Derfor er Wes Anderson elsket av en hel filmverden

Hopp til innhold

Fredag var det premiere på regissør Wes Andersons tiende film «The French Dispatch». Filmen fikk ni minutters stående applaus fra publikum på den prestisjefulle filmfestivalen i Cannes, og blir omtalt som en av årets beste filmer av filmkritikere.

Den stjernespekkede rollebesetningen består blant annet av tungvektere som Timothée Chalamet, Bill Murray, Tilda Swinton, Léa Seydoux, Owen Wilson og Elisabeth Moss.

Amerikanske Anderson er en av vår tids mest omtalte filmskapere. Som den moderne filmverdens golden boy er han kanskje mest kjent for sin særegne visuelle stil, men også for sine smårare karakterer. Kast inn en dus fargepalett, en god dose raske panoreringer og obskur popmusikk fra 60-tallet i bakgrunnen – så har du fort en Wes Anderson-film.

Les anmeldelsen til Filmpolitiet her

Men til tross for at han er på alle filmnerders lepper, er han fortsatt ukjent for mange. Kanskje du selv ikke helt skjønner hva som er greia? Vel, dette er noen av grunnene til at folk elsker Wes Anderson.

1. Unik og gjenkjennbar estetikk

Wes Andersons filmer har en umiddelbart gjenkjennbar estetikk. Kulissene er koordinert i fargetoner som kan minne om 70-tallet, er hyper-stiliserte og holder en rød tråd gjennom hele filmen. Karakterenes kostymer er skreddersydd scenografien og bærer ofte preg av enten retro sportstøy, arbeidsuniformer eller garderoben til flamboyante overklassefruer.

Det er tydelig at filmskaperen har en streng tilnærming til det visuelle uttrykket i filmene sine. Hvert eneste bilde virker planlagt til den minste detalj – Anderson er en filmskaper som virkelig dyrker alt som er estetisk tilfredsstillende til det fulle.

Resultatet er at filmene oppleves som en større helhet og en følelse av at de alle tilhører ett og samme univers, til tross for at de utspiller seg på vidt ulike steder og tider.

Hans lekne, nesten barnlige estetikk har ikke bare inspirert en hel generasjon nye filmskapere, men har også hatt innflytelse på blant annet interiør- og moteverden.

Det finnes til og med en populær instagramkonto med over 1.5 millioner følgere dedikert til steder som ser ut som om det kunne vært fra en Wes Anderson-film.

2. Særegent karaktergalleri

Fra Adrien Brody til Tilda Swinton: Anderson er kjent for å bruke de samme skuespillerne igjen og igjen i filmene sine. Owen Wilson, for eksempel (som forresten var Andersons romkamerat på universitetet før de begge ble verdenskjente) har vært med på hele syv av regissørens ti filmer. Rollebesetningen er ofte svært stor og rommer mange ulike personligheter.

Den typiske Wes Anderson-protagonisten er ofte en misfit som nekter å bli voksen og som er på jakt etter en slags mening med livet. Karakterene er til tider overdrevent definert ut ifra én spesifikk interesse eller et mål, og kommuniserer med vittige, teatralske replikker.

De får mange gode hjelpere på veien og er gjerne suksessfulle og flinke i det de gjør, men likevel er de ofte ulykkelige. De har mange «feil» og er sårbare, men vi heier likevel på dem. Karakterene er rett og slett ganske uperfekte, og står i kontrast til den polerte, naive estetikken.

3. Leken og uredd foto

Andersons trofaste filmfotograf Robert Yeoman elsker symmetri. Hver scene preges av en ekstrem balanse mellom alt som finnes inni bildet, noe som gir en følelse av at handlingen utspiller seg i et slags dukkehus. Den rytmiske klippingen, som alltid er i harmoni med musikken, er også med på å gjøre filmene ekstremt tilfredsstillende å se på.

Noe Anderson ofte blir hyllet for, er at han ikke er redd for å eksperimentere med nye filmatiske elementer. Han blander for eksempel gjerne inn animasjon i spillefilmene sine for å fremheve absurditeten i plottet. En Wes Anderson-film er heller ikke komplett uten de mange panoreringene mellom scenene, som gir en slags komisk kvalitet til selv de mest alvorlige temaene som skildres.

4. Historiefortelling med glimt i øyet

Wes Anderson er glad i rare, ukonvensjonelle historier. Tingene som skjer med karakterene er ofte urealistiske og overdrevne, men samtidig skildrer han veldig reelle følelser. Karakterene gjennomgår dype tragedier og har dysfunksjonelle relasjoner, men filmskaperen har en evne til å skildre dette med en solid mengde selvbevisst deadpan-humor og et glimt i øyet.

Historiene føles som eventyr skrevet for voksne. Mange filmskapere prøver å få med så mange overbevisende naturalistiske aspekter som mulig i filmene de lager, men Anderson gjør det motsatte – han velger bevisst å lage melodramatiske fantasiverdener og karakterer, og bruker disse som bakgrunn for å fortelle menneskelige historier.