Trond Svare
Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

De vet om dyr som lider. Og må lukke øynene

Noe er galt i Mattilsynet, sier fortvilte varslere på innsiden. Trond (33) er blant dem som ikke orket mer.

Trond Svare ville så gjerne stoppe bilen, men kunne ikke.

Det skjedde flere ganger den siste tiden han jobbet i Mattilsynet. Han kjørte rundt i den sølvgrå bilen sin, mellom tjern og skogkledde åser, og prøvde å tenke på alt annet enn lidende dyr. Men så kom han forbi den bygda, eller den gården.

Et av stedene der han visste hvordan dyrene hadde det.

«Uffff», tenkte Trond Svare. «Det er han ja. Der burde vi vært.»

Tynne hester, altfor skitne kuer.

Det eneste han ville, var å svinge inn på tunet, åpne fjøsdørene, se hva som skjulte seg der inne. Det var jo derfor han hadde blitt veterinær. Han ville redde dyrene, hjelpe eieren.

Men han kunne ikke, burde ikke, skulle ikke.

I stedet måtte han kjøre videre, med et magert håp om at han tok feil.

Trond Svare fotografert i bilen

Rett før sommerferien sa Trond Svare opp jobben i fortvilelse.

– Jeg visste om mange sånne steder, steder der dyr hadde det vondt. Det visste vi alle. Men mot slutten hadde vi ikke tid til å hjelpe dem, sier han i dag.

Det beste med inspektørjobben var å utgjøre en reell forskjell for dyrene. Men det var før ting forandret seg i Mattilsynet, slik han opplevde det.

Den siste dagen på kontoret var en lettelsens dag, sier Trond. Han leverte inn klærne med Mattilsynet-logoen og var fri.

Samtidig hadde han en stygg anelse idet han gikk ut døra: Kollegene som satt igjen, var i ferd med å få det enda vanskeligere.

Et tilsyn som ikke drar på tilsyn

Fire måneder etter Trond Svares siste arbeidsdag ringte vi gamlesjefen hans, Jan Egil Aronsen. Vi i NRK hadde hørt rykter. Kunne vi komme og se med egne øyne hvordan Mattilsynet egentlig jobber for å kontrollere dyrevelferden? Kanskje bli med på et tilsyn også, ute på en gård?

Det ble stille i den andre enden et par sekunder, før Aronsen svarte:

«Tilsyn? Hvilke tilsyn?»

Det var altså sant. I Mattilsynets avdeling i Telemark reiser ikke inspektørene lenger ut for å sjekke hvordan dyr har det, nesten uansett hvor alvorlige tips de får.

Avdelingssjef Aronsen hadde gitt de ansatte beskjeden to uker tidligere: Ingen skulle åpne nye saker før de gamle var løst. Det var nødvendig for å ta vare på inspektørene i det han kaller en «ekstraordinær situasjon» med få folk.

Så ikke noe tilsyn, altså. Men så klart, sa Aronsen, NRK måtte gjerne komme og ta bilder av noe kontorarbeid.

Et rop fra innsiden

Det er opprør på innsiden av Mattilsynet. Og ikke bare i Telemark.

De siste ukene har NRK snakket med flere titalls frustrerte inspektører over hele landet. De frykter reaksjoner fra lederne hvis de snakker, så de tar med seg mobilene ut av åpne kontorlandskap og inn i lydtette møterom. Der setter de seg ned og forteller hvordan det virkelig står til hos de som kontrollerer dyrevelferden i Norge.

Det som skjer er «katastrofalt for dyra», sier flere.

– Folk aner ikke hvor lite kontroll vi har, sier veterinær og tillitsvalgt Britt Helene Villand Lindheim, en av dem som tør å snakke åpent i denne saken.

Alle etater må jo prioritere hardt?

– Ja, og det er vi vant til. Men nå kan vi ikke prioritere de verste dyreholdene lenger. Vi må velge mellom de verste og de aller verste, sier Villand Lindheim.

Britt Helene Villand Lindheim

ROPER VARSKO: Britt Helene Villand Lindheim, seniorinspektør i Mattilsynets region øst.

Trine Elisabeth Sørum

ROPER VARSKO: Trine Elisabeth Sørum, seniorinspektør i Mattilsynets avdeling Nordre Buskerud.

Gunleif Oland

ROPER VARSKO: Gunleif Oland, seniorrådgiver i Mattilsynets avdeling Telemark.

Per

ROPER VARSKO: Per Frøislie, leder i dyrevernnemnda i Hadeland.

Trond Svare

ROPER VARSKO: Trond Svare, tidligere ansatt i Mattilsynets avdeling i Telemark.

Mattilsynet har ansvar for å fremme god dyrevelferd i Norge. Men folk ville blitt «sjokkert» om de visste hva slags dyrevelferdssaker tilsynet må legge bort, sier flere inspektører til NRK.

– Vi har lange rødlister der vi vet at dyrevelferden er helt katastrofe. Vi må plukke ut noen få og la resten ligge, sier en inspektør som har fått være anonym.

Hva slags type saker nedprioriterer dere?

– Alt. Vi nedprioriterer alt! Vi har steder der vi har vært tidligere hvor dyrene er tynne, hvor dyrene står i sørpe og drit, hvor syke dyr ligger og dør i fellesbingene, hvor dyr ligger i sin egen saus og kreperer. Sånne steder hvor ingen ringer til veterinær når dyrene er syke, hvor dyrene spiser opp hverandres haler, hvor lammene er så tynne at de er i ferd med å dø. Det er sånne steder vi ikke får fulgt opp.

Flere av inspektørene har begynt å lekke ut interne dokumenter: eksempler på dyretragedier de kunne stanset, lister over sterke tips som må henlegges. De skriver bekymringsmeldinger til sjefene sine.

I ett brev NRK har fått tak i, skriver en inspektør til ledelsen: «Vi kan ikke lenger sitte og se på at dette skjer uten å varsle.»

«Jeg svikter dersom jeg ikke informerer eksternt», skriver en annen i et leserbrev vedkommende aldri turte å sende til en avis, men som NRK har fått tilgang til.

Så er situasjonen virkelig ille for dyrene? Og hvorfor kan ikke inspektørene hjelpe dem?

Først alt annet. Så dyrevelferd

«Gunleif!» roper Sigrid Heldal fra den ene enden av kontorlandskapet. «Når skal vi rekke ut til han bonden?»

Hun får ikke noe svar. Kollega og superveteran Gunleif er opptatt i mobilen, han vokter vakttelefonen i dag igjen.

«Vi ut dit, Gunleif!»

39 år gamle Sigrid Heldal sukker. Her på Trond Svares gamle arbeidsplass, Mattilsynets avdeling i Telemark, drar ingen ut på dyrevelferdstilsyn denne septemberdagen heller.

Sigrid Heldal

Sigrid Heldal studerer avdelingens liste over bekymringsmeldinger.

I det siste har Sigrid begynt å gruble på om hun bør følge etter vennen Trond ut døra.

Mandag måtte hun ta blodprøver av høns. Tirsdag: rutinekontroll på slakteriet. Onsdag og torsdag: møter og papirarbeid. Neste mandag må hun kjøre ut og skrive reiseattester til tre spranghester.

Inspektørene kaller dem «MÅ-oppgaver». Hvis Sigrid skulker vakta si på slakteriet, stopper hele slakteriet, for noen fra Mattilsynet stå der og følge med. Blodprøvene er en del av Norges internasjonale forpliktelser.

Problemet er bare at dyrevelferd ofte havner bakerst, opplever Sigrid.

Det blir gjerne fredag ettermiddag før hun kan våge seg ut for å åpne dører. Og selv da bør hun ikke, for det vil utløse et skred av papirarbeid hun ikke kan rekke. Hun har nok med å følge opp de to-tre dørene hun har åpnet fra før, som den bonden hun prøver å rekke i dag.

Gunleif sitter fortsatt i telefonen, så Sigrid svarer mumlende på sitt eget spørsmål.

«Denne uka går ikke … så er det høstferie … Jeg vet ikke, jeg. Jeg aner ikke når vi skal rekke han bonden.»

Sigrid Heldal skriver ut en reiseattest til en hest.

Sigrid Heldal skriver ut reiseattest til en spranghest som skal til utlandet. Hit måtte hun kjøre én time hver vei.

Før kuttene

Da Sigrid Heldal begynte i Mattilsynet i 2012, var hun full av engasjement. Hun ville gjøre en forskjell, hun ville sette i gang prosjekter. Og det fikk hun lov til.

– Vi hadde mye å gjøre da også, men det var rom! Rom for å være engasjert, sier hun.

Ett år tok de for seg kalver, et annet år lama. De reiste rundt, ble kjent med dyreeierne og ryddet opp – før det rakk å bli skikkelig ille.

– Tenk, vi hadde rutinetilsyn. Vi kunne kjøre innom fire-fem steder på samme dag.

Tok det ikke mye tid?

– På en måte, men hvert besøk gikk fort. Og jeg tror vi sparte mye tid på å plukke opp ting tidlig, sier Sigrid.

Det levende beviset på hvordan dette fungerte, er mannen som sitter i telefonen på den andre siden av Sigrids kontorlandskap: Gunleif Oland. 67-åringen har reist rundt på slike rutinetilsyn siden før Mattilsynet het Mattilsynet.

Da Sigrid begynte i avdelingen, la hun merke til at Gunleif hadde stålkontroll på dyrevelferden i sine områder. Gunleif kunne alltid ta noen telefoner og få rask oversikt. Ofte var det de som ringte til ham.

Gunleif Oland sitter i vakttelefonen.

Gunleif Oland sitter i vakttelefonen.

Ja, de klagde over ressurser på den tiden også, det innrømmer både Sigrid, Trond og Gunleif. Men jobben var givende, og de hjalp mange dyr.

Den gangen var de åtte inspektører i avdeling Telemark. Så kom budsjettkuttene.

Ostehøvelkuttene

Nå husker ikke Gunleif Oland sist han var på en sånn rutinerunde. Fire-fem år siden, kanskje?

Da NRK var på besøk i september, var de bare fire inspektører i avdelingen, i påvente av forsterkninger i løpet av høsten.

– Spesielt de siste to årene har det blitt ille. Nå mener jeg det er kritisk for dyrene, sier Oland.

67-åringen er snart pensjonist. Han sier han «gir blaffen» i om han får trøbbel for å si det han mener til en journalist.

– Noen må si fra om dette, både til politikerne og til folk flest, sier han.

Mange etater ønsker jo mer penger. Er dette noe annerledes?

– Jeg mener dette er noe annet, det er virkelig blitt alvorlig. Det eneste vi driver med er brannslukking. Dette kan ikke være den beste måten å jobbe på.

Selv for inspektørene er det vanskelig å sette fingeren på nøyaktig når nedturen begynte, for Mattilsynet har kuttet i budsjettene helt siden oppstarten i 2004. Men flere peker på 2015, da Erna Solberg innførte den store ABE-reformen.

De såkalte «ostehøvelkuttene» skulle bremse pengebruken i byråkratiet. Hvert år skulle alle offentlige etater, inkludert Mattilsynet, kutte rundt en halv prosent av budsjettene sine.

De første årene gikk kuttene greit nok i Mattilsynet i Telemark. Men etter hvert begynte folk å slutte uten å bli erstattet.

Samtidig fikk de mer å gjøre. Så sent som i 2013 mottok Mattilsynet rundt 3000 bekymringsmeldinger i året fra publikum. Innen 2018 mottok de over 12.000. Det skyldtes delvis at det hadde blitt lettere å varsle på nett, antar Mattilsynet.

Så kom 2019, et dårlig år. Mattilsynet fikk skarp kritikk i to ulike rapporter, både fra Riksrevisjonen og KPMG, blant annet for rotete saksbehandling.

Mattilsynet hadde ikke noe valg, forklarer ledelsen, de måtte få bedre kvalitet og dokumentasjon ved tilsynene sine. Men grundig papirarbeid tar tid. Plutselig måtte Sigrid, Gunleif og Trond sende alle tilsynsrapportene sine fram og tilbake til et eget «kontrollteam». Hver setning skulle holde i en rettssak.

– Det var bra at vi skulle bli grundigere, men det tok fem ganger så lang tid å skrive rapportene, sier Gunleif.

Det som til slutt fikk korthuset til å rase, slik inspektørene selv opplevde det, var da de måtte slutte å bruke dyrevernnemndene som før.

Dyrevernnemndene er grupper av vanlige folk med ekstra peiling på dyr. Sigrid og de andre hadde ofte sendt ut dyrevernnemnda på enkle inspeksjoner på vegne av Mattilsynet. Nemndene sveipet innom mange dyrehold på én dag, mens inspektørene selv konsentrerte seg om de alvorligste sakene.

Men KPMG-rapporten slo fast at dyrevernnemndene ble benyttet langt utover sitt mandat, så Mattilsynet måtte slutte å sende ut nemndene alene.

I løpet av høsten 2020, da alle disse endringene var innført, begynte inspektører i mange avdelinger å oppleve at hverdagen ikke gikk rundt.

– Da hadde varsellampene blinket lenge. Og det skulle bli enda verre, sier Sigrid.

Det er nemlig én ting til inspektørene vil fortelle om, som vi ikke har vært innom ennå: hva som skjer med alle meldingene.

Bekymringsmeldingene ingen rekker

I løpet av 2020 begynte spørsmålet å dukke opp stadig oftere:

Hvordan i alle dager skulle de håndtere de 12.000 bekymringsmeldingene fra vanlige folk, nå som kalenderne var blitt fulle?

For å håndtere overfloden opprettet Mattilsynet i november 2020 egne team, som sorterte meldinger etter strenge kriterier. Bare seriøse, alvorlige og troverdige meldinger slapp gjennom nåløyet.

Siv Marie Mauland i Mattilsynets bekymringsteam sorterer meldinger inne på et møterom

Sånn ser det ut når Mattilsynet sorterer bekymringsmeldinger. Hver melding diskuteres, i dette tilfellet i et videomøte, før de sterkeste meldingene sendes videre til rett avdeling.

Problemet var at hundrevis av meldinger som faktisk gikk gjennom nåløyet, også måtte vrakes. Så lite tid hadde inspektørene.

Det er ikke noe galt i at Mattilsynet må vrake en god del meldinger, de får mye rart i tipsbunken. Men dette var de prioriterte meldingene, valgt ut av Mattilsynets egne fagfolk.

Flere av Mattilsynets kontorer legger nå bort over 90 prosent av disse prioriterte meldingene uten å reise på fysisk tilsyn. Dette har ulike inspektører regnet seg fram til og delt med NRK.

– I forrige uke var vi ute på én bekymringsmelding. Og det var en god uke! sier en anonym inspektør.

Hundrevis av meldinger blir lagt bort, enten etter en telefon eller uten oppfølging overhodet.

Meldinger med konkrete påstander, om magre hester og innesperrede hunder.

Meldinger fra pålitelige kilder, med adresser og alt.

Meldinger fra slakterier og meierier, om bønder som brått leverer mindre kjøtt eller melk.

Selv ti meldinger om ett og samme dyrehold kan være for lite. NRK har sett konkrete eksempler på alt dette. Det gjelder både produksjonsdyr og kjæledyr.

– Når dette er terskelen, blir det nesten tilfeldig om vi avdekker dyretragedier eller ikke, sier en annen anonym inspektør, fra en annen del av landet.

En tredje inspektør, fra enda en del av landet, sier hun vet om steder som minner om grisegårdene NRK viste bilder av i sommer. Selv nye tips derfra må vrakes.

– Folk må nesten sende mange meldinger, fem eller åtte. Jeg gir dem beskjed om å være mer dramatiske. De må skrive rett ut at dyrene kan dø, at de mangler mat og vann. Ellers blir de nedprioritert, sier inspektøren.

Inspektørene understreker at det ikke er selve tilsynet de mangler tid til, men all oppfølgingen. Etter KPMGs granskingsrapport i 2019 måtte Mattilsynet rette mer ressurser mot de aller styggeste sakene. Sånne saker utløser ofte klager, advokater og paragrafer i månedsvis.

Mattilsynet selv har ingen oversikt over hvor mange prioriterte meldinger som legges bort på grunn av ressursmangel, siden rutinene med sorteringsteam fortsatt er nye. De jobber med å få på plass et system, opplyser de.

For å synliggjøre problemet har frustrerte enkeltinspektører begynt å lage lister over sakene de vraker. NRK har sett flere slike lister, som til sammen viser at hundrevis av sterke meldinger er lagt bort så langt i 2021.

Avvikslister

En av listene NRK har fått innsyn i viser prioriterte bekymringsmeldinger som er blitt arkivert. Den som har laget lista har ført opp «få ressurser» som årsak ved mange av meldingene.

Siste nytt fra inspektørene, nå som høsten er i ferd med å bli til vinter, er at omverden har begynt å reagere. Sinte tipsere, forbausede veterinærer, Dyrebeskyttelsen, de ringer til inspektørene: Hvorfor følger dere ikke opp tipsene våre? Hva driver dere med?

– Mange tror vi sitter med beina på bordet. Mens sannheten er at folk gråter mens de jobber fordi de så gjerne skulle gjort mer. Det føles veldig urettferdig, sier en veterinær som skrev en anonym kronikk i Nationen i sommer for å varsle.

– Det er jo ikke noe gøy å få så mye kjeft. Men jeg er litt enig med dem også. Vi gjør jo ikke jobben vår, supplerer inspektør Trine Elisabeth Sørum fra avdeling Nordre Buskerud.

Mener de har kontroll

Så har NRKs kilder rett? Har Mattilsynet mistet kontrollen over dyrevelferden?

Administrerende direktør Ingunn Midttun Godal er ikke enig.

Toppsjefen forklarer at Mattilsynet holder oversikt på flere måter enn bare tilsyn. For eksempel inspiserer de hvert eneste dyr som slaktes her i landet, og de utveksler informasjon med alt fra bondelag til meierier.

– Alt i alt mener jeg vi har en ganske god oversikt over situasjonen, sier Godal til NRK.

Ingunn Midttun Godal

Ingunn Midttun Godal, administrerende direktør i Mattilsynet.

Foto: Hanna Johre / NRK

Det finnes ingen tall som beviser nøyaktig hvordan det står til. Jo, antallet tilsyn har sunket fra 10.000 i året til under 3000, men det tallet kan være forstyrret av pandemien. Og ja, det er 63 færre veterinærer i Mattilsynet enn for ti år siden, men det sier ikke nøyaktig hvor mange som faktisk jobber med dyrevelferd. Tallenes tale er altså grumsete.

Og det må sies: Ved å ringe rundt i Mattilsynet kan NRK ha støtt på noen av de minst fornøyde inspektørene. Det er ikke vanlig at hele avdelinger må slutte med tilsyn, som i Telemark, og selv der får de snart forsterkninger fra tre nye inspektører. Én i full stilling og to i halve.

I én avdeling fikk vi høre at det egentlig går ganske greit.

Samtidig mener det store flertallet av kildene våre, både åpne og anonyme, at situasjonen er kritisk.

Hva synes du om at en god del av dine ansatte opplever det sånn?

– Jeg har stor forståelse for at det er belastende å kjenne til dyr som lider uten å ha ressurser til å følge opp. Det tar jeg virkelig på alvor, sier Godal.

De siste ti årene har Mattilsynet kuttet med 154 millioner, ti prosent av hele driftsbudsjettet.

Direktøren anerkjenner at de må prioritere hardere enn før, både på grunn av budsjettkuttene og fordi inspektørene har fått større oppgaver.

Men om hun synes situasjonen er akseptabel, er det litt vanskeligere å få tak på.

Godal vil ikke rope ut om mer penger, sånt diskuterer hun bare direkte med departementer og politikere. Så når NRK lister opp de ulike påstandene og funnene i denne saken, svarer hun mer eller mindre det samme hver gang:

– Vårt ansvar er å prioritere de ressursene vi har for å levere best mulig på samfunnsoppdraget. Hvis politikerne ønsker å gi Mattilsynet mer penger, vil vi kunne følge opp mer på en god måte, sier Godal.

Først når NRK leser opp konkrete beskrivelser fra inspektørene, om dyr som «kreperer i sin egen saus» og lignende, nøler direktøren i noen sekunder.

– Noe av det du nevnte nå, høres ut som saker det er viktig at vi klarer å prioritere, uten at jeg kan ta stilling til den enkelte saken. Men ja … det høres ganske ille ut, det du beskriver der.

Når dere ikke følger opp alvorlige ting, oppfyller dere samfunnsoppdraget?

– Jeg tror jeg vil si at vi alltid kan bli bedre. Ikke sant? For det første ville det vært bra med større budsjetter. For det andre kan vi bli bedre til å bruke ulike informasjonskilder for å prioritere de mest alvorlige sakene. Og for det tredje kan vi gi inspektørene bedre arbeidsverktøy, så de kan jobbe mer effektivt. Da kan de rekke flere saker.

Etter at du har hørt om inspektørenes kalendere, kommer dyrevelferd til å bli prioritert høyere hos dere framover?

– Det kan jeg ikke forskuttere nå. Vi kommer til å ha gode prioriteringsdiskusjoner senere i høst om dyrevelferd opp mot andre områder.

Når det gjelder rutinetilsyn, opplyser Godal at Mattilsynet er forpliktet til først og fremst å gjøre risikobaserte tilsyn, ikke rutinerunder. Likevel gjennomfører de for tiden 600 rutinetilsyn i svinenæringen.

Godal synes det er synd at noen er redde for å stå fram med navn i denne saken. Hun er grunnleggende opptatt av takhøyde og ytringsfrihet, sier hun, og ønsker motforestillinger velkommen. Dette har hun jevnlig kommunisert ut i allmøter og til ledere i Mattilsynet.

Olaug Bollestad, som var landbruksminister fra 2019 og fram til denne høsten, har også blitt forelagt hovedpunktene i denne saken. Hun svarer kort på epost:

«Mattilsynet har årlig 1,4 milliarder kroner som de må prioritere for å løse oppgaver på mange felt. Dyrevelferden bør være en viktig prioritet for Mattilsynet.»

Å slutte eller ikke slutte?

Trond Svare står i et fjøs.

Trond Svare i sin nye jobb.

Trond Svare kjører ikke lenger rundt og lurer på hva som skjuler seg bak lukkede fjøsdører. Han har blitt privatpraktiserende veterinær, så nå blir han invitert inn. Han veileder og hjelper, han har dialog. De ringer ham.

NRK har snakket med flere inspektører som er lykkelige over å ha sluttet i Mattilsynet. En av dem sier at den nye lærerjobben hennes er noe helt annet. Hun håper hun orker å komme tilbake til Mattilsynet om noen år, for å hjelpe dyrene, men hun har sine tvil.

Sigrid Heldal, på sin side, er ikke klar for å slutte. I stedet har hun bygget seg et mentalt panser.

Hun stenger følelsene ute, dundrer på fra oppgave til oppgave hele dagen.

Ikke fordi hun er en spesielt følsom sjel. I løpet av ti år som inspektør har hun sett mange fæle dyrehold, hun har fått trusler om juling og grafset i elghjerner. Det trenger hun ikke beskyttelse mot.

Nei, det som plager henne når hun ligger søvnløs om kvelden, er alt hun ikke rekker. Hun ser for seg innboksen, med bekymringsmeldinger i alle retninger.

Hun klager ikke på arbeidshverdagen. Sigrid kan gjerne bruke en dag på å ta bakterieprøver av høns, hun kan gjerne holde kurs for elgjegere, hun kan gjerne skrive ut attester til travhester. Det er bra noen tar bakterieprøver, tenker hun, det er bra noen vokter Norge mot smittsomme dyresykdommer, det er bra noen sjekker at alt går greit for seg på slakteriet.

Men hvem skal passe på dyra når Sigrid er opptatt?

Det er det hun grubler på når hun ikke får sove.

Sigrid Heldal

Oppdatering: Mattilsynet oppga til NRK at avdelingen i Telemark var i ferd med å få inn tre nye inspektører. Etter publisering av denne saken har det kommet fram at to av dem kun skal jobbe i halve stillinger ved avdelingen.

Flere saker om dyrevelferd: