En glimrende raring på Nord-Trøndelag Teater

OK, jeg innrømmer det med en gang.

I fare for å få på pukkelen av folk som mener jeg ikke har forstått noe som helst av den ypperste teaterkunst, så har jeg ofte opplevd Jon Fosse sine tekster som monotont gjentagende uten forståelig effekt. Som en blanding mellom det litt for ubegripelige og det selvfølgelige.

Men for all del, han makter å presentere flere tanker enn ord.

Tøft utgangspunkt

Ja, jeg vet at Fosse er en svært så velkjent og prisbelønt forfatter og dramatiker og at hans tekster er oversatt til et utall språk og høyt elsket. Men nok om det.

Nord-Trøndelag Teater har valgt å dramatisere en av hans noveller: Og så kan hunden komme. Det er et tøft utgangspunkt.

Fint oppsett

Scenen er enkel, ei seng, et rom, et vindu med gardin, et snev av film, en musiker, en skuespiller og noen møbler. Der skal Paul Ottar Haga fange publikum rundt sterke dilemma hos en mann som skal drepe en annen fordi den andre angivelig skal ha tatt livet av mannens hund. Og det gjør han, med noen få av de dilemmaene et slikt plott kan bygge opp rundt.

Historien er heller ikke denne gang overraskende eller innfløkt. Den er minimalistisk eller enkel og liketil. Her er det tankene, ordbruken og det noe merkelige som teller. Fosses opplegg er som regel alt annet enn fysisk teater og det sirkler rundt en snurrig person eller fortelling eller begge deler.

Haga gjør jobben

Styrken i Nord-Trøndelags Teaters versjon er fortelleren Paul Ottar Haga. Han evner virkelig å få fram de ulike sinnsstemningene, utbruddene, dilemmaene, stillheten og tankene som dukker opp hos den noe enkle, ensomme karakteren han spiller.

Og han er tro til Fosses sedvanlige betraktende stil til følelser hos sine rollefigurer. Han elsker hunden på en noe flat og stille måte og dreper på samme vis. Litt fjern fra sine følelser og virkeligheten.

Men Haga trekker det i en retning som gjør fortellinga sterkere, nærmere, ektere på sett og vis, enn mye av det andre Fosse-istiske jeg har sett. Haga er rett og slett et funn her.

Herlig musiker

Det er også Daniel Sanden-Wargs musikalske bidrag på diverse folkeinstrument. Han er som en selvfølge til stede på scenen. Musikalsk betraktende til det hele.

Denne teksten er oversatt til trøndersk og det fungerer utmerket. Er vi litt enkle, innfule og folkesky?

Jo, alt i alt. Dette er bra. Det beste Fosse-stykket jeg har sett. Lykke til.

(Disse tankene er basert på førpremieren.)