Med appetitt for maleri

Er maleriet på vei tilbake i samtidskunsten? Og har det i det hele tatt noen gang vært borte?

Dette er spørsmålene som danner utgangspunkt for Samtidsmuseet nye utstilling «An appetite for painting», som er fortsettelsen på en serie utstillinger som gjør et enkelt kunstnerisk medium til sitt tematiske utgangspunkt.

Vi har fått presentert installasjon, video og tegning. Nå er turen kommet til maleri.

Utstillingen favner et bredt spekter av ulike maleriske strategier fra år 2000 og frem til i dag, men majoriteten av bildene er faktisk fra de siste tre, fire årene.

Maskeliknende ansikter

Her er det både store norske og internasjonale navn.

Vi går fra sør-afrikanske-hollandske Marlene Dumas uhyggesvangre serie av stive ansikter, med gapende øyenhuler, som stirrer på oss med et blindt angstfremkallende blikk, i en krapp overgang til norske Mari Slaattelids flortynne sanselige malerier.

Slattelid tar blant annet utgangspunkt i takmalerier fra den italienske rokokkokunstneren Giambattista Tiepolo.

Her har hun forenklet et mylder av detaljer til enkle rene abstrakte former, som hun igjen har forvandlet til de nydeligste landskaper.

Det ser ut som dunkle skogkledde åser som speiler seg i blikkstille vann.

Som en takveil på havets bunn

Olav Christopher Jenssen er representert med blant annet et fascinerende maleri, der han tilsynelatende bare har begynt med en ren grønnfarge, og jobbet i sirkler med penselen og gradvis arbeider mer hvitt inn i det grønne.

Maleriet fremstår som et nettverk av lodne streker og linjer, som en veldig taukveil som har ligget på havets bunn og blitt tilgrodd med fuktig tang.

Dette er et sånt maleri som man kan sitte og se på i timevis. Det er i det hele tatt mange malerier i utstillingen som inviterer til nettopp det.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Lykkes bedre denne gangen

Jeg har tidligere kritisert dette mediefokuset, og jeg mener fremdeles at det finnes mange andre, mer interessante tematikker å ta tak i når man skal gjennomgå og belyse museets omfattende samling.

Denne gangen lykkes man imidlertid mye bedre med mediefokuset. Jeg tror dette handler om at det ikke bare blir den tomme mediekategorien «maleri» som blir utstillingens tema, men vel så mye spørsmålene knyttet til hva maleriet kan være i dag, og om vi eventuelt er vitne til en slags malerisk renessanse.

Dette er selvfølgelig langt fra originale problemstillinger. Likevel oppleves fokuset som underlig relevant.

Utstillingen fremstår som et visuelt ugjendrivelig argument for at det er dette er noe vi trenger akkurat nå: noe uttrykkssterkt og vakkert, håndlaget og forseggjort som tilbyr en kjærkommen hvile for våre trette øyne på.

LES OGSÅ:

• Jenssen-utstilling i Vesterålen
• Mari Slaattelid på Voss
• – Ny era for samisk samtidskunst