Hopp til innhold

Mari Slaattelid på Voss

Bildene hennes kan sees på som refleksjoner over modernismen. Dengang billedflaten fikk sine egne lover - uten tanke på den verden som var utenfor. Men Slaattelid antyder samtidig noe kjent - som vi ikke helt forstår.

Første blikk inn i Mari Slaattelids utstilling på Voss 2011.

Første blikk inn i Mari Slaattelids utstilling på Voss 2011.

Foto: Nina Skurtveit / NRK

Kulturhuset på Voss

Voss Kulturhus sett fra Fleischers hotell en våt februardag.

Foto: Nina Skurtveit / NRK

Kunstneren Mari Slaattelid fikk æren av å være den første utstiller i Voss Kunstlags lokaler da det nye kulturhuset på Voss åpnet 6. januar i år. Et spennende bygg - selv om man gjerne kunne ha satt av flere og større rom for utstilling av kunst. Men bildene på utstillingen var valgt med omhu. Og var det ikke Slaattelids programerklæring vi så rett fremfor oss i "Snitt blå" og "Snitt gul"? Maleriene vi omtaler finner du på Slaattelids hjemmeside under verk i 2010 og 2008-2009. Der kan du også lese mer om Mari Slaattelids utdanning og kunstnerskap.

Vage antydninger

"Snitt gul" (til høyre på vårt øverste foto) er vakkert med avstemte, duse farger (185 x 100 cm, olje på plexiglass). De grå linjene som krysser bildet i forkant, er ved nærmere ettersyn et notestativ. Bak det ser vi en person som antagelig snakker i mobiltelefon - en skogkant bakerst. Nederste halvdel av bildet er nærmest abstrakt. Som mange moderne malere idag, henviser Slaattelid til noe. Bildene har et innhold, men det er vagt og uklart og åpen for vår egen tolkning. I andre bilder (se bak den lesende professor!) antydes et staffeli med et tomt bilde på. Vi får det i flere variasjoner. I de fleste bildene på utstillingen skjer det mye, men problemet er å sette bitene inn i et helhetlig perspektiv. Er det et tegn på vår tid?

Gunnar Danbolt på Slaattelid-utstillingen.

Gunnar Danbolt på Slaattelid-utstillingen. Bak henger hennes

Foto: Nina Skurtveit / NRK

Viser til modernismen

På vår vandring i Mari Slaattelids billedverden kan vi ikke unngå å tenke på tiden da modernismen stormet frem på slutten av 1800-tallet. Med blant annet Cézanne og Matisse som begge var opptatt av flaten - uten tanke på at det skulle være noe utenfor. Bildet skulle være sin egen virkelighet - som en sluttet fortelling. Alt streber mot musikk, sa man, og sammenlignet en skala med regnbuen. Den "musikalske", tidlige modernismen var figurativ - som øvre del i "Snitt gul". Etterhvert ble det abstrakte dominerende - som nedre del av dette bildet. Seurrat malte til og med en ramme rundt enkelte bilder for å understreke at maleriet er sin egen verden av farger og former. Vil Slaattelid gå tilbake til de tidlige modernistene? Med å antyde et staffeli i bildene "Løfter om lykke" henviser hun i alle fall til en praksis som var modernistenes. Og vi henviser til Schiller.

Schillers tanker

Dikteren Schiller skilte nemlig mellom den naive og den sentimentale i omtale av kunstneren. Med naive tenkte han på de greske dikterne som uttrykte seg direkte uten å tenke på annet enn å få ut det de hadde på hjertet. Med de sentimentale tenkte han på de moderne kunstnerne som gikk tilbake til refleksjonen. Slik Matisse var besatt på å utforske billedflaten som noe enestående - og med andre lover enn verden utenfor.

Sentimental - reflekterende

Mari Slaattelid er sentimental i den forstand at hun reflekterende går tilbake for å uttrykke det hun vil. Hun vil lage et maleri som er sin egen verden. Samtidig antyder hun et innholdet - selv om formen er mest interessant. I "Tapte saker" bruker hun overstrøkne tall som symboler. Slaattelid kjenner godt sin kunsthistorie og viser stadig til tidligere tiders kunstnere, men det er vage hentydninger. Med sine maleriske kvaliteter gir hun oss sterke sanselige opplevelser samtidig som hun hentyder til noe vi ikke helt forstår. Men vi grubler på det - lenge etterat vi har forlatt utstillingen på Voss!

Kulturstrøm

  • Girl in Red med historisk milepæl

    Ho er den første norske kvinnelege artisten som har fått éin milliard strøymingar på ein song på strøymetenesta Spotify.

    Det er låten «we fell in love in october» som har bikka éin milliard, ifølgje VG. Låten blei gjeve ut i 2018.

    Marie Ulven Ringheim, som ho eigentleg heiter, seier til avisa at ho synest det er veldig gøy at ei låt som ho har skrive, produsert, miksa og mastra har resonnert så mykje.

    Girl in Red
    Foto: ANNA KURTH / AFP
  • «Victoria må dø» vant publikumspris

    Den norske filmen «Victoria må dø» vant publikumsprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand.

    «Mounted Games» av Karen Houge vant årets pitchekonkurranse og «Smerteterskel» stakk av med prisen for beste kortfilm.

    Festivalsjef Cathrine Sordal forteller i en pressemelding at det har blitt vist 83 filmer fra 42 land under årets festival.

    Barnefilmfestivalen har i år delt ut 10 ulike filmpriser. Her kan du lese om alle vinnerne.

  • Aaron Sorkin skriv «The Social Network»-oppfølgar

    Aaron Sorkin held på med eit manus til det han kallar «ein slags The Social Network-oppfølgar», fordi han meiner Facebook har skulda for storminga av Kongressen i USA 6. januar 2021.

    Det sa Sorkin under ei direktesending av podkasten «The Town». Han vil derimot ikkje seia kvifor han meiner Facebook står bak storminga.

    Sorkin fekk ein Oscar for manuset til dramafilmen The Social Network frå 2010, regissert av David Fincher. Filmen tek for seg oppstarten av Facebook.

    Sorkin har tidlegare sagt at han ønsker å skriva ein oppfølgar som utforskar «den mørke sida» av Facebook, særleg dersom Fincher vil regissere.

    Aaron Sorkin
    Foto: GARY HERSHORN / Reuters