NRK Meny
Normal

Teateranmeldelse: Uferdig, men fin

Jon Fosses aller siste teaterstykke «Hav» plasserer alle i samme båt.

Fra stykket 'Hav'

Svein Tindberg i «Hav».

Foto: Thor Brødreskift / Festspillene i Bergen

Et forventningsfullt vemod preget noen av oss i forsamlingen da det som trolig er Jon Fosses siste stykke for teateret hadde urpremiere under Festspillene i Bergen.

Fosse er en av vår tids viktigste dramatikere, og hans knappe 40 skuespill og scenetekster er blitt satt opp på over tusen forskjellige scener i verden.

Med «Hav» er det kanskje slutt. I alle fall sier han det selv.

Derfor var forventningen sterk og presseoppbudet stort i den lille salen på Ervingen kulturhus i Bergen under premieren.

Begynner og slutter ved havet

Han begynte ved havet og avslutter kanskje også der.

Det visuelle åpner som skarpt fyrlys, skaper havlys og havblikk og er i seg selv en slags åpenbaring.

Karen Frøsland Nystøyl

I skuespillet «Hav», som kom i bokform to dager før premieren, er karakterene om bord på en båt. Kanskje. Mens paret i «Nokon kjem til å komme», Fosses første skuespill, ankommer sitt nyinnkjøpte hus, avsidesliggende et sted ved havet, for å være alene.

Men snart aner de at de ikke er alene, og en angst for noe eller noen vokser frem. Noen kommer til å komme.

Denne udefinerbare størrelsen og udefinerbare angsten vokser seg gjennom Jon Fosses forfatterskap, til den nå, i «Hav», er som en slags tåke for øynene på karakterene.

Angsten bunner i frykt for ensomhet, isolasjon og i redselen for det fremmede. Og denne angsten presses frem gjennom møtene Fosse fører karakterene inn i. Møter som genererer noe i dem.

Karakterene konfronterer hverandre

I «Hav» møtes Skipsføraren og Gitarspelaren. De er om bord i en båt, får Gitarspelaren vite når han spør.

Men han ser ingen båt.

Fra stykket 'Hav'

Birgitte Larsen i «Hav».

Foto: Thor Brødreskift / Festspillene i Bergen

Og mer enn i noe annet skuespill av Jon Fosse konfronterer karakterene hverandre: «Men er dette eit skip», spør Gitarspelaren. «Er dette eit hav?» Han setter spørsmålstegn ved Skipsførarens verdensanskuelse og overbevisning.

Skipsføraren forsvarer seg. «Ja, det er et skip, ja, vi er på havet». Stykket har en metafysisk dimensjon allerede fra starten: Skipsføraren og Gitarspelaren har ulike syn på verden, Gitarspelaren må tro på at Skipsførarens skip finnes, for han kan ikke se det.

Skipsføraren må lytte godt, skal han høre Gitarspelarens luftgitarspill.

Alle i samme båt

Siden dukker Kvinna, Mannen, Den eldre mannen og Den eldre kvinna opp. De er med på skipet, de gledes og grues over å møte hverandre. Den eldre mannen og Den eldre kvinna tiltales Far og Mor av alle karakterene.

Hvem er de? Hva er deres identitet? De vet det knapt selv.

Og med ett, når salen mørklegges etter en ganske kort tid, er publikum tatt med om bord i båten.

Publikum danner en ring rundt spillet, og alle blir seilere på samme hav eller passasjer i samme båt.

Saken fortsetter under bildet.

Fra Jon Fosses 'Hav'

Morten Espeland i «Hav».

Foto: Thor Brødreskift / Festspillene i Bergen

Samklang mellom virkemidlene

Regissør Kai Johnsen, som blant annet satte opp verdens aller første Fosse-oppsetning «Og aldri skal vi skiljast» i 1994, skriver i programmet at Fosses tekstlige ikonografi gir rom for de andre teatrale virkemidlene:

«Rommets musikk, lydens fargar, rørslenes talande kraft, potensialet i kvart augeblikk.» Johnsen fremhever det menneskeliges polyfoni, flerklangligheten, i Fosses dramatikk.

Det har han rett i. Derfor velger han også å la virkemidlene drive forestillingen.

Han lar replikkene stå for musikken, men gir god plass til det visuelle, lyssettingen og Ingrid Tønder og Klaus Kottmanns videodesign, som er som et langsomt crescendo av farger og stemninger.

Det visuelle åpner som skarpt fyrlys, skaper havlys og havblikk og er i seg selv en slags åpenbaring.

Ut av Fosse-flyten

Stykket har noe ubestemmelig uferdig ved seg.

Karen Frøsland Nystøyl

Karakterene finner hverandre, gledes over å møtes, men kjenner hverandre likevel ikke og går fra hverandre igjen.

Ingen ønsker å bli forlatt, men de forlater hverandre likevel. Johnsen lar så å si aldri karakterene være nær hverandre fysisk, til forskjell fra sceneanvisningene i manuskriptet.

Det skaper stor avstand i den lille teatersalen og gjør det dystert.

I denne dysterheten lever Fosses repeterende replikker. Replikkene ser nesten ut som dikt, med åpne linjer og hverdagslige ord, uten tegnsetting – kun det viktigste er med. Det gjør teksten ekstremt åpen, og det gir mulighet for utallige stemninger og tolkninger.

Det kan noen ganger være utfordrende. Den store muligheten for små detaljer kan føre et Fosse-stykke i mange retninger. Repeterende replikker, som «Eg er skipsføraren» og «Eg er gitarspelaren» kan få publikum til å le. Og da blir avstanden til det eksistensialistiske de kan representere noen ganger stor.

Sagt på en annen måte: De får publikum ut av Fosse-flyten, av tekstens premisser.

Slik var det noen ganger under premieren på «Hav». Stykket hadde i tillegg noe ubestemmelig uferdig ved seg. Det hadde litt å gjøre med deler av scenografien, to store trekonstruksjoner, som kunne ligne vindusrammer, som lå på bakken og som egentlig aldri fikk noen funksjon.

Fra stykket 'Hav'

NRKs anmelder roser stykket for bruk av visuelle virkemidler.

Foto: Thor Brødreskift / Festspillene i Bergen

Det hadde noe med en litt treg start å gjøre. Men det uferdige vil spille seg inn etter hvert.

Et stykke som skaper undring

I «Hav» er havet en størrelse utenfor karakterene selv. Havet er noe som finnes, som lever sitt eget liv, noe en må tro eksisterer. Havet er «berre noko som er».

Denne samtalen om havet føres av Gitarspelaren og Skipsføraren gjennom hele stykket, og den er ikke over når stykket er slutt.

«Hav» føyer seg inn blant stykkene som handler om menneskenes vilkår, om eksistens og identitet. Fosse lar de rotløse, redde og utrygge menneskene komme til orde.

En times tid er publikum og karakterene medpassasjerer på samme reise over samme hav. Et reisefølge egnet til å skape undring.

Og jo mer publikum går med på tekstens premisser, jo rikere vil reisen bli.

LES OGSÅ:

Fra stykket 'Hav'

Hildegunn Riise i «Hav».

Foto: Thor Brødreskift / Festspillene i Bergen