– Benjamin er den av frankfurterne som har skrevet mest inngående om forfattere og litterære emner, f.eks om Charles Baudelaire.
Bildespråket i lyrikken
Benjamin utvikler en interessant språkfilosofi, som Adorno senere viderefører. Benjamin var opptatt av at det språket vi finner i kunsten, og i særlig grad i lyrikken, er et bildespråk. Bildespråket er fundamentalt forskjellig fra det normalkommunikative, begrepslige språket, som vi bruker i nyttehensikt.
Både Benjamin og Adorno ser det begrepslige språket som en form for tvang: begrepene tvinger tingene under definisjoner. Når vi slik tvinger noe under noe annet, gjør vi oss skyldige i en voldelig handling.
Tar vare på det sanselige
I motsetning til denne tvangen står kunsten, som med sitt ikke-instrumentelle bildespråk motsetter seg det begrepslige. Derfor er Benjamin opptatt av lyrikk og av surrealismen.
Det begrepslige fremmedgjør, mens kunsten og poesien ivaretar det sanselige og det som i en viss forstand er irrasjonelt. Tanken om at litteraturen gjennom sin spesielle språkbruk tar vare på det sanselige, er en annen utgave av formalistenes idé om desautomatisering av sansningen gjennom underliggjørende grep, sier Arild Linneberg.
MARXISME
- Marxismen: Litteraturen avslører maktforhold
- 1. Virkninger i samfunnet
- 2. Kunst som vare
- 3. Marx og kunstens relative selvstendighet
- 4. Lukács og representativ realisme
- 5. Frankfurtere og kritisk teori
- 6. Bruk og kast
- 7. Adorno og prisen for framskrittet
- 8. Kunst "unyttig virksomhet"
- 9. Ideologi: samfunnets løgner
- 10. Formenes utvikling
- 11. Kunsten som gåte
- 12. Benjamin og begrepenes tvang
- 13. Proust og historisk erindring
- 14. Det historisk fortrengte
- 15. Institusjonsteori basert på marxisme
- 16. Postkolonialismen tar opp arven