Lettbent alvor fra Øst-Berlin

Berlin er smekkfull av forfattere og fortellinger, men drabantbyen Marzahn øst i den tyske hoved­staden må sies å ha vært et, litterært sett, temmelig uoppdaget territorium.

Dette hullet er nå fylt av Katja Oskamp som vel egentlig også fyller et hull i den tyske samtids­litteraturen.

«Marzahn, Mon Amour» er rett og slett et sjarmerende stykke post­kommunistisk feelgood-litteratur. Disse fortellingene er lettbent i formen, men bak lettheten ligger det et alvor og lurer i kulissene.

Omskolering

Historien bak boken er praktisk nok innbakt i den første fortellingen. Katja Oskamp, født 1970 i Leipzig, befant seg i 2015 i en slags midtlivs­krise.

Forfatterskapet gikk trått. Hennes siste novelle ble refusert av tjue forlag. Mannen hennes var blitt syk. Hun valgte da å omskolere seg til fot­pleier. Vi er med henne på kurs i Charlottenburg med en fargerik gjeng damer.

Før vi så følger henne på salongen i Marzahn, der hun pleier føttene til en ikke mindre fargerik gjeng med mennesker som lever i området.

Det er disse menneskene disse fortellingene handler om.

Det fleste er eldre, og det vil si at de bærer med seg en større historie om Tyskland etter krigen.

Sosialistisk eksperiment

Rent sjanger­messig kan Oskamp minne om svenske Fredrik Backman og hans ufattelig populære roman «En mann ved navn Ove».

Vi er altså i feelgood-sjangeren, der vi gjerne møter vanlige mennesker, som lever sine helt vanlige liv, som selvsagt er alt annet enn vanlige.

Humoren og hjerte­varmen er aldri langt unna. Det er en form for litteratur som tilbyr kos og hygge.

På minus­siden, og dette ligger litt til sjangeren, kan man notere at denne litteraturen gjerne er litt grunn. Den er grei på flyplassen og på stranden, men det er ingen katastrofe å la boken bli liggende igjen i seteryggen, eller i sanden.

Men denne gangen befinner vi oss altså ikke i de svenske villa­forstedene. Vi er i den blokk­bebyggete utkanten av det som inntil nylig var det eneste sosialistiske eksperimentet på tysk jord.

Denne erfaringen, som Oskamp deler med kundene sine, tilfører et ekstra lag til fortellingen.

Katja Oskamp har et fint blikk for de voldsomme endringene som har skjedd i det tidligere DDR i de siste tretti årene, noe som fanges inn når hun ser ut av vinduet på vei til jobben med trikken (M6!) om morgenen:

Østkantdialekt

Typisk for berlinernes lynne er også den fordomsfrie, åpne og saklige profesjonaliteten fotpleieren møter sine kunder med. Hun har, i likhet med byen som helhet, rett og slett sett det meste før.

Kundene (og en herlig tatovert, negle­pleiende kollega) praktiserer på sin side den gjennomgående frekke, storkjeftede omgangs­formen, som lokal­befolkningen kjærlighets­fullt kaller «Berliner Schnauze» (berlinsk storkjeft).

I original­utgaven snakker menneskene som kommer inn for å få behandling gjennomgående den særegne og litt utdøende Berlin-dialekten.

Berlinerne sier «Ick» istedenfor «Ich». «Wat» istedenfor «Was». Oversetter Mariam Lane lar personene snakke noe som ligner Oslo-østdialekt, eller sosiolekt. Eldre damer øst i Berlin snakker altså sånn som tanta til Beate i Lillebjørn Nilsens kjente vise.

Når er det egentlig på sin plass å erstatte dialekter fra utlandet med norske dialekter i oversatt skjønn­litteratur? Det korte svaret er: aldri.

Det som virket helt innlysende og riktig der, passer ikke på samme måte her. Berlin-øst og Oslo-øst er ikke det samme. Her hadde et mer normert bokmål vært å foretrekke.

Illeluktende føtter

Men folk er folk uansett hvor de er. Føttene er, har jeg nå lært, påfallende ulike. Noen av dem sensuelle. Slik er det med føttene til Fritz, som har fått neglene ødelagt av arbeids­sko med stål­kappe, men resten av dem er det ingenting galt med:

Dette må da også være den første romanen i tysk litteratur der man etter endt lesning også har fått økt sin fotpleie­faglige kompetanse.

Katja Oskamp leser folks føtter som en åpen bok!

«Marzahn, mon amour. En fotpleiers fortellinger» er sjarmerende, lettlest, og holdt jeg på å si, i ordets beste forstand: lettbent.