Professor mener Lørenskog-saken har vært overdekket

– Jeg synes hele saken i perioder har vært overdekket, sier professor Svein Brurås til NRK, som har skrevet flere bøker om presseetikk og legger til:

– Spesielt når det gjelder de personlige detaljene i familieforholdene.

Tidlig på morgenen den 31. oktober 2018 var Anne-Elisabeth Hagen som vanlig i kontakt med et familiemedlem på telefonen.

Det er det siste livstegnet noen fikk fra henne.

Januar 2019 ble det kjent at hun hadde blitt borte. Siden har medietrykket vært voldsomt på familien.

Slik fremstår mediestormen i rene tall

• Fra saken først ble kjent i januar 2019 og frem til 22. august i år, har den uoppklarte saken blitt omtalt 10.197 ganger i norske medier, viser NRKs kartlegging.
• Det er i gjennomsnitt nesten 54 saker i uken. Tallene omfatter både større oppslag og korte nyhetsmeldinger på nett og papir. De omfatter i liten grad TV- og radioflater.
• VG, NRK, TV 2 og Dagbladet er blant de som har omtalt saken desidert oftest, foruten lokalavisen på Lørenskog, Romerikes Blad.
• NRK.no har omtalt saken 535 ganger.
• VG har omtalt saken 920 ganger; Dagbladet og Romerikes Blad 709 ganger; TV 2 Nett/Play 415 ganger; og Aftenposten 360 ganger.
• Saken har også blitt omtalt internasjonalt. Særlig har den fått mye oppmerksomhet i Danmark, Sverige og Finland.
• Det har også blitt skrevet bok om forsvinningen, en TV 2 dokumentarserie på seks episoder og flere podkast-episoder om saken. I tillegg kommer Netflix med en dramaserie om forsvinningen i september.

Medietrykket har i perioder vært stor, spesielt da saken ble kjent og siktelsen ble tatt ut. Bortsett fra de to toppene har det vært en jevn flom av saker siden forsvinningen ble kjent.

– Disse tallene bør være en vekker for media, sier Svein Brurås, som inntil nylig var tilknyttet Institutt for journalistikk ved Høgskulen i Volda.

Han mener norske medier har lagt for lite vekt på det samlede medietrykket over tid.

Den massive interessen for saken har i hovedsak rettet seg mot de siktede i saken, spesielt Anne-Elisabeth Hagens ektemann, Tom Hagen.

Men mediekjøret kan få konsekvenser for flere. Det sier Fanny Duckert, professor i psykologi.

– Her snakker vi om barn, barnebarn, foreldre og venner. Folk som ikke føler seg involverte i saken men som blir sugd inn i den samme oppmerksomhetssfæren som hovedpersonen selv, sier Duckert til NRK.

Midt oppi all medieomtalen sitter en familie igjen uten en mor, kone, bestemor og venninne.

Ingen gjerningspersoner er tiltalt eller dømt i løpet av de snart fire årene som har gått siden Anne-Elisabeth Hagen ble tatt.

– Det er frykten for frykten som er det verste. Mange går rundt og gruer seg for hva mediene kan komme til å skrive om en sak som fremstår som et mareritt for noen i familien, sier Tom Hagen til NRK.

Han ønsker ikke å kommentere saken ytterligere.

Ektemannen har vært siktet av politiet i to år for drap, eller medvirkning til drap. Familien har hele tiden støttet Tom Hagen og har også offentlig uttrykt at han er uskyldig. Hans forsvarer, advokat Svein Holden, har flere ganger uttrykt at grunnlaget for siktelsen mot Tom Hagen er tynn.

NRK har i et tidligere intervju spurt Tom Hagen om han har hatt en rolle i forsvinningen.

– Nei. Det har jeg ikke hatt.

– Fristende for å pressen å jakte nye detaljer

Professor Fanny Duckert har spesialkompetanse på effekter av negativ medieeksponering for de som havner i medias søkelys og familiene deres.

– Det som er skummelt i en sak som denne, er når den blir langdryg og ikke ender med en konklusjon. Da går alle i en forlenget usikkerhet, og det er fristende for pressen å hele tiden jakte nye detaljer som andre ikke har.

Som følge av dette kan mediene ofte ha dårlig kildekritikk ovenfor hverandre, mener Duckert, som uttaler seg på et generelt grunnlag.

– Hvis en avis drar frem nye detaljer så kan det fort bli fremstilt som nye, objektive fakta. Og så blir det referert til som om det er ny kunnskap. Men i realiteten kan det være kun hypoteser, kommentarer eller refleksjoner som man skal være ekstra varsomme med, av hensyn til familien.

Duckert uttaler seg som forsker og kjenner ikke til hvordan Hagen-familien har opplevd dette medietrykket.

Kritisk til omtale av ektepakten

Professor Brurås mener saken har vært overdekket i perioder og trekker frem dekningen av ektepakten som et eksempel.

– Det er greit at media publiserer opplysninger om ektepakten men det ble slått opp i form av toppsaker med sterke virkemidler, og ble fremstilt som «dette er viktig! Dette har stor betydning og kan være motivet!».

Slike vinklinger kan fremstå som indirekte spekulasjoner som sier noe om hvem som har skyld i saken, sier han.

– Nyhetsverdien skal ligge svært høyt før du publiserer så privat informasjon, sier Brurås og legger til at det er en etisk forpliktelse å vurdere skadevirkningene som nye oppslag kan ha for de berørte.

Likevel mener Brurås at det er viktig at selve Lørenskog-saken får oppmerksomhet og mye medieomtale. Men mediene er også forpliktet til å vurdere belastningen for familien og ta hensyn når de planlegger nye oppslag.

Brurås mener at man i kriminaljournalistikken hittil har tenkt for lite på hvordan det samlede medietrykket kan påvirke familier.

– De enkelte redaksjonene har god erfaring med hvordan de skal dekke saker. Men de legger for lite vekt på effekten av det samlede medietrykket. Og det burde den enkelte redaktør eller redaksjon gjøre.

Mister retten til egen historie

– En ting er hovedpersonen som anklagene rettes mot, men så er det jo resten av familien og omgangskretsen, forklarer Duckert.

I sin forskning har Duckert sett på hvordan et slikt mediepress kan påvirke familiemedlemmer.

De berørte kan føle at de mister retten til egen historie i offentligheten, noe som, ifølge Duckert, kan oppleves som veldig urettferdig og krevende.

– Man har ikke lenger kontroll over eget selvbilde. Dette kan igjen føre til en del belastninger som at man mister oversikten over egen livssituasjon, problemer med søvn, konsentrasjonsproblemer, frykt og depresjon, sier Duckert til NRK.

Interessen ligger i våre røtter

Slike historier fungerer også som en veileder for samfunnet vårt.

– Hvor går grensen for kriminelle handlinger og hvordan straffer vi folk som utfører forbrytelser? Fra samfunnets side hjelper disse sakene oss til å prate om hvor vi trekker grenser på hva vi kan tillate oss, sier Duckert.

Hun mener grunnen til at media og befolkningen tiltrekkes av kriminalhistorier skyldes noe som ligger dypt i våre røtter som mennesker.

– I gamle dager var det offentlig forlystelse med giljotinen. Folk ble torturert og henrettet i offentligheten. Så dette med å kikke inn bak fasaden og følge med på grusom kriminalitet er tiltrekkende for oss.

– Krimstoff har salgbarhet

Professor Svein Brurås påpeker at mediepresset preges av at Lørenskog-saken er enestående.

– Dette handler om en mulig bortføring gjort på en sånn måte at politiet står nærmest hjelpeløst. Det er sjeldent at en forsvinningssak som dette, der alt tyder på at det har skjedd noe kriminelt, ikke blir oppklart på en eller annen måte.

Dette fører til at saken ikke bare får en stor samfunnsmessig betydning, men også en stor kommersiell verdi for mediene.

– Krimstoff har en salgbarhet som overstiger de fleste andre stoffområder, sier Brurås.