Lang dags ferd blir glatt

Teatersjef Runar Hodne må ha følt seg smått genial da han landet avtalen med familien Hoff/Oftebro om å gjøre Eugene O'Neills verdensberømte stykke «Lang dags ferd mot natt».

Det er egentlig overraskende at ingen har tenkt på det før.

Castingen har alt: Dyktige skuespillere, høy kjendisfaktor, full tabloid uttelling.

Kjente fjes gjennom årtier fra teater, film og såpeserie.

En storebror med betydelig filmkarriere, en lillebror som er ett av norsk teaters sjeldne stjerneskudd.

En lykkelig skuespillerfamilie som spiller en ulykkelig skuespillerfamilie på vei mot avgrunnen og inn i det dypeste mørke.

Jeg var sikker på at dette måtte bli topp eller flopp.

Men så klarer stykket, som det meste i norsk teater, å havne midt imellom likevel. Det er nesten utrolig.

Problematisk poetisk

For dem som så intervjuet med familien på «Lindmo» nylig: Flytt alle fire over på teaterscenen. Kle på dem grå og litt gammeldagse klær, men la dem beholde munterheten og gjøgleriet.

Prakk på dem en lite synlig rusavhengighet, og du har «Lang dags ferd mot natt» i et nøtteskall.

Slik jeg ser det, har ikke det kunstneriske teamet klart å lande hva «Lang dags ferd mot natt» egentlig skal være. Det er underlig at produksjonen legger opp til et poetisk mørke, mens skuespillerne utfordrer dette med alt de er og har.

Eksempler: Alt på scenen er sort. Kostymene er gammeldagse og grå. På bakveggen bølger tåken seg oppover, fint lyssatt, det er som tåkeskulpturer som sperrer karakterene inne.

Musikken er dvelende, stillestående, den har til tider en østlig klang – helt fine komposisjoner, men ikke særlig virkningsfulle som teatermusikk.

Denne produksjonen trenger noe annet enn mørk, poetisk stemningsskaping, og her har musikken en viktig funksjon i å skape driv. Men det gjør den ikke. Det er som om noen har glemt at disse virkemidlene også er viktige historiefortellere.

Dermed blir kontrasten stor til det som spiller seg ut på scenen.

Familiær egenart

For der gjøgles det. Der er det ganske god stemning. Det virker som om regissør Hodne har gitt skuespillerne relativt frie tøyler, i hvert fall latt dem få spille ut hver sin velkjente egenart.

Det er forståelig, og det er ikke sikkert det er dumt.

Det er jo dessuten det folk vil ha. Det er klart det er ekstra gøy når James Jr. (Jakob Oftebro) støtt og stadig parodierer faren. Det er ekstra mykt når scenene med nærhet spilles ut.

Det er så man kan høre en knappenål falle når de to brødrene en sen nattetime snakker ut om sjalusi.

Men det er likevel en stor kontrast mellom spillestilen og mørket estetikken legger opp til. Og denne kontrasten er bare i veien.

Når en skuespillerfamilie spiller en skuespillerfamilie, er det selvsagt samspillet som er det sentrale.

Og i det gjenkjennelige, midt i gjøgleriet, er det Jonas Hoff Oftebro som står frem med variert og interessant spill.

Han tar rytmen ned når det trengs, senker stemmen og introduserer en intens ro, han lar replikkene bli nære, hverdagslige, nesten familiære. Han lykkes flere ganger i å åpne små rom i replikkene og utvide fortellingen.

Utfordringen er at stykket ikke borer ordentlig ned i avgrunnen O'Neill har lagt åpen. Skuespillerne kommer til det punktet der de titter ned i mørket, ser på hverandre, tenker «næh» og blir værende.

Ser de rusavhengige ut, denne kvartetten? Nei. Tror vi på at de er det? Egentlig ikke. Til det er uttrykket for glatt.

Så selv om det er mørkt og de har det fælt, så blir sluttscenen med brudekjolen nærmest tam. Og det selv om Anette Hoff har noen virkelig fine øyeblikk der hun spiller ut mor Marys morfinrus.

Samtidig er dette teaterhistorisk. For første gang spiller en hel skuespillerfamilie alle rollene i O'Neills stykke, skal vi tro Oslo Nye Teater.

«Lang dags ferd mot natt» er i så måte en sjelden mulighet.

Det kunne bare blitt så mye skarpere, vondere og mørkere.