hun.

Campion er kjent for sin særegne måte å skape ladede, visuelle scener og motiver på. Hun spiller på intensitet og spenning mellom karakterene, og dette er ikke minst gjeldende her. Ikke bare i gnisningene mellom karakterene, men også deres indre spenning:

– Phil Burbank må passe på å ikke gjøre seg selv sårbar eller utsatt i ulike situasjoner, slik at andre kan gjennomskue ham for hvem han er. Jeg finner all sånn dynamikk interessant. Han prøver å være maskulin, men interessant nok er han veldig feminin. Han har sine ritualer.

– Jeg synes han er en av de største karakterene innen amerikansk litteratur. Det mener jeg. Han er så tilfredsstillende komplisert, på en måte. Du ser hvordan han dominerer broren sin, men så fort broren er borte, blir han ensom, sier Campion.

I arbeidet med researchen besøkte hun den gamle ranchen som Thomas Savage vokste opp på i Montana, og som romanen skal være inspirert av.

– Tanken har streifet meg: «Hva ville Savage ha tenkt om at en dame fra New Zealand lagde en film om denne fortellingen?» I det minste hadde jeg en hest da jeg vokste opp, ler Campion.

– Jeg prøver bare å gjøre det jeg kan best, ved å vise at jeg er glad i jobben min, ved å vise kjærlighet for skuespillerne mine, og bygge dem opp. De må ha rom til å gjøre mange feil. Det er fort gjort å være klumsete når du skal lære nye ting som skuespiller, minner hun om.

Benedict Cumberbatch måtte for eksempel lære en hel masse ting til denne filmen: Hvordan bo på ranch, hvordan ri hest, flette tau, lære å spille banjo, snakke med aksent – og dette var før han hadde begynt å tenke på selve skuespillerprestasjonene, forteller hun.

– Hva med deg selv og nye prosjekter? Blir det noen «Top of the Lake» sesong 3?

– «Over my dead body», sier hun og ler.

Anbefalt videre lesning: