Tøft om å ta rette valg

Før het det at noen var kommet i uløkka hvis de ble gravide uten at de var gift. Det var som regel moren man siktet til.

Hos Taran Bjørnstad er det Even som er den ulykkelige.

Han er atten år, bor hjemme hos mamma og pappa, er på landslaget i klatring og har tenkt seg inn i førstegangs­tjenesten etter russe­feiringen.

Stormforelsket

Men det er før han forelsker seg vilt i den par år eldre Iben. De ligger sammen første kvelden, etterpå er hun umulig å bli klok på: Hun er både nær og fjern og snakker fort og mye om filosofene hun studerer for tiden, med eksistensialistene Sartre og Kierkegaard som favoritt-tenkere.

Så: Iben blir akutt psykotisk og legges inn på psykiatrisk avdeling. Ikke nok med det, hun er gravid, er allerede i tredje trimester, så abort er utelukket.

Iben oppgir Even som far til et barn hun ikke under noen omstendigheter kan ta seg av.

Hva gjør Even? Han er liv­redd for at kameratene skal få vite det:

Fra dude til dad

Eksistensielle valg er nærmest obligatorisk i ungdoms­litteraturen. Hos Bjørnstad settes de på spissen og inkorporeres i fortellingen gjennom Ibens interesse nettopp for filosofi. Det er effektivt, om ikke akkurat oppfinnsomt gjort.

Forfatteren skaper en dramatisk bue gjennom romanen fra uke 1 til uke 40, den tiden et normalt svanger­skap tar.

I løpet av de ukene har Even vært ellevilt forelsket, forvirret, vært døden nær av kjærlighets­sorg, mistet fokus på treningen, stått i fare for å bli kastet ut av russe­bussen, og altså blitt konfrontert med at han skal bli far.

Han må bestemme seg for om han skal påta seg omsorgen eller om barnet skal plasseres i foster­hjem.

Dialog-drevet

Det er en risiko­sport å skrive bok for unge voksne og legge forteller­stemmen til en tenåring. Treffer man tonen eller blir det bare beklemmende forsøk på å ta i bruk en sjargong man ikke behersker?

I det store og hele kommer Taran Bjørnstad skikkelig godt ut av det. Fortellingen er dialog­drevet, med et utpreget muntlig språk som ikke føles utenpå­klistret ungdoms­aktig.

Engelsk er en naturlig del av norsk daglig­tale i 2023. Hos Bjørnstad, som i virkeligheten, har ord som chill, insane, weird og kid sin helt naturlige plass.

Google-tips på veien

Gjennom Evens barndoms­venninne, nabo­jenta Helene, får vi tilgang til det norske trygde­systemets rutiner og støtte­ordninger rundt fødsel, barsel og omsorgs­oppgaver.

Helene ivrer for at Even bør påta seg ansvaret som far og sender ham stadig gode tips hun har googlet seg frem til. Bare unntaksvis får jeg følelsen av at forfatteren bruker henne som et tale­rør for det norske velferds­samfunnet.

Det er lett å se at Bjørnstad har gjort et grundig research­arbeid. Likevel skjuler hun det godt i en fortelling som først og fremst handler om Evens tenårings­liv og hans avgjørende valg, som han til syvende og sist må ta alene.

Velkommen til voksen­livet!

Men han er ikke alene.

Evens situasjon blir en katalysator for mer åpenhet i familien. Alle har måttet ta sine valg, hva enten det gjelder faren som stakk da Even ble født, men kom hjem med halen mellom bena og har sørget for å skaffe seg noen friminutter iblant, eller søsteren, som selv har fjernet et foster.

Møtene med mormoren, som langt inne i demensen er fullt klar for å bli olde­mor, er rørende.

Det er ikke enkelt, voksenlivet, men det er livet.

Ikke ny tematikk

«Peters baby» er en tittel mange av oss som vokste opp på 1970-tallet husker. Svenske Gun Jacobson skrev ungdoms­klassikeren om Peter, 16 år, som blir far og må ta seg av barnet alene.

De siste årenes suksess-serie «Halve kongeriket» forteller også om en ten­åring som brått får endret livs­situasjonen sin. Her er det Lena på 17 som starter på ny skole og helst ikke vil røpe for noen at hun har en ett­åring hjemme.

Så tematikken er ikke enestående, om enn den kan føles omkalfatrende, verken i litteraturen eller i det virkelige livet.

Bjørnstads styrke er at hun skildrer en helt gjennomsnittlig norsk atten­åring med ordinære interesser og ditto fremtids­drømmer, som altså opplever, og må takle, noe helt ekstra­ordinært.

Spenningen ligger i valget han må ta.

Skulle en tenåring som leser «Uke 40» også lære noe nytt om mulighetene som fins, hvis man nå skulle havne i uløkka i dagens Norge, så er det en bonus.

Vi gjør oppmerksom på at Taran L. Bjørnstad og Anne Cathrine Straume sitter i juryen for Riksmåls­prisen sammen, men at de ikke kjenner hverandre utover det.