Hopp til innhold

Mysteriet Hallvor Engelbretson

OSLO (NRK): Han var populær plateartist i 1916, ble brutalt straffet av nazistene og døde. Så ble han glemt.

I januar 2018 la en av Norges mest kjente trekkspillere, Håvard Svendsrud, ut et bilde av en plateetikett på facebook-gruppa «Forum for hardingfele», med påskriften:

«Jørn rængjo, av Ola Mossefinn, spillet av Hallvor Engelbretson, Arendal.»

«Har noen her inne hørt om denne spelemannen?», spurte Svendsrud.

«Endelig!», tenkte NRKs folkemusikk-journalist Leiv Solberg da han så spørsmålet.

Endelig hva?

Endelig er en løsning på mysteriet Hallvor Engelbretson innen rekkevidde.

Lyden av Norge. På starten av 1900-tallet vokste grammofonindustrien i Norge. Fra 1910 til ca. 1930 ble det gjort nær 150 grammofoninnspillinger med hardingfele.

Dette var før radioens tid her til lands, og «nasjonalmusikk», i dag kaller vi det folkemusikk, solgte godt.

Det ærverdige britiske plateselskapet «The Gramophone Company» var interessert i artister i mange land, og hadde egne kontaktpersoner i Kristiania.

Disse kontaktene valgte ut musikere og planla opptak. Engelskmennene kom med teknikere og utstyr. Innspillingene ble oftest gjort i et hotellrom på Grand Hotel i Kristiania.

Og slik ble lyden av Norge festet til historien.

Grammofonplatene fra denne tiden var ikke av vinyl men av keramikk. Det var med andre ord skjøre greier, som knuste hvis de gikk i gulvet. «Steinkaker», ble de kalt.

En kasse med historie. For 40 år siden i år, på høsten i 1978, kom det inn en gammel trekasse fylt av støvete, gamle grammofonplater til folkemusikk-avdelinga ved Universitetet i Bergen.

Kassen kom fra Hardanger Spelemannslag og var proppfull av folkemusikk.

NRKs folkemusikk-journalist Leiv Solberg jobbet ved universitetet på den tida og det var han som tok imot samlingen.

Leiv skjønte umiddelbart at dette var verdifullt.

Plateinnspillingene fortalte nemlig mer enn nedskrevne noter noen gang kunne, hvordan de gamle spelemennene faktisk spilte musikken.

Leiv fikk tak i en sveivegrammofon som kunne spille dem av – lyttet og lærte – samtidig begynte letingen etter mer.

Kanskje fantes det flere slike samlinger?

Han oppsøkte alt som fantes av arkiver, samlinger og privatpersoner som kunne tenkes å besitte flere innspillinger.

Dette var (lenge) før internett, så det var bare å reise rundt og banke på dører.

Innsamlingsarbeidet førte etterhvert Solberg til Universitetet i Oslo og en hovedoppgave i musikkvitenskap.

I den ville han vise hvordan de tidligste grammofonplatene med kjente spelemenn som Knut Dahle, Ola Mosafinn og Sjur Helgeland har satt preg på spillet til utøvere i vår tid.

Mye av arbeidet handlet om å finne de gamle innspillingene.

Leiv satt på oversikter over hvor og når og hvem som spilte hva, såkalte diskografier, men selve grammofonplatene var ikke alltid lett å få fatt i.

Underveis i en stirre-økt på lista over innspillinger gjort av «The Gramophone Company» i Kristiania i 1916 (helt presist på innspillingene fra Grand Hotel 7. desember 1916) stoppet han fingeren ved et for ham ukjent navn.

«Hallvor Engelbretson fra Arendal»

Hvem var det?

Han må ha vært en anerkjent hardingfelespiller. Det var ikke hvem som helst som fikk kontrakt med et internasjonalt grammofonselskap.

Solberg mente å ha god kjennskap til norske spelemenn, men Hallvor Engelbretson? Heller ingen av Leivs kontakter i folkemusikkmiljøet visste noe.

Ifølge lista Leiv satt med skulle det være fem 78-plater med Hallvor Engelbretson. Til sammen ti hardingfele-slåtter, én på hver side.

Men han fant ikke musikken.

Ingen arkiver eller samlere kunne hjelpe ham, musikken var ikke å oppdrive. Ingen hadde en gang hørt om mannen. Motvillig ga han opp.

Hallvor Engelbretson forble kun et navn på en liste – som etter hvert ble glemt. Også av Leiv Solberg.

Inntil plate-etiketten dukka opp i Facebook-feeden.

Det viste seg at eieren, Håvard Svendsrud, hadde fått Engelbretson-plata av en avdød spelemann for over ti år siden, og at han også hadde lurt på hvem mannen var.

Mye har skjedd siden 1970-tallet. Internett, for eksempel. Leiv søkte og fant raskt ut at Folkemusikkarkivet i Buskerud nylig hadde fått inn en gammel platesamling.

Der var jammen seks av de ti slåttene med Engelbretson Leiv hadde jakta på for nærmere 40 år siden.

Musikken var allerede blitt digitalisert og renset for støy, fantes som filer og kunne sendes på e-post. Leiv fikk endelig høre musikken.

Engelbretson var dyktig. Han var klassisk skolert, og han var tydelig inspirert av vestlandsspelemenn som Sjur Helgeland og tradisjon i Telemark. Gøy!

Med fornyet interesse trålet Leiv nettet videre. Nå hadde han endelig funnet musikken, men hvem var mannen Hallvor Engelbretson?

Folketellinger, slektssider, gule sider …

Leiv fant en datter! Turid Engelbretson Aspelund bor på Grefsen i Oslo. 15 minutter i bil fra NRK. Leiv Solberg tok kontakt.

Ville hun ha besøk og høre farens opptak fra 1916? Kunne hun fortelle Leiv om faren?

Ikke til å tro! Turid Engelbretson Aspelund er en kvikk og blid 80-åring som ønsker NRK velkommen med sin datter Christine Aspelund.

Veggene i stua på Grefsen er dekket av malerier malt av faren, Hallvor Engelbretson.

Alle møblene er også etter faren. Farens gamle bord er dekket av fotografier, gamle brev og konsertplakater. Turid har forberedt seg.

For Leiv Solberg er det som om mannen han aldri fant er til stede. På veggene og i rommet. Endelig skal han få høre om den ukjente spelemannen.

Turid er også spent.

Hun skal for første gang høre musikken faren spilte inn på plate i 1916. Hun kan nesten ikke tro at de 102 år gamle opptakene familien trodde var tapt har dukket opp.

Turid forteller glødende om den kreative faren. Hun husker hvordan han spilte og malte i timevis hjemme i det laftede tømmerhuset han selv tegnet og fikk bygget i Arendal. Av materialer fra Telemark der farsslekta kom fra.

Vi får høre om en kjent og aktet kunstner både i Arendal og i hovedstaden i tiårene før andre verdenskrig. Likevel er han så godt som ukjent i dag.

Hva skjedde?

Familien vet lite om oppveksten i Arendal, men Hallvor ankom Kristiania i 1910 og fikk jobb som elektrikerlæregutt og lysmann på Det Norske Teatret.

Noen år senere begynte han på Musikkonservatoriet i hovedstaden og lærte klassisk fiolinspill. Det var musiker han ville bli.

Ambisiøs. Etter hvert mestret han både det klassiske repertoaret på fiolin og folkemusikk på hardingfele.

På konsertplakater datteren Turid har spart på framgår det at han spilte både Paganini, Ole Bull og «nasjonalmusikk», altså folkemusikk.

Dette var en miks som var vanlig i en tid med sterkt nasjonal bevissthet.

Hallvor ville lære enda mer hardingfelespill og begynte på folkehøgskole på Voss. Der ble han elev av den legendariske spelemannen Sjur Helgeland.

Bakpå et foto av seg selv og den aldrende spelemannen skrev han:

«Helgeland er en av de beste i landet, men jeg skal ta ham igjen».

Bildet sendte han som postkort hjem.

Familien Engelbretson klarte seg godt økonomisk. Mest av alt var det landskapsmaleriene hans som var innbringende (han var selvlært, men dyktig).

Familiens T-Ford kom i hus etter en kreativ jobb for Ford, serviset vi drikker kaffe av i stua til Turid i bytte mot en jobb for Porsgrunds Porselænsfabrik.

Selvbevisst. Selv om Turid bare var fem år da faren døde, husker hun ham godt. Og familiens fortellinger har forsterket bildet av en spesiell personlighet.

Hallvor var en selvbevisst mann som stolte på seg selv og sine evner.

Han tok gjerne selv kontakt med folk han ville selge sine tjenester til, både som spelemann og kunstmaler.

En smule forfengelig var han nok også, alltid pent kledd med vest og sløyfe, og alltid med hatt utendørs.

På en konsert Hallvor holdt i Gamle Logen i Kristiania traff han Asta Halvorsen. De giftet seg i 1925, bygget huset i Arendal og fikk døtrene Berit og Turid.

Turid forteller at faren var svært opptatt av det norske.

Døden. Da nazistene kom til Norge i 1940 var ikke Engelbretson særlig fornøyd. Han ble med i illegalt arbeid.

Tyskerne mistenkte ham for motstandsarbeid vinteren 1943. Som straff ble han tvunget til å løpe uten klær rundt en flaggstang. 200 runder i iskulda.

Spelemann Hallvor Engelbretson fikk lungebetennelse, var alvorlig syk i tre uker før han døde 5. juni 1943, 49 år gammel.

Fortellergleden og entusiasmen i stua på Grefsen dabber av. Dette er det ikke like hyggelig å snakke om.

– Det var et hardt slag for oss alle, sier Turid.

Like etter farens død beslagla nazistene familiens hus. Tyske offiserer skulle bo der, familien ble sendt på dør.

– Vi var glade for at pappa aldri så bildet av Hitler de hengte opp i stua, og som hang der da vi kom tilbake etter krigen.

Ukjent krigsinnsats. Hva Hallvor Engelbretson faktisk drev med av illegalt arbeid får vi nok aldri vite. Familien vet lite, for det var ikke vanlig å fortelle hva man drev med.

– Det snakket han aldri om, sier Turid.

Heller ikke i offisielle arkiver er det spor. Navnet hans er hverken registrert hos Norsk Hjemmefrontmuseum eller i lokale krigsarkiver i Agder, og alle som måtte vite noe er døde. Det vi vet er at han som mange andre nordmenn gjorde en innsats i kampen mot okkupasjonsmakten, og at han måtte bøte med livet for det.

Etter hans død ble det stille om Hallvor Engelbretson. Huset, bilen og fela ble solgt. Enken Asta trengte pengene.

Bare familiens minner var igjen.

Datterens møte med sin far. I huset på Grefsen er alt klart. Leiv har fått historien han har lengtet etter, nå skal Turid får høre sin far. Stemningen er på topp igjen.

Musikken ligger klar på laptopen og høyttalere med. Det låter litt grumsete i starten, men etter hvert blir det bedre. Ganske bra faktisk, til å være 102 år gamle opptak.

Turid sitter henført og beveget. Hun forteller at dette tar henne tilbake til barndommen og minnene om faren som spilte i tømmerhuset i Arendal.

– Så fantastisk, tenk at det er pappa.

– Ja, er det ikke rart? Han var en habil musiker, sier Leiv og smiler.

– Hvor gammel var han der?

– Han må ha vært 22, har jeg funnet ut, sier Leiv.

– Det er veldig flott.

– Ja, han var dyktig. Det var moro å finne disse opptakene. De gir et spennende bilde av norsk kultur i en tid med nasjonal identitetsbygging.

Når vi takker for oss legger Leiv Solberg igjen en minnepinne med musikken.

Familien har fått enda et minne om Hallvor Engelbretson.

Ps. Senere har vi fått vite at Turids eldre søster Berit (92) ligger med iPhonen sin om natten hjemme i København der hun bor og hører på opptakene hun har fått sendt fra Norge.