«Prisme: tegning fra 1990-2012»

Den konvensjonelle og uspennende rammen for utstillingen klarer ikke å ødelegge for de mange flotte enkeltarbeidene.

Mona Pahle Bjerke

I kveld åpner Museet for Samtidskunst nok en utstilling der et enkelt medium står i fokus. Med utgangspunkt i samlingen har de tidligere presentert både skulptur og installasjon, nå er turen kommet til tegning.

Utstillingen "Prisme: tegning fra 1990 til 2012" viser et bredt spekter av ulike tegneriske uttrykk Utstillingen favner både norske og internasjonale kunstnere.

En levende legende

Evenmentets helt store attraksjon er utvilsom den britiske konsept – og jordkunstpioneren Richard Long, som er en levende legende i kunstens verden.

Han er særlig kjent for sitt prosjekt fra begynnelsen av 70-tallet, da han gikk frem og tilbake over en slette i Peru til det dannet seg en skjør tegning i terrenget, som et kraftfullt bilde på hvor flyktige de er, de sporene vi etterlater oss på jorden.

Et flyktig gjørmemaleri

På Museet for Samtidskunst har Long laget et gjørmemaleri direkte på veggen i trappen opp til annen etasje. Med en enorm passeraktig innretning har han trukket opp to sirkler inni hverandre. Så har han innenfor linjene påført gjørmen med hendene, slik at vi kan se sporene etter fingerene hans i overflaten.

Han har jobbet hurtig og energisk og den tyntflytende gjørmen har sprutet til alle kanter, og dannet mindre og større striper som kan minne om kornaks, eller stiliserte stjerneskudd som bryter med den klare, rene formen som danner en veldig ring på veggen.

Long har gjennomgående dyrket det flyktige uttrykket, det som motsetter seg en varekvalitet, og det som nekter å la seg skrive inn som en del av underholdningsindustrien.

Også dette arbeidet har noe umiddelbart og øyeblikkspreget. Da jeg kom til pressevisningen hadde gjørmen knapt nok tørket, og legenden selv gikk rundt med søle i håret. Verket har jo også en tilmålt tid, det vil bli vasket bort, og malt over når utstillingen stenger i august.

Den fortvilede, utslitte kvinne

Utstillingen favner selvfølgelig også en hel del viktige norske kunstnere. Vi finner for eksempel flere av bilder av Vanessa Bairds uhyggesvangre, eventyrinspirerte bilder.

Blant annet finner vi et bilde av en slags grotesk piknik. Her ligger forskjellige personer og hviler i gresset, og mellom dem sitter en kvinne kledd i en pikeaktig sommerkjole, selv er hun definitivt over den første ungdom.

Hun sitter helt rolig med et fraværende, men samtidig desperat uttrykk i øynene, og klipper av seg fingrene så blodet siler.

Her er det som så ofte ellers hos Baird, den fortvilede og utslitte kvinnen vi møter. Hun som gjennom morsrollen helt og holdent er frarøvet sin frihet. Bildene viser også den forfengelige smerten ved det å eldes i en verden der skjønnhet og ungdom er den viktigste valutaen, ikke minst for kvinner.

Uspennende utstillingsidé

Som utstillingsidé synes jeg dette er ganske uinteressant. Det å kategorisere alle disse arbeidene som ”tegning” beriker ikke vår opplevelse av dem. Det bidrar heller ikke til å skape noen spennende dynamikk mellom de forskjellige arbeidene.

Medium eller kunstform er ganske enkelt ikke en spesielt relevant kategori i samtidskunsten i dag. Det er få kunstnere som tenker på seg selv som ”maler”, ”skulptør” eller ”tegner”.

Både det faktum at tegning i dag har en sterk posisjon i samtidskunsten, og at det kan være så enormt mye mer enn tusj, blyant eller kull på papir er for øvrig også gammelt nytt, en sannhet vi har tatt innover oss med gjentatte flotte tegnebiennaler.

Tross rammen, en god og severdig utstilling

Men når den kritikken er fremført, må jeg si at kurator Gavin Jantjes innenfor disse konvensjonelle og lite spenstige rammene tross alt har gjort et meget godt utvalg av arbeider, og slik sett er det jo blitt en bra og severdig utstilling.

En usynlig, vag og intetsigende ramme gir riktig nok ikke noe særlig, men den makter jo heller ikke å ødelegge så mye.

Hvem er du i Kampen for tilværelsen?

Hvem i Kampen for tilværelsen likner mest på deg? Ta quizen, og finn ut om du er småbitre Jørgen, språkinteresserte Tomasz, prosjektorienterte Karianne eller synske Anneli.