Beitemark eller gruve­drift

Loga árvvoštallama sámegillii.

Hvem eier jorden?

Hvem bestemmer om den skal være beitemark for rein eller graves opp i jakten på ettertraktede mineraler?

Kathrine Nedrejord kunne knapt skrevet en mer aktuell ungdoms­roman. Med Fosen-demonstrasjonene friskt i minne, der unge aktivister inntok Stortinget for å protestere mot vindmølleparken som kan true reindriften på Fosen-halvøya, blir «Alt for flokken» en tidsaktuell manifestasjon av en gammel kulturkonflikt.

Snedig om bærekraft

Elle er 17 år. Hun vokser opp i den lille bygda Čáppanjárga i Finnmark. Faren er reindrifts­same. Elles største ønske er å overta flokken.

Så kommer den store stygge ulven.

Gruvefirmaet Green Future – det var vel knapt nødvendig å understreke ironien i navnet – vil lete etter mineraler akkurat i det området der familiens reinflokk holder til.

Ordføreren er glad for arbeids­plasser og friske penger inn i bygda. Hva sier lokal­befolkningen?

For Elle blir det skrikende komplisert. Stefaren Ailo er i ferd med å miste jobben. Om ikke han får nye inntekter, må han og Elles mor og lillesøster flytte til Alta eller Tromsø.

Komplisert kjærlighet

Det er en velkjent konflikt Kathrine Nedrejord skildrer, i et radikalt bokmål. Men det tar tid før leserne får vite hvor akutt den blir.

For først skriver Nedrejord inn en sugende kjærlighetskonflikt, der objektet for Elles følelser er den nyinnflyttede, norske aktivisten Brage, som rekrutterer medlemmer til organisasjonen Miljøungdommen.

Elle faller pladask. Lett blir det ikke, siden vakre Brage akkurat er blitt kjæreste med en av Elles nærmeste venninner. Her utforsker Nedrejord med finstemte antenner hva som er greit og ikke, en tematikk mange lesere vil kjenne igjen.

Dyktig oppbygging

«Alt for flokken» er Kathrine Nedrejords sjette ungdoms­roman. Hun skriver også for voksne, nå sist ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris med «Forbryter og straff». I tillegg har hun vært hus­dramatiker både ved Nationaltheatret og Dramatikkens hus.

At Nedrejord har en dramatisk nerve, merkes godt.

Her er nok av utfordringer:

Skal Elle bli sammen med Brage?

Blir hun med i Miljøungdommen?

Vil bygda si ja til gruve­selskapet?

Og hvilke konsekvenser vil det få for hennes fremtid som reindrifts­same?

Show, don't tell

Å skape plot, det kan Kathrine Nedrejord. Men jeg savner et større personlig engasjement i teksten.

Det er Elle som forteller, og som sier at flokken betyr alt for henne. Likevel skal det gå nærmere 200 sider før hun oppsøker den (da regner jeg ikke med kortere tilbakeblikk eller en ulykke der flere av dyrene er blitt drept av en råkjører og hun drar ut for å se om hun kan hjelpe).

Det blir noe utvendig i Elles fortellerstil når hun beskriver vidda: Alt en ser er lave vekster, mose, steinrøys og enkelte fjell­vann her og der.

Hva slags vekster, lurer jeg på, hva slags mose og hvordan ser stein­røysene ut? Elles forbindelser til naturen og dyrene blir mer påstander enn ektefølt kjærlighet.

Og ned i en kritisk lesers hode sildrer mantraet Show, don't tell. Det blir for mye fortelling og for lite fremvising av følelser og tilhørighet.

Fortellingen lider også under at Nedrejord legger viktig informasjon inn i dialogene, som jo kan være forståelig nok, men som gjør at samtalene virker mindre ekte.

Spark til selveste Hamsun

Refleksjonene rundt folk i bygda og det samiske er skarpe og gode. Der kan hun skrive at du er bare en knøttliten grein på ei dverg­bjørk på ei gigantisk vidde, eller hun viser hvordan slekt og familie er alfa og omega siden folk alltid spør Hvem sin er du?

Kathrine Nedrejord lykkes i å skrive en engasjert ungdoms­roman, akutt aktuell, men der det litterære iblant svekkes av trangen til å tydeliggjøre.

Jeg blir truffet av den filosofiske åpningen, der forfatteren hinter til selveste Knut Hamsun og «Markens grøde», med ordene Det var en gang en sti. Vi husker selvfølgelig Hamsuns omtale av en og annen lapp, som hadde snust opp stien før Mennesket kom til det herreløse land.

Her er det Elle som har tråkket opp denne stien, mellom husene til moren og faren. Slik håper hun det skal forbli, om begge foreldrene kan ha en fremtid i bygda.

I urfolkets ånd, med et snev av resignasjon, avslutter hun med erkjennelsen av at utbytting alltid vil måtte bekjempes: