En bonde forteller: Derfor sviktet jeg dyrene mine
Hvorfor finnes det bønder som lar dyrene sine drukne i møkk? Det vet Kåre Skogstad. For han gjorde det selv.
6. juni 2019 stod melkebonde Kåre Skogstad utenfor fjøset i Lomen i Vestre Slidre sammen med en ansatt fra Tine. Hun skulle inn for å se hvordan det stod til med kuene hans.
Det var en solfylt sommerdag, husker han, gresset hadde begynt å strekke seg og det blomstret rundt den røde fjøsbygningen. Men dette var øyeblikket Kåre hadde gruet seg til. Han hadde ikke vært inne hos dyrene på ukevis.
Det var for sent å snu, avtalen med Tine hadde allerede blitt utsatt én gang tidligere. Slik han husker det tok han sats og sa:
«Her er det noe du helst ikke vil se».
Kåre viste vei. De kunne ikke gå inn hoveddøra til fjøsbygningen, men han fortalte ikke hvorfor, ikke helt ennå. I stedet gikk de opp på låvebrua. Så klatret de ned en stige av aluminium og tok seg bort til en luke i gulvet. Gjennom den hadde Kåre matet kuene sine de siste månedene.
«Okei. Så gjør vi det, da», sa han og åpnet luka.
Rådgiveren fra Tine så ned i det mørke husdyrrommet, akkurat som Kåre hadde gjort hver dag de siste månedene. Stanken slo mot dem. Han husker bare at hun sa «oi».
Så gjorde han noe han ikke hadde gjort på lenge: Han hoppet ned. Han landet på fôrbrettet nede hos dyrene, i en myk haug med halm. Han kom seg bort til en dør og hektet fri kroken. Nå som han hadde åpnet fra innsiden, kunne rådgiveren fra Tine komme rundt og inn rommet der kuene stod.
Hun gikk inn og begynte å se seg om.
Så segnet Kåre om på bakken.
Mattilsynet og politiet ble varslet. Kåre ble etter hvert kjørt til psykiatrisk sykehus, der han ble værende i to måneder. Til høsten skal han i fengsel.
Kåre selv greier fortsatt knapt å tro hva som skjedde. Naboene er i vantro. Mattilsynet hadde ham aldri i kikkerten.
Hvordan kunne noe sånt skje med ham?
Mønsterbonden
Kåre Skogstad begynte med melkeproduksjon i 1992, da han overtok familiegården fra faren. Den unge kubonden, sosial og nysgjerrig, bestemte seg tidlig å drive økologisk. Dyrene skulle ha god plass, og om sommeren skulle de i fjellheimen, ingen tvil om det!
Kåre utdannet seg til agronom og agrotekniker, og ble etter hvert en slags mentor for flere i bygda. Han var tillitsvalgt i Tine og satt i juryen for lokale landbrukspriser. Dyrene hans vant førstepremier på Landbruksdagene. Han arrangerte til og med et kurs i dyrevelferd.
– Jeg har vært veldig engasjert i at dyrene mine skal ha det bra. Noen av dem har nesten blitt som venner, sier 51-åringen når han tar imot NRK på gården sin, to år etter dyretragedien.
Det er ikke bare tomme ord. Fram til 2019 hadde Kåre Skogstad aldri fått en eneste merknad om dyrevelferd fra Mattilsynet.
Merknaden kom i stedet fra Tine: De konkluderte med at han leverte «Elitemelk», et bevis på strenge rutiner og stor kjærlighet til dyr.
En av naboene beskriver Kåre som «ekstremt dyrekjær». Det var et sjokk da de hørte hva som hadde skjedd.
Nedturen begynner
Problemene begynte i 2013, da Kåre skulle bygge nytt fjøs. Kroppen hadde begynt å hangle etter mange år med hardt arbeid i to ulike fjøsbygninger. Nå skulle alt bli lettere, med alle kuene samlet på ett sted. Kåre gledet seg til å la mor og kalv stå sammen, og endelig skulle han slippe å brøyte vei helt til ekstrafjøset en kilometer unna.
Men byggearbeidet gikk skeis. Kåre endte i en rettstvist med byggefirmaet, og han måtte ta over snekringen selv. Fortsatt stelte han sine dyr, men døgnet ble fullt. Han kunne jobbe fra 06.00 om morgenen til 03.00 på natta, fyrt av adrenalin og sinne etter rettssaken.
– Problemet er at du brenner litt opp. Og etter et års tid greide jeg ikke bli sinna mer. Og … da sliter du, altså.
Ulykken
Våren 2016 skjedde det igjen noe uheldig.
Kåre skulle gjøre noe som kan være litt farlig, nemlig å melke en urolig ku. For å få hendene fri til å melke, brukte han et gammelt triks: Han satte hodet sitt inn i sida på kua, midt mellom bakfoten og magen, for å hindre henne fra å sparke. Dette gjorde han to ganger om dagen i flere uker. Ikke spesielt lurt, viste det seg.
– Det å ha flere hundre kilo sprellende oppå hodet … nakken min røyk nok der, ja, sier Kåre.
Etterpå begynte det å skje uforklarlige ting med kroppen til Kåre. Han hadde ikke vondt noe sted, men han mistet balansen. Han kunne snuble på vei ned fra traktoren, som om han var full. Og det verste: Noen ganger ble han liggende hjelpeløs på bakken i timevis.
Helsevesenet hadde ingen gode svar, noe som gjorde Kåre sint og fortvilet. Han ble redd for å falle alene i fjøset, midt mellom de digre kuene.
– Jeg husker noen episoder hvor kuene samlet seg rundt meg, og så mistet jeg kontrollen over beina. Jeg stod og balanserte for harde livet med en bøtte kraftfôr på hodet og visste at hvis jeg detter nå, så er jeg død.
Depresjonen
Fortsatt stelte han sine dyr. Men Kåre var redd, overarbeidet og preget etter rettssaken. Økonomien var også et problem. Han hadde gått til psykolog før, men i 2018 sank han inn i det han kaller en voldsom depresjon.
Noen ganger håpet han å slippe å våkne om morgenen, et hemmelig ønske om et lite hjerteinfarkt over natta.
Samtidig begynte han å få problemer i det ene fjøset han drev. Til sammen hadde han rundt 70-75 kuer, men dette ekstrafjøset, der han hadde 30 av dem, lå en kilometer unna resten av gården. Kroppen sviktet der ute, flere ganger, så han måtte reise hjem midt i arbeidet for å hvile.
– På et vis greide jeg meg, men jeg gikk over til å stelle dyra én gang om dagen. Det var det jeg hadde sjans til, sier han.
Det er på dette tidspunktet, rett før katastrofen skjer, at man kan unngå dyrekatastrofer, mener forskere NRK har snakket med. Noen ganger finnes det små tegn på at noe er annerledes.
Men ingen i Tine merket noe. Ingen tankbilsjåfører reagerte. Ingen av veterinærene som var innom gården tok en titt i ekstrafjøset. Ingen inspektører fra Mattilsynet dukket opp heller.
Mattilsynet svarer at det er helsevesenet eller bondens eget sikkerhetsnett som må fange opp slike saker før det går galt.
– Mattilsynet er ikke, og kan ikke være, i alle landets fjøs til enhver tid, sier Astri Ham, avdelingssjef for Mattilsynet i Nordre Buskerud, Hadeland og Valdres.
Familien til Kåre hjalp til så godt de kunne. Men naboene og vennene antok at alt var greit, for Kåre pleide jo alltid å fikse biffen. Og de var nok lei av maset hans, tror han.
– Til slutt ble jeg stille. De trodde nok jeg hadde tatt til fornuften og roa meg. Men realiteten var at jeg hadde gitt opp. Det var en stille drukning.
Rett før det gikk helt galt, begynte kuene i ekstrafjøset å raute til uvante tider, så høyt at Kåre hørte det på gården en kilometer unna. Selv om de fortsatt hadde mat og stell og alt de trengte.
– I ettertid har jeg tenkt at de på et vis skjønte hva som var i ferd med å skje. De prøvde å si fra. Men de ble ikke forstått.
– Tror du virkelig det?
– Ja, for senere, når katastrofen var et faktum, så slutta de å raute. Da ble de apatiske. Og … akkurat det er vondt, altså. Jeg var ikke i stand til å forhindre det. Det har jeg virkelig vondt av … Det har jeg.
Kåre slutter å stelle dyrene
På starten av 2019 ble Kåre på papiret friskmeldt, etter en rekke psykologtimer. Men rundt overgangen februar-mars skulle han tømme møkkakjelleren i ekstrafjøset – og møtte en uoverstigelig vegg av stivfrossen møkk.
– Jeg husker den dagen. Jeg stod og prøvde å pigge meg gjennom en halv meter til en meter med tæla møkk. Jeg greide det ikke. Hele anstrengelsen ble for mye. Og … jeg bakka ut.
– Jeg aner ikke hvorfor det skjedde. Jeg fikk bare total angst, jeg merket at jeg var i ferd med å miste kontrollen over kroppen. Jeg gikk i lås, jeg måtte komme meg i sikkerhet. Hjem for å hvile.
Han mener han hadde reell dødsangst. Men problemet med å snu i døra er at det blir dobbelt så mye arbeid neste dag. Og neste dag. Og neste dag.
Det er som en bunke regninger, når man først slutter å åpne, vokser haugen fryktelig fort.
– I den perioden gjorde jeg faktisk mesteparten av jobben, altså, jeg stelte fjøset her hjemme på gården og melket og alt. Men … ikke i tilleggsfjøset.
Der greide ikke Kåre mer enn å fôre. Han stappet rundballer ned gjennom fôrluka, men greide ikke rengjøre. Hver dag var planen å komme tilbake senere på kvelden, det mener han innstendig, men han maktet det aldri når kvelden kom.
I tre lange vinteruker tårnet møkka seg opp, forteller Kåre.
Etter hvert var det så mye avføring der inne at det var umulig å åpne fjøsdøra, siden den svingte innover. Hver dag kunne Kåre se ned i det mørke fjøset gjennom luka i taket. Han så at dyrene begynte å få møkk oppover beina. Han unngikk å se dem i øynene.
Hjemme på gården greide han bare spise og sove, spise og sove. I ettertid innser han at dette høres rart ut, for han skjønner det knapt selv. Han som alltid har holdt på i fjøset til alt var ferdig, uansett om det er midt på natta, uansett hvor sliten han er. Han som alltid har tenkt at folk bare må ta seg sammen, ikke ligge og synes synd på seg selv. Og nå satt han altså hjemme og spiste mens kuene hans vasset i sin egen avføring.
Det minte om ting han hadde lest om tretthetssyndrom: han gikk tom for energi selv av små oppgaver, og hvis han prøvde å skjerpe seg, ble det bare enda verre dagen etter.
– Altså, depresjon kan være slik. Men det er helt absurd. Jeg kan ikke kreve å bli forstått, det er ikke mulig å forstå slikt uten å ha opplevd det. Nei, det er ikke noe ålreit i det hele tatt å prate om. Men … Det er bare slik det er. Hjernen ville, men hendene og føttene gjorde det ikke.
Rundt påske, da dyrene hadde stått alene i flere uker, kom en midlertidig redning: Kåre fikk ordnet en avløser til å hjelpe på gården. Mer skulle det ikke til – Kåre samlet seg og fikk endelig tømt møkkakjelleren. Men så var perioden med avløsing over.
– Og da var det rett tilbake til det gamle mønsteret, sier han.
Og sånn var det det skjedde. Dyretragedien var et faktum.
Til sammen, med unntak av den korte perioden rundt påske, stod kuene alene i fire og en halv måned, ifølge dommen.
Fra februar til juni.
Inn i fjøset
Etter at Kåre segnet om foran rådgiveren fra Tine, den sommerdagen da alt ble oppdaget, måtte rådgiveren, politiet og Mattilsynet ta seg inn i fjøset.
Mattilsynets rapport forteller hva de så:
Apatiske kuer vasset i en «velling» av flytende møkk over hele fjøsgulvet. Tre kadavre stakk opp, druknet i egen avføring. Ett levende dyr var dekket i møkk helt opp til hodet. Senere skulle de finne flere døde dyr nedi den brune sørpa, i ulik grad av forråtnelse.
Selv de automatiske drikkekarene var dekket i møkk, ifølge dommen mot Kåre.
Det stinket ammoniakk, det var nesten umulig å puste. Kuene hadde dunket seg gjennom et vindu, desperate etter frisk luft. En av dem stod med hodet ut av det knuste vinduet.
Etter at Brannvesenet var ferdige med å rydde opp og evakuere, var det funnet til sammen 7 døde dyr i fjøset. 25 levende kuer ble evakuert, men av disse måtte til slutt 3 avlives og 15 slaktes.
Hvorfor sa han aldri fra?
Kåre var på psykiatrisk avdeling i to måneder med alvorlige selvmordstanker. Senere ble han dømt til syv måneders fengsel.
Kåre bestrider ikke hva som skjedde i fjøset, utover at han mener kuene ikke stod alene så lenge som retten sier. Han har fryktelig vondt av hva som skjedde med dyrene, og av at noen andre måtte rydde opp. Hvis noen ønsker at han skal straffes hardt, forstår han det.
– Det var jeg jo inne på selv også. Jeg skulle jo ta livet av meg. Det pliktet jeg å gjøre for å ha mislyktes som bonde, sier han.
Men at retten mener han gjorde det med forsett, altså bevisst eller med vilje, det mener han er feil. Han hadde aldri noe reelt valg, sier han, han maktet jo ikke.
Retten sa seg enig i at psykisk sykdom spilte inn, og at hensikten til Kåre aldri var å svikte dyra. Samtidig burde han bedt om hjelp, mente retten. Hverken legen, naboene eller Tine forstod signalene Kåre sendte dem.
– Det er jo et problem når du er psykisk syk, at du ikke greier å spørre om hjelp på en innstendig måte. Jeg spurte for veikt, jeg fikk dem ikke til å forstå, og energien til å spørre ordentlig var borte. Det … det er det bare å beklage. Det er … jeg har vondt av at det ble slik.
Retten mente også det var skjerpende at Kåre lot rådgiveren fra Tine reise hjem igjen den første gangen hun var på besøk – uten at hun fikk se ekstrafjøset. Dyrene måtte lide i to uker ekstra.
Sikkerhetsnettet som sviktet
Kåre vet at mange vil bli sinte på ham av å lese denne saken. Grunnen til at han likevel forteller, med navn og bilde og alt, er at han mener samfunnet har noe å lære av alt som skjedde.
Hvert eneste år skjer det slike tragedier, og Mattilsynets erfaring er at det ofte handler om bønder som har fått en knekk. Bønder har ofte lange arbeidsdager, lite forutsigbarhet og dårlig økonomi. Det er ofte vanskelig å skaffe avløsere så man kan ta seg fri. En studie fra 2016 viste at norske bønder hadde høyere forekomst av symptomer på depresjon enn andre yrkesgrupper, og da spesielt mannlige bønder.
Kåre understreker igjen og igjen at det kun er han selv som har ansvaret for det som skjedde. Men han husker også fra da han var liten, hvordan landbruket var noe man gjorde sammen. Hvordan Tine kom på besøk på gården hver måned og skulle ha kaffe og kake. Hvordan folk i bygda kjente navnet på dyrene, de var en stor familie.
– På den tida skulle det mer til for at noe sånt ikke ble oppdaget, for det var så mye folk innom til stadighet. Det var et stort miljø rundt deg hvor alle drev, sier Kåre.
Nå plikter Tine bare å komme på besøk én gang i året. Mattilsynet greier sjelden å prioritere gårder med plettfri historikk. Veterinærer kommer innom en gang i blant, men de går kun unntaksvis gjennom hele drifta.
Når politikerne vil ha færre og større gårder, frykter Kåre at miljøene forsvinner. Bondeyrket har blitt mer ensomt, opplever han. Kåre mener det trengs flere systemer som tar vare på de svakeste.
– Det systemet, den politikken og det opplegget vi har laget oss, medfører slike tragedier, sier han.
– Vi må faktisk ta vare på hverandre hvis vi skal være et fellesskap. Vi må våge å prate, våge å ta vare på hverandre og våge å stille vanskelige spørsmål. Det er ikke nok å si «Hvordan går det med pottiten din?». Vi må spørre «Hvordan har du det egentlig?» og ikke gi oss.
– Mange har reagert på NRKs avsløringer fra norske grisefjøs i sommer. Folk sier det er uforståelig. Hva tenker du?
– Altså, ja, på ett vis er det helt uforståelig. Hvis noen gjør sånt mot dyr bevisst, vil jeg kalle dem for psykopater. Men problemet er at det er lagt opp til at disse bøndene skal arbeide seg i hjel. Man skal ikke frikjenne noen for slike bilder. Men jeg mener systemet legger opp til at det kan bli flere slike hendelser.
Tine vedgår at de hadde flere folk rundt på gårdene før, men peker samtidig på at de er blitt bedre til å følge med på andre måter. Både gjennom mer selvrapportering fra bonden og med automatisk rapportering, for eksempel ved hjelp av sensorer i melkeroboter.
– Dårlig dyrehold over tid vil i de fleste tilfellene oppdages med de rutinene vi har, sier kommunikasjonsjef i Tine, Sindre Ånonsen.
Hendelsen hos Kåre var spesielt vanskelig å oppdage, forklarer Ånonsen, fordi alt skjedde i et ekstrafjøs, ikke i hovedfjøset der melkingen skjer. Målingene deres viser at Kåre leverte melk omtrent som vanlig i månedene før tragedien.
Framover skal Tine besøke alle bøndene sine årlig, og på hver gård skal de innom alle driftsbygningene.
– Å håndtere og avdekke psykisk sykdom tidlig nok er en utfordring for hele samfunnet vårt. Vi synes denne saken er vond, sier kommunikasjonssjefen til NRK.
Kåre mener slike problemer må oppdages av mennesker, ikke bare av roboter. Han håper Tine vil invitere ham inn i arbeidet med psykisk helse, så ingen flere skal oppleve det samme som ham. Det er Tine interesserte i.
– Vi har hatt god kontakt med bonden etter det som skjedde, og vi setter stor pris på ønsket om å dele sin historie med resten av samvirket. Dette skal bli fulgt opp. Her kan det ligge mye læring for mange, sier Ånonsen i Tine.
Melkeproduksjon bak murene
Kåre har det bedre nå. Han går til psykolog og har lært seg å leve med nakkeskaden etter at leger i England omsider fant problemet. Han bruker blant annet en nakkekrage, som han mener har forandret alt.
Retten lot ham fortsette som melkebonde. Riktignok bare med 55 dyr, som må stå i hovedfjøset på gården.
– Forstår du de som tenker at du ikke bør få drive som bonde?
– Absolutt. Jeg tenkte jo faktisk slik om andre dyretragedier før: Hva i all verden er det som gjør det så vanskelig for dem å pynte vekk den møkka? Men ut ifra det jeg har vært gjennom, så forstår jeg at slike ting kan skje. Det gjør jeg.
Snart skal han sone sin straff. Han har forberedt seg ved å se amerikanske fengselsserier, så det skal nok gå bra, ler han. Mest bekymret er han for om det går utover dyrene, men heldigvis får han hjelp nå. Både mens han sitter inne og etterpå.
– Jeg har fått så utrolig god støtte i grenda og av familien. De har slått ring rundt meg. Folk stiller opp. Nå greier jeg å stelle mine dyr.
Det hjelper at både familien og naboene vet. Det var faktisk datteren til Kåre som skaffet ham nakkekragen som har forandret hverdagen hans. Dessuten følger både Mattilsynet og Tine nå opp og hjelper til å lage planer. Kanskje er det endelig på plass nå, det miljøet og sikkerhetsnettet han savnet.
Men et slikt sikkerhetsnettet må på plass for alle bønder, mener Kåre, før det går galt med folk. Det er hans bønn til alle som leser denne saken.
– Vi må faktisk tenke helt annerledes på et politisk plan. Vi må få til et jordbruk som tar vare på dyr og folk, sier Kåre Skogstad.