NRK Meny
Anmeldelse

«Macbeth» rir igjen

Så har Jo Nesbø levert sin versjon av William Shakespeares maktspilldrama «Macbeth». Boken er lang – for lang. Det er allikevel langt på vei den eneste seriøse innvendingen jeg har å bringe til torgs.

Jo Nesbø

Jo Nesbø har skrevet seg opp mot William Shakespeares Macbeth i sin nye roman.

I lesingen av en ny bok som skal anmeldes, vil jeg oftest stille meg spørsmål som «Hva er dette? Hva slags bok? Hva er forfatterens intensjon?». Denne gangen er det helt unødvendig. Svaret er gitt: «Macbeth» er Jo Nesbøs forsøk på å skrive seg opp mot og gi sin versjon av William Shakespeares skuespill fra tidlig 1600-tall med samme navn. Eller som Nesbø selv uttrykte det i et lanseringsintervju nettopp: denne gangen er synopsis skrevet av William.

Desto større er grunnen til å spørre om Nesbø har fått det til. Har han så å si svart på oppgaven, laget en ny, lesverdig versjon av det berømte skuespillet, oppført i utallige teatre gjennom fire århundre, filmatisert en rekke ganger? Samtidig – Jo Nesbø er thrillerforfatter. Hans versjon er også en moderne thriller, en handlings- og actiontung spenningsroman. Er den vellykket? Jeg kommer til det.

Historiske friheter

Så vel Macbeth som kong Duncan var historiske personer i det historiske Skottland i første halvdel av 1000-tallet. William Shakespeares fortelling tar seg store friheter med de historiske fakta og er fremfor alt et sterkt stykke teater om makt, maktkamp, svik og menneskets moralske svakhet og feilbarlighet.

Jo Nesbø har lagt handlingen til 1970, da det var gått et kvart århundre siden «siste verdenskrig ble stanset av to atombomber». En by uten navn, et like navnløst land er arena, selv om vi må anta at området Fife er skotsk også hos Nesbø. Det konstant drivende, forurensede regnet, all skitt og en ubendig understrøm av politisk og økonomisk korrupsjon, danner sammen med referansene til kald krig dystre bilder av et mulig britisk 70-tall der kullstøv og kjemiske utslipp nesten kan sanses – på og mellom linjene.

Det tar ikke lang tid før de første tydelige referansene til Shakespeares forelegg dukker opp i teksten – oftest både fint og snedig utført. Iblant som tilnærmede sitater, fint flyttet over til Nesbøs univers: «Sov ikke mer, nå myrder Macbeth søvnen». Sammenfall i navn er rimeligvis et annet element som knytter verkene sammen. Kong Duncan er i 1970 byens nye politimester med ambisjoner om å rydde opp etter den gjennomkorrupte forgjengeren, han som styrte byen som en diktator i mange år. Macbeth, en tidligere sprøytenarkoman barnehjemsgutt, har gått gradene i byens ene politistyrke, Garden. Snart er han Duncans rival og morder – også her etter å ha fått spådommer om fremtiden fremsatt av tvetydige kvinnefigurer. Nesbøs transport av stoffet fra et klassisk teaterformat til en filmatisk estetikk er i stor grad vellykket. Teksten er billedsterk, til overmål i mange av de tallrike voldsscenene, og effektivt fortalt. Mer enn én gang føler jeg meg hensatt til et slags tv-serieformat – og da mener jeg ikke i en negativ forstand.

Det siste har også med lengde å gjøre. Shakespeares original er et ganske kortfattet skuespill. Det kan man ikke si om 2018-versjonen. Et sidetall som passerer 570 sider forteller at Nesbø har brodert fortellingen ganske langt ut over originalens grenser. Ikke galt i seg selv, men som så ofte ellers er jeg ganske sikker på at begrensningens kunster og tøffere redigering ville løftet inntrykket ytterligere.

Amerikansk i klangen

Når det er sagt: «Macbeth» er en bok det finnes mange grunner til å lese, også utover den rene underholdningsverdien, som for øvrig er betydelig. Jo Nesbøs språk driver godt, dialogene er gode, selv om jeg både undres og morer meg litt over hvor amerikansk det klinger. Som flere av de senere bøkene fra Nesbøs hånd, er også «Macbeth» sterkt markedstilpasset et internasjonalt publikum: Den navnløse byens politiske og administrative styringsstruktur er først og fremst gjort begripelig for amerikanske lesere – og samtidig velegnet for et korrupsjonsdrama som dette. (Nesbø har tidligere tilpasset Oslos styringsstruktur på samme måte, og av samme grunn, vil jeg anta).

Under alle andre forutsetninger ville jeg hatt én viktig innvending til: Macbeths forvandling fra modig, pålitelig helt til paranoid, morderisk manipulator med keiserlige ambisjoner er ubegrunnet og skjer ubegripelig lett og raskt etter litt påtrykk fra en spådom og hans elskede Lady. Men: Det får William ta skylden for. Hans beretning om Macbeth er et lærestykke om makt, svik, moral og menneskenes skrøpelighet, ingen realistisk krimfortelling. Så da så. Men ellers er Macbeth bra nok for denne leseren.

Passer for deg som

  • ikke tar sjangerbegrensninger så tungt.

Flere anmeldelser fra NRK

Ferskenen

«Frå Johan Harstad kan ein vente seg litt av kvart, og få det. Men ei samling på 15 krimromanar som kallar på skratten, vil eg tru overraska sjølv den mest ihuga fansen. Like fullt: Der har du 'Ferskenen' i handa.» Les anmeldelsen

kan man dø to ganger - omslag

«Leif G.W. Persson har skrevet kriminalromaner siden 1978 og kan sitt fag fremdeles. 'Kan man dø to ganger?' er for lang, men ganske god også.» Les anmeldelsen

Arne Dahls Innland

«Vinteren blir eldre, strømmen av nye kriminalbøker øker på. Arne Dahls andre bok om etterforskerne Berger og Blom er en av dem: spennende, voldelig så det holder – og distansert.» Les anmeldelsen