Mari Slaattelid på Voss

Kunstneren Mari Slaattelid fikk æren av å være den første utstiller i Voss Kunstlags lokaler da det nye kulturhuset på Voss åpnet 6. januar i år. Et spennende bygg - selv om man gjerne kunne ha satt av flere og større rom for utstilling av kunst. Men bildene på utstillingen var valgt med omhu. Og var det ikke Slaattelids programerklæring vi så rett fremfor oss i "Snitt blå" og "Snitt gul"? Maleriene vi omtaler finner du på Slaattelids hjemmeside under verk i 2010 og 2008-2009. Der kan du også lese mer om Mari Slaattelids utdanning og kunstnerskap.

Vage antydninger

"Snitt gul" (til høyre på vårt øverste foto) er vakkert med avstemte, duse farger (185 x 100 cm, olje på plexiglass). De grå linjene som krysser bildet i forkant, er ved nærmere ettersyn et notestativ. Bak det ser vi en person som antagelig snakker i mobiltelefon - en skogkant bakerst. Nederste halvdel av bildet er nærmest abstrakt. Som mange moderne malere idag, henviser Slaattelid til noe. Bildene har et innhold, men det er vagt og uklart og åpen for vår egen tolkning. I andre bilder (se bak den lesende professor!) antydes et staffeli med et tomt bilde på. Vi får det i flere variasjoner. I de fleste bildene på utstillingen skjer det mye, men problemet er å sette bitene inn i et helhetlig perspektiv. Er det et tegn på vår tid?

Viser til modernismen

På vår vandring i Mari Slaattelids billedverden kan vi ikke unngå å tenke på tiden da modernismen stormet frem på slutten av 1800-tallet. Med blant annet Cézanne og Matisse som begge var opptatt av flaten - uten tanke på at det skulle være noe utenfor. Bildet skulle være sin egen virkelighet - som en sluttet fortelling. Alt streber mot musikk, sa man, og sammenlignet en skala med regnbuen. Den "musikalske", tidlige modernismen var figurativ - som øvre del i "Snitt gul". Etterhvert ble det abstrakte dominerende - som nedre del av dette bildet. Seurrat malte til og med en ramme rundt enkelte bilder for å understreke at maleriet er sin egen verden av farger og former. Vil Slaattelid gå tilbake til de tidlige modernistene? Med å antyde et staffeli i bildene "Løfter om lykke" henviser hun i alle fall til en praksis som var modernistenes. Og vi henviser til Schiller.

Schillers tanker

Dikteren Schiller skilte nemlig mellom den naive og den sentimentale i omtale av kunstneren. Med naive tenkte han på de greske dikterne som uttrykte seg direkte uten å tenke på annet enn å få ut det de hadde på hjertet. Med de sentimentale tenkte han på de moderne kunstnerne som gikk tilbake til refleksjonen. Slik Matisse var besatt på å utforske billedflaten som noe enestående - og med andre lover enn verden utenfor.

Sentimental - reflekterende

Mari Slaattelid er sentimental i den forstand at hun reflekterende går tilbake for å uttrykke det hun vil. Hun vil lage et maleri som er sin egen verden. Samtidig antyder hun et innholdet - selv om formen er mest interessant. I "Tapte saker" bruker hun overstrøkne tall som symboler. Slaattelid kjenner godt sin kunsthistorie og viser stadig til tidligere tiders kunstnere, men det er vage hentydninger. Med sine maleriske kvaliteter gir hun oss sterke sanselige opplevelser samtidig som hun hentyder til noe vi ikke helt forstår. Men vi grubler på det - lenge etterat vi har forlatt utstillingen på Voss!