«Jeg kan umulig bli helt mainstream, for det er ikke helt mainstream å være 1,88. Det er flere ting ved meg som ikke leverer varene for mainstream-samfunnet.»
Det sa Anne Grete Preus da hun ble intervjuet av NRKs Mona B. Riise i fjor, da den ellers private artisten inviterte på et sjelden hjemme-hos-intervju i anledning hennes markering av 30 år som soloartist.
Å være annerledes fører gjerne med seg en sårbarhet, men blir den kanalisert riktig, kan annerledeshet være verdifull bagasje. Slik det var for Anne Grete Preus.
Hun var den høyeste jenta i skolegården, hun som gikk på skattejakt i platebutikken og som allerede året etter den første nylonstrenggitaren ønsket seg en ny. Denne gangen med stålstrenger, for å få en råere lyd til sine selvkomponerte låter.
Det høres kult ut i ettertid, men å forfølge disse interessene som ung jente på 70-tallet, krevde nok både ekstra mot og integritet. Anne Grete Preus hadde begge deler. Griningen tok hun i dusjen, sa hun til NRK.
Selv om hun ikke hadde en høylytt feministisk tilnærming til artistvirket sitt, som rebelsk frontfigur i de suksessfulle rockebandene Veslefrikk og Can Can, og senere som soloartist, er det mange kvinnelige låtskrivere som føler takknemlighet for Anne Grete Preus.
Ikke bare fanget hun tidsånden som låtskriver og artist, Preus viste at rock også er en jenteting.
I 1994 hadde hun for lengst startet sin karriere som soloartist, men det var med albumet «Millimeter» at hun ble en folkekjær artist.
Hun gjorde storeslem på Spellemannprisen og laget plutselig «hits» for det norske folk. Med et roligere, mer tenksomt og litterært univers hadde hun igjen skapt et helt eget uttrykk. Et sted der hun gikk i dybden, med temaer rundt de skakke og sårbare sidene av livet.
Facebook-feeden over det ganske land viser at folk har satt pris på akkurat det.
Alt går litt langsommere her på jorden
Når hele himmelen faller ned.